FOTO: Marek Rucinski/Unsplash

Lønnsomhetens pris

Å la noen andre ta dine kostnader er verdens eldste og mest velprøvde forretningside.

Denne spalten har for tiden sitt årlige sommeropphold i Danmark. En sak som får stor oppmerksomhet hos søsterfolket, er opprydningen av giftdeponiet i «Høfde 42» på Jylland. Et «Høfde» er en slags flomvern som skal sikre at ikke de anslåtte 110 tonn med ren gift som ligger der som en arv fra bedriften «Cheminova», renner ut i havet.

Kostnaden ved å rydde opp er beregnet til minst 350 millioner kroner.

Gamle giftdepoter som ligger der og ulmer og som ingen har vært villige til å betale for.

Et portrett i dansk radio av «Danmarks første miljøverner», fiskeren Åge Hansen, som kjempet mot forurensingene allerede på femtitallet, er spennende lytting. På dansk vis ble han omtalt som «Rav-Åge», fordi han samlet rav i fjæra. Det underlige med å høre hvordan Rav-Åge ble truet, utstøtt og sjikanert av både naboer og øvrighet, fordi han pekte på de fryktelige konsekvensene av fabrikken som ga bygda arbeidsplasser, skatteinntekter og prestisje, er som å høre «En Folkefiende» på lydbok. Skuespillet Ibsen skrev lenge før Rav-Åge ble født.

«Bedriftsøkonomisk overskudd» er inntekter minus kostnader. Cheminova var en lønnsom bedrift og som alle private selskaper betalte den utbytte til sine eiere år etter år. Det er ikke vanskelig å tjene penger når du kan lesse store deler av bedriftens kostnader over på andre. For eksempel ut i naturen, eller til neste generasjon. Vannet i Limfjorden var «Gult som en eggeplomme», forteller Rav-Åge. Men det ville ingen høre om. Han fikk hele byen på nakken. Han hadde retten, men ikke makten.

Klart det er lønnsomt når disse selskapene, akkurat som de gamle kjemigigantene, sender en stor del av kostnadene sine til noen andre.

En gladnyhet i årets danske statsbudsjett er at det omsider bevilget penger, mange penger, til opprydding av det danskene kaller «Generasjonsforurensing». Gamle giftdepoter som ligger der og ulmer og som ingen har vært villige til å betale for.

Bedriften som tjente penger på å forurense dansk natur, er for lengst solgt til et amerikansk selskap. Gevinsten er tatt. Når regningen nå skal gjøres opp, havner den hos danske skattebetalere. Det er åpenbart riktig å gjøre det, men det hadde åpenbart vært enda riktigere å la forurenseren betale den gang. Da hadde det kanskje vært mer lønnsomt å rense utslippene mens de fant sted? Eller å produsere noe helt annet.

«Eksternaliteter» kaller økonomer det når en bedrift kan sende regningen for eksterne konsekvenser av driften, til noen andre. Naboer, natur eller nasjon. Det skjer hele tiden. Sosialisering av kostnader og privatisering av gevinster er etter naturens lov. Et hvert selskap vil livnære seg.

Det er dette skattepenga dine går til.

Et hyperaktuelt eksempel i Norge er ståmopedselskapene. En bransje som er så lønnsom at Teamleder i selskapet Voi, Snorre Sverreson, tidligere i sommer sa til Dagsavisen at hvem som helst kan «kjøpe inn et par sparkesykler, sette dem ut og tjene masse penger på det».

Klart det er lønnsomt når disse selskapene, akkurat som de gamle kjemigigantene, sender en stor del av kostnadene sine til noen andre. Naboer, natur og nasjon. Per 5. juli hadde Oslo skadelegevakt registrert 3000 skader som følge av ståmopedene bare i år. Hver enkelt skade kan kreve arbeid fra sykepleiere, leger, radiologer, portører, sjåfører og kontorpersonale. Du skal ha røntgen og kanskje en CT. Du skal på oppfølging og du blir kanskje borte fra jobb. Det koster enormt med penger. Mye mer enn vi tenker over. Regninga får du og jeg. Det er dette skattepenga dine går til.

Klart det er lønnsomt. Å la noen andre ta dine kostnader er verdens eldste og mest velprøvde forretningside.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 19. juli 2021.)