Lønnsoppgjørets time

Akkurat nå sitter LO og NHO sammen med riksmeklingsmannen for å forhandle om årets lønnsoppgjør. Alle som er fysisk til stede må ha negativ korona-test og ingen får dra hjem før de enten er enige, eller det blir streik. Det er spesielle rammer for årets forhandlinger.

Det er svært sjelden det blir streik i et mellomoppgjør, slik det er i år. Men partene står langt fra hverandre, og pandemien gjør situasjonen vanskelig.

NHO holder svært hardt på pengeposen i år, og forslaget innebærer en reallønnsnedgang

NHO holder veldig hardt i pengeposen i år og har ikke kommet til forhandlingene med mer enn 2,2 prosent å gi. Tallene partene har blitt enige om og som ligger til grunn for lønnsoppgjøret, i den så kalte TBU-rapporten, anslått prisstigningen i år til å bli 2,8 prosent. NHOs forslag innebærer derfor en reallønnsnedgang.

LO krever en ramme på 2,8 prosent, noe som vil si tilsi at kjøpekraften sikres, men verken blir bedre eller dårligere – et såkalt nulloppgjør. Det er et sjeldent moderat krav fra arbeidstakersiden.

Hvor rimelig er det av NHO å kreve at vi skal gå ned i lønn? Vel er det pandemi og økonomisk krise. Men har vi ikke lidd nok?

LOs forslag om et nulloppgjør tar hensyn til at det pandemi og krise

På den ene siden har norsk økonomi krympet med 2,5 prosent i år. Det er ganske mye i tapte inntekter. Kanskje burde vi alle også betale litt for det.

På den andre siden: Ja, mange bedrifter har hatt det veldig tøft og tåler ikke høyere kostnader. Det har vært få konkurser til nå, men flere bedrifter holdes mer eller mindre kunstig i live av statlige støtteordninger. Men LOs forslag om et nulloppgjør tar hensyn til dette. Samtidig er det flere deler av norsk økonomi har gått som normalt eller til og med bedre.

Konkurransekraften til norsk industri har stor betydning for lønnsomheten i økonomien. Derfor er det det såkalte frontfaget LO og NHO forhandler om i helgen. Frontfaget er den konkurranseutsatte industrien i Norge, og for å opprettholde deres konkurransekraft med utlandet, og for å ha en best mulig likevekt i det norske arbeidsmarkedet, forhandler denne gruppa om lønn først. De setter en ramme, som så blir førende for de andre lønnsoppgjørene i privat eller offentlig sektor.

Frontfagsmodellen skal sørge for at bedrifter som må konkurrerer med utlandet, ikke får så høye lønnskostnader at de blir utkonkurrert. Det betyr ikke at norske og tyske eller svenske industriarbeidere tjener det samme. Norge har omtrent 20-40 prosent høyere timelønn enn sine handelspartnere i gjennomsnitt, men tar det igjen på å være svært produktive og innovative. Noe som gir konkurransedyktige priser og kvalitet i markedet.

Mener NHO at restaurantene skal gis avgjørende betydning for å sette rammene i lønnsoppgjøret?

Men dette må også balanseres. Enhver lønnsøkning gir seg ikke automatisk utslag i høyere produktivitet og lik konkurranseevne. Det vet både NHO og LO svært godt. Og derfor er også de aller fleste lønnsoppgjørene i Norge ganske moderate.

NHO-sjef, Ole Erik Almlid, sier at lønnsoppgjøret må ta hensyn til at det i år er store forskjeller mellom bransjene, og at NHO må ta et ansvar for de som står i fare for å gå konkurs. Men det er ikke frontfagene som står i fare for å gå konkurs nå, det er først og fremst restauranter og reiselivsnæringen som sliter. Mener Almlid at restaurantene skal gis avgjørende betydning for å sette rammene i lønnsoppgjøret? Det ville i så fall vært oppsiktsvekkende.

Dessverre for NHO har det internasjonale pengefondet, IMF, spådd en vekst i norsk økonomi på hele 3,9 prosent i 2021

Når det går dårlig i industrien, gir det seg utslag i magre lønnsoppgjør for alle. Nå når det går ganske bra i industrien, skal også det gi magre oppgjør?

Rammene for lønnsoppgjøret pleier dessuten å følge konjunkturutviklingen. Norsk økonomi var på et mørkt og usikkert sted i 2020, men det ser det mye lysere ut nå. Vaksinasjonen er godt i gang og ledighet og permittering er på vei ned. Litt uflaks for NHO er det også at det internasjonale pengefondet, IMF, spår en vekst i norsk økonomi på hele 3,9 prosent i 2021 og videre neste år med 4,4. Det er høye tall.

Det er ikke sjelden NHO skryter av hvor fantastisk norsk næringsliv er, og hvor viktige de er som verdiskapere i Norge. Bedriftene skal snakkes opp og gis fordeler. Men når det er lønnsoppgjør – da går det som regel ganske dårlig. Det kan i hvert fall høres slik ut. Det oppfordres stort sett alltid til moderasjon, og faktisk har NHO ønsket seg nulloppgjør fem ganger siden 2010.

Mye tyder på at veksten i norsk økonomi kommer til å ta seg opp ganske raskt. Den veksten skal fordeles til eiere gjennom utbytte, myndigheter gjennom skatt og de ansatte gjennom lønn.

Og, en viktig årsak til at det ikke går langt dårligere for norske bedrifter, er at fellesskapet har tatt mye av regningen for koronakrisa for dem. Et viktig poeng i den nevnte IMF-rapporten er at nedgangen i verdensøkonomien trolig ville vært tre ganger så høy hvis det ikke hadde vært for innsatsen fra politikere verden over.

Det vil ikke hjelpe norsk økonomi ut av krisen å gi bussjåfører og renholdere mindre å rutte med fremover

Et av hovedmålene med politikken som har blitt ført under krisen, er å holde hjulene i gang, unngå masseledighet og opprettholde en viss kjøpekraft i befolkningen. Et norsk eksempel på det siste er at dagpengesatsene har økt under pandemien.

Kjøpekraft kommer bedriftene til gode – det er jo hos dem vi bruker penger – og det skaper arbeidsplasser. Et oppgjør som ender med en reallønnsnedgang, vil undergrave denne innsatsen. Det vil ikke hjelpe norsk økonomi ut av krisen å gi bussjåfører og renholdere mindre å rutte med fremover.

NHOs tilbud er svært dårlig, og blir det streik bærer de en stor del av ansvaret for den. NHO burde høre på sine egne festtaler og ha den selvtilliten norsk næringsliv fortjener.