Vi kan ikke løse samfunnsproblemer ved å gå til psykolog

Denne uken kom det nye tall om studentenes psykiske helse. Nesten halvparten opplever at de har alvorlige psykiske symptomplager. En av fire har tenkt seriøst på å ta sitt eget liv. Én av fem svarer at de har skadet seg selv med vilje. Tallene har økt dramatisk under korona.

Et sosialt problem kan forklares som et problem som skjer mellom samfunnet og menneskene som bor der.

Et sosialt problem kan forklares som et problem som skjer mellom samfunnet og menneskene som bor der. Det er mange problemer det er ganske stor enighet om at er sosiale, og ikke individuelle.

Forskjeller i samfunnet, arbeidsløshet og lavere forventet levealder etter hvor du bor, er det lett å finne bevis for at er strukturelle. Konsekvensene er det enkeltmenneskene som må leve med, men problemene skyldes noe større enn hver enkelts valg i livet.

Det er få problemer vi mennesker har som gjelder kun oss sjøl, eller som oppstår inni oss sjøl.

Mange problemer kan virke veldig individuelle når du først ser på dem. Men så ser du på dem igjen, og innser at det er få problemer vi mennesker har som gjelder kun oss sjøl, eller som oppstår inni oss sjøl. Til det er vi altfor sosiale; vi lever hele livet som en del av både små og store fellesskap.

Derfor må vi heller ikke la oss friste til å individualisere problemer som egentlig er sosiale. For hvert enkelt menneske alene klarer ikke å løse problemer som ligger langt utenfor oss selv.

Når det skrives om ensomhet, psykisk sykdom og selvmordstanker, oppgis det gjerne nummer til hjelpetelefoner du kan ringe, og det er oppfordringer om å snakke med noen hvis du har det vanskelig.

Det er viktig, og kan redde liv at mennesker som sliter tar kontakt med noen. Men vi kan ikke tenke at dette fritar oss andre for ansvar. På samme måte som fattighuset har gjort en viktig jobb gjennom pandemien, men ikke kan løse fattigdommen i Norge fordi den må løses politisk og strukturelt, må vi tenke likt om psykisk helse.

Hvert enkelt menneske alene klarer ikke å løse problemer som ligger langt utenfor oss selv.

Heller ikke noe så personlig som å slite psykisk eller å føle seg ensom, skjer i et vakuum inni ens eget hode. Pandemien gjør dette veldig tydelig for oss. Tallene er veldig mye høyere enn de pleier å være, og det skyldes selvsagt ikke menneskene som studerer akkurat nå. Det skyldes korona og alt som følger med.

Unge som har sittet alene på hyblene sine gjennom pandemien, som har mistet mulighetene til sommerjobb, ikke fått studieplass og som bekymrer seg for om de noen gang får jobb, trenger å vite at de er en del av et samfunn som sammen står ansvarlig for å løse problemene. Problemer som oppstod i samfunnet, kan ikke løses av hver enkelt.

Når man sliter, hjelper det ikke å hele tiden få høre om alt du selv kan gjøre for å få det bedre. Det kan tvert imot være en ganske tung tilleggsbelastning. Tips til søknadsskriving når du har søkt 200 jobber, har hull i CVen og jobbene ikke finnes, kan fort få deg til å føle at problemet er deg. At det er din egen skyld at du ikke lykkes, når problemet er at det ikke finnes jobber nok.

Å få høre at du skal ringe noen når du er ensom, kan være forferdelig vondt for den som har prøvd å ringe noen mange ganger, men fortsatt er like alene. Ensomhet er ikke enkelt, det er komplekst. Og det ligger i ensomhetens natur å ikke strekke ut en hånd, fordi det er skamfullt.

Heller ikke noe så personlig som å slite psykisk eller å føle seg ensom, skjer i et vakuum inni ens eget hode. Pandemien gjør dette veldig tydelig for oss.

Hvis vi lager et samfunn som individualiserer psykisk helse, er vi på ville veier, og kommer aldri til å få bukt med problemene. Da går vi med på premisset om at vår psykiske helse eksisterer i et vakuum, inne i hodet på hver og en av oss. Korona har vist oss hvor avgjørende det som skjer utenfor oss selv, i samfunnet, er for den psykiske helsa vår. Det er ingen grunn til å tro at det ikke er sånn også når det ikke raser en pandemi.

Det er en politisk prioritering å ta tak i unge som står utenfor arbeidslivet og sørge for at de også får bidra med det de har. Å vite at det er bruk for deg, gir bedre psykisk helse. Det er en politisk prioritering å regulere boligmarkedet, sånn at alle kan ha et skikkelig sted å bo. Å bo et ålreit sted hvor du føler deg trygg og hjemme, gir bedre psykisk helse.

Det er en politisk prioritering å sørge for at alle har en lønn å leve av. Å slippe å bekymre seg for regninger gir bedre psykisk helse.

Det er en politisk prioritering å ha livsmestring i skolen, miljøarbeidere, jobbe mot mobbing, og sørge for møteplasser som er åpne for alle, alt det som handler om fellesskapet og gjør deg robust til å møte livet.

Sosiale problemer har sosiale løsninger.

Å ikke føle at fellesskapet er ditt, at samfunnet du bor i vil ha deg i det, har stor innvirkning på psykisk helse. Derfor er ord politikerne og andre bruker om familier, om kjønns- og seksualitetsmangfold, om å være kvinne, om å kunne tro på det man vil, viktige for folks psykiske helse.

Hvis vi mister grepet om hvor mye politikken kan bety for hver enkelt av oss, og oss som fellesskap, taper vi kampen mot psykisk lidelse. Ingen mann, kvinne, student eller skoleelev er en øy.

Sosiale problemer har sosiale løsninger. Og det trengs politisk vilje til å prioritere de løsningene, ikke plassere ansvaret hos hver enkelt ungdom og student.