Lovbrudd uten konsekvenser

«Det finnes ingen sanksjoner for å bryte loven, og vi tenkte at vi bare skulle avvente og ta den kjeften vi eventuelt får.» Ja, sånn kan en kommune velge å forholde seg til lover og pålegg fra statsforvalteren. Gi faen, slik som Kautokeino gjorde da de nektet Kommunal Rapport innsyn i dokumenter. Etter klager og fire pålegg om innsyn fra Statsforvalteren  i Troms og Finnmark, får kommunen kraftig kritikk. Men ingen reelle konsekvenser, bortsett fra at vi som leser om saken blir sittende igjen med et inntrykk av en uredelig kommune og kommunedirektør.

Jeg er mer bekymret for at Kautokeino langt fra er den eneste kommunen som driver slik.

«Forfriskende ærlighet», kaller jurist Sindre Meldalen i Norsk Presseforbund det. Det har han rett i.

Jeg er ikke så bekymret for Kautokeinos praksis. Nå vet vi hvordan de driver, og vi bør forvente at kommunens politikere tar affære etter avsløringen.

Nei, jeg er mer bekymret for at Kautokeino langt fra er den eneste kommunen som driver slik. Og det bør bekymre deg også.

For det stemmer at statsforvalterne ikke har noen gode sanksjonsmuligheter overfor kommuner som begår lovbrudd av denne typen. I Kautokeino kan innsynsnekten i verste fall skade pressefriheten og demokratiet. I andre saker kan kommunens uvilje mot å følge statsforvalterens pålegg true innbyggernes rettssikkerhet.

Resultatet kan i verste fall være årelange treneringsprosesser hvor familier til svært syke barn står utslitte og utmattede tilbake.

Organisasjonen Løvemammaene har en egen hjelpetjeneste som bistår medlemsfamilier. Mange av familiene som får bistand fra hjelpetjenesten, har svært krevende hverdager med alvorlig syke barn. Likevel opplever de at det er vanskelig å få på plass nødvendige tjenester. I sitt arbeid, hvor de har hjulpet flere hundre familier over hele landet, har hjelpetjenesten erfart saker hvor kommuner ikke retter seg etter statsforvalternes pålegg. Foreldrene må gjennom stadig nye søknads- og klagerunder, ofte med lange saksbehandlingstider.

Resultatet kan i verste fall være årelange treneringsprosesser hvor familier til svært syke barn står utslitte og utmattede tilbake. Sannsynligvis spekulerer enkelte kommuner i å hale ut prosessen, fordi det er penger å spare. Og statsforvalterne har altså ikke noen sanksjonsmuligheter, selv der de mener at kommunen ikke følger lovverket. Kommunen kan fortsette praksisen uten konsekvenser.

Unntaket er hvis saken er så alvorlig at den sendes til Statens helsetilsyn, som kan komme med en «administrativ reaksjon».

Løvemammaene sendte et varsel til en rekke departementer og offentlige instanser, men fikk knapt svar. Bård Hoksrud (Frp) spurte hva helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol synes om saken, men lite tyder på at noen endring vil skje.

Denne type praksis er mer utbredt enn vi vil like å tro.

Det er grunn til å tro at få kommuner er like åpne om praksisen som Kautokeinos konstituerte kommunedirektør. Og at denne type praksis er mer utbredt enn vi vil like å tro. Derfor er det helt nødvendig at statsforvalterne får reelle sanksjonsmuligheter – slik at lovbrudd får svi for kommunene, slik det gjør for oss andre.

For ordens skyld: Undertegnede er varamedlem til sentralstyret i Løvemammaene.