Loven som endret Norge

Ord er makt. Det er nettopp evnen til å kommunisere som gjør oss til mennesker. Med internett og sosiale medier har både mengden og hastigheten på kommunikasjonen vokst. Og med det har ordets makt – og mennesket selv – blitt enda mektigere.

Når nye, sterke krefter blir en del av vår hverdag, har vi vanligvis satt opp systemer for å forhindre kaos. Med innføring av raske biler kom setebelter. Med oppdagelsen av farlig sprengstoff kom regler for hvem som skulle håndtere slikt.

Men har vi klart å iverksette kjøreregler når det kommer til sosiale medier? Trolig ikke. Samtidig som sosiale medier gjorde mennesket mektigere, ble reglene denne gangen heller lempet på.

Instagram, Snapchat og TikTok hadde neppe vært lov uten dette fritaket.

Den 8. februar i 1996 signerte den amerikanske presidenten Bill Clinton Communications Decency Act, som blant annet inkluderte paragraf 230. En praktisk oversettelse kan være: «Plattformer for digitale tjenester skal ikke være ansvarlig for det andre har bidratt med av innhold». Grunnet sin «interaktive» natur, skulle visst ikke medieansvarsbestemmelsene gjelde.

Instagram, Snapchat og TikTok hadde neppe vært lov uten dette fritaket. Fordi et medielignende selskap som Meta ikke kunne ha kringkastet innhold uten godkjenning fra en ansvarlig redaktør.

Frislippet som fulgte av paragraf 230 endret samfunnet. Ikke bare i USA, men også i EU. Og Norge. Flere problemer oppsto i kjølvannet.

Selvsagt er et medium billigere i drift når plattformen verken skaper eller kvalitetssikrer innholdet.

Vi fikk et juridisk skille mellom tradisjonelle mediehus og digitale plattformselskap. Folk kunne plutselig publisere hva de ville på digitale plattformer uten at Mark Zuckerberg ble holdt ansvarlig.

Dette ga et juridisk handlingsrom for Facebooks forretningsmodell i 2004. For selvsagt er et medium billigere i drift når plattformen verken skaper eller kvalitetssikrer innholdet.

Et ledd i pressens kvalitetssikring er at man skal skrive under med fullt navn. Men med sin ansvarsfrihet har SoMe-plattformer lite insentiv til å identifisere folk som poster på tjenestene deres. En bieffekt er at et omfattende antall anonyme brukere bygger seg opp. Som fører til at det blir vanskeligere å stille menneskene bak profilene til ansvar for eventuelle ulovlige ytringer.

Når man forklarer suksessen til Meta og TikTok-eier ByteDance, skal man ikke bare se på de imponerende tekniske løsningene, men også de juridiske og økonomiske fordelene de har hatt i årtier.

Plattformenes ansvarsfrihet kombinert med brukernes anonymitet danner videre grobunn for sjokkerende, underholdende og lukrativt innhold. En type innhold som redaktørstyrte medier ikke kan publisere eller konkurrere mot. Som er langt utenfor normene av hva samfunnet tidligere ville akseptert. Eksempler er nettmobbing, desinformasjon og spredning av personlige, intime detaljer. Algoritmene elsker sterke følelser som klistrer brukerne til skjermen.

Med denne forskjellsbehandlingen får vi en økonomisk markedssvikt mellom techselskapene og mediehusene. Dette skjer samtidig som aktørene kjemper for oppmerksomheten til den samme målgruppen. Så når man forklarer suksessen til Meta og TikTok-eier ByteDance, skal man ikke bare se på de imponerende tekniske løsningene, men også de juridiske og økonomiske fordelene de har hatt i årtier.

Europa og Norge importerte mye av ordlyden fra paragraf 230, men forsøkte ved årtusenskiftet å være litt strengere. I e-handelsdirektivet fra år 2000 ga EU en lignende ansvarsfrihet til digitale plattformer, men med et krav om at plattformene måtte fjerne innhold når de ble gjort oppmerksom på at innholdet var ulovlig.

Situasjonen i dag er at algoritmene til amerikanske og kinesiske tek-giganter stadig bestemmer hva norske innbyggere skal se, høre, mene og si.

Europa og Norge tar nå noe av kontrollen tilbake gjennom EUs nye Digital Services Act (DSA). Der stilles det strengere krav, spesielt til de store plattformene, om hvilket innhold som skal fjernes og hvordan det skal gjøres.

Men gjøres det nok?

Norsk presse har fram til omtrent 2010 hatt rollen som portvokter til det offentlige ordskiftet. Kriteriene for å bli hørt har vært blant annet vesentlighet, sensasjonsgrad og aktualitet. Media har med mer (og av og til mindre) hell ryddet mellom viktige og uviktige saker. Vær varsom-plakaten har vært standarden som medie-Norge har satt. Som kontrollmekanisme har de kritisert hverandre når feil gjøres.

Omgjøring av loven og en annen virkelighet er mulig.