Lysløypa ut av skogen

Etterpåklokskap er som kjent den mest eksakte vitenskap. Nå er vi i ferd med å bli en nasjon av professorer i dette aller ypperste av presise fagfelt. Men spørsmålet vi bør stille i krisa vi befinner oss i, kan ikke være hva vi burde ha gjort. Det er for seint. Men hva vi kan og bør gjøre framover.

Tirsdag kveld satte NRK rekord i populisme da de dyttet en presset energiminister opp mot en milliardær med «hva var det jeg sa»-pondus.

Selv om sola fortsatt leker sommer, er det mørkt på høylys dag. Aviser som Dagens Næringsliv er blitt til høyst virkelige grøssere. Gårsdagens rosa avis kunne by på overskrifter som «Frykter destruksjon i gassmarkedet», «Det må tas høyde for kollaps i Russland», «Verste børsdag på syv måneder» og «Kan bli nødt til å venne oss til varig høyere renter». Det er mye å ta inn for oss alle. Ikke minst for statsminister Jonas Gahr Støre.

Tirsdag kveld satte NRK rekord i populisme da de dyttet en presset energiminister opp mot en milliardær med «hva var det jeg sa»-pondus. Pengesterke Øystein Stray Spetalen mot svarskyldige Terje Aasland (Ap). Sistnevnte kan ikke love umiddelbar tilfredsstillelse i kjappe løsninger. Og de 620.000 nordmennene som har meldt seg inn i gruppa «Vi som krever billigere strøm» på Facebook, fikk bevist sine teorier om at de er lurt og robbet og ført bak lyset av politikere som har gjort alt feil.

I Norge har vi hatt verdens billigste energi.

Spetalen var i studio fordi han i 2014 advarte mot å bygge to nye utenlandskabler til gigantmarkedene i Tyskland og England. Han fryktet at våre priser ville stige til europeisk nivå. Åtte år etter hadde han fått rett. Det kan selvsagt anføres at selv blinde høner kan finne korn, men det var Spetalens tur til å skinne i all sin sannspåddhet. Prisen gikk opp, riktignok heftig akkompagnert av en rekke andre faktorer.

Han argumenterte slående på TV, men mest fordi han i debatten fikk lov av NRK til å bortdefinere krisas suverent største faktor − et Russland som vil underlegge seg Ukraina med vold og som ønsker å underminere Europa og alt kontinentet står for av humanisme og folkestyre. Et totalitært Putin-regime har brukt gass som våpen i over ett år.

Systemet ble bygd i tillit og balanse. Mellom Norge og EU, mellom Europa og Russland.

I Norge har vi hatt verdens billigste energi. Vi har vært bortskjemt med dette. Vi har bygd samfunnet vårt på nærmest gratis strøm. Motorveiene våre er badet i flomlys, i oppkjørslene våre smelter snøen på grunn varmekabler og fjellheimen vår er okkupert av lysende, svære fritidsboliger der bryteren ikke lenger kan slås av. Det er klart det er sjokkerende det som skjer. På så mange fronter. Men vi må sortere argumentene og ikke glemme primærkilden til problemene.

Det norske strømsystemet har tjent norske forbrukere, næringsliv og kommuner svært godt i 30 år. Gjennom dypfred og påstander om at selv historiens tunge hjul hadde sluttet å rotere. Vi kan ikke i 2022 stille politikere til veggs for valg gjort i en fjern virkelighet med en helt annen mentalitet. Muren falt, Russland ble invitert med i NATO og alt var fryd og gammen. Systemet ble bygd i tillit og balanse. Mellom Norge og EU, mellom Europa og Russland.

Var de nye utenlandskablene fra Norge gal politikk?

Når krisa hamrer på dørene våre, er det lett å se at det er gjort feil. At man var naive. At amerikanerne hadde rett i sine gjentatte advarsler mot å gjøre Europa avhengige av russisk olje, gass og kull. At det var for lite politisk styring av norsk vannkraft, som gjorde at kraftprodusentene kunne tappe ned magasinene til nivåer som satt norsk selvforsyning i fare. For lite styring av norske offentlig eide selskaper i et kraftmarked svært få politikere har skjønt.

Det har ikke vært så mange grunner for dem til å løfte opp panseret og se hvordan den kompliserte motoren fungerer når den har malt som en katt. Nå har motoren skåret seg, det intereuropeiske kraftmarkedet må repareres. I går viste EU-president Ursula von der Leyen sine kort med forslag om makspris på russisk gass og omfordeling av kraftselskapers superprofitt.

Veien framover er å øke kraftproduksjonen.

Var de nye utenlandskablene fra Norge gal politikk? Akkurat nå, satt på spissen av en krise tvunget på oss, ser det ut til at Spetalen har rett med sine gode illustrasjoner på norsk strømeksports minimale betydning for EUs energimarked. Men kan vi delta i et marked, og i et fellesskap, og bare høste når vi trenger det og ikke dele byrden når det kreves av oss? Kablene har historisk bidratt med energisikkerhet for oss.

Energiminister Aasland prøvde i debatten å se framover, mens Spetalen kunne stønne over gårsdagens valg. Det er hans privilegium, han svarer ikke til noen. Men politikeren måtte svare for valg gjort av en annen generasjon, i en annen tid. Ansvaret er hans i dag, men han er bundet av avtaler og forpliktelser, og han og regjeringen har gjort det som monner på kort sikt − sikret nasjonens menn og kvinner økonomisk trygghet ved å ta størstedelen av strømregninga.

Det skulle bare mangle, statskassa svulmer med energiinntekter. Han har instruert kraftprodusentene om å fylle magasinene og trygge strømforsyningen. Det er satt ned en energikommisjon. Det er å forvente at den peker ut en kurs for annet enn politiske godværsdager.

Kanskje har vi importert en akutt kraftkrise, juryen er ute, men det er en investering vi gjør i europeisk solidaritet.

Veien framover er å øke kraftproduksjonen. Å gjøre alt som burde vært gjort under Jens Stoltenbergs og Erna Solbergs regjeringer. Den varslede energi- og sikkerhetspolitiske krisa i Europa er aldri tatt på stort nok alvor. Det må investeres voldsomt i å utnytte krafta fra sol, vind og tidevann, og Europa må på så kort tid som mulig gjøre seg uavhengig av Russland. Kanskje ligger det derfor også en klimaopptur og venter i kjølvannet.

Veien framover er å følge lysløypa ut av skogen, ut av krisa, og inn i et EU og et Europa som må finne løsninger sammen, stå sammen i alt, og hvis absolutte fellesskap er eneste mulige vei inn i framtida. Et sinnssvakt Russland, et USA på randen av revolusjon og et totalitært Kina er et omland som må tas på største alvor og møtes med kollektiv kraft.

Kanskje har vi importert en akutt kraftkrise, juryen er ute, men det er en investering vi gjør i europeisk solidaritet. Neste steg må være å sikre oss talerett der landets framtid bestemmes. I Brussel. Den siste generasjonen som fikk lov til å mene noe om Norges tilknytning til Europa og EU, ble født i 1976. I en annen verden.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)