Du må mestre livet!

Er du utenfor, får det ikke helt til? Er du stressa og frustrert og bekymret for framtida? Er det utrygt eller bråkete hjemme? Det går bra, for nå skal skolen lære deg å mestre livet. Hvem vil ikke det?

Er du utenfor, får det ikke helt til? Er du stressa og frustrert og bekymret for framtida?

Fra høsten 2020 innføres livsmestring og folkehelse som tverrgående fag i skolen. Det har et bredt flertall på Stortinget bestemt. Undersøkelser blant norsk ungdom de siste årene har vist at et økende antall elever i skolen opplever tyngende press på å levere gode resultater, er skuffet over seg selv og føler seg utilstrekkelige.  Det er urovekkende.

Det er bra at unges psykiske helse tas på alvor, og tiltaket er godt ment. Det er utvilsomt også mye bra barn kan lære om hvordan de lærer, om at det er vanlig å gjøre feil underveis og om å kjenne igjen egne følelser og reaksjoner.

Men selv om noe er godt ment, er det ikke nødvendigvis så lurt. I boken Livsmestring på timeplanen stiller psykolog Ole Jacob Madsen noen betimelige spørsmål om det velmente faget livsmestring, og ikke minst om hva det egentlig sier om samfunnet vårt og om norsk skolepolitikk. Det er tankevekkende og litt skremmende lesing.

Men selv om noe er godt ment, er det ikke nødvendigvis så lurt

For det første er flere av metodene som allerede brukes for å fremme livsmestring i skolen, bygget på et svært spinkelt faglig grunnlag. Vi vet for eksempel fint lite om effektene av såkalt positivt selvsnakk og power posing. En undersøkelse fra 2009 fant at å se seg i speilet og si: «Jeg er en person verdt å elske» hadde marginalt positiv effekt på dem som allerede følte seg bra, men faktisk hadde motsatt effekt på dem som fra før hadde dårlig selvfølelse. Avstanden mellom ideal og realitet ble bare enda større.

Når det er bråk eller uro hjemme, når du ikke mestrer skolen eller opplever mobbing eller ensomhet, da kan du gjerne se deg i speilet og si at du er verdifull. Men det er ikke sikkert du tror på det selv.

Hva sier det om samfunnet vårt at det nok en gang er innover i oss selv vi skal gå for å finne løsningene? Er det ingen andre steder å gå?

For det andre og minst like alvorlig: hva sier det om samfunnet vårt at det nok en gang er innover i oss selv vi skal gå for å finne løsningene? Er det ingen andre steder å gå? Kan det for eksempel hende at det er skolen, arbeidsmarkedet, økende forskjeller og forventninger som er problemet? Altså alt rundt, samfunnet, oss? Ikke barnet eller ungdommen selv?

Eller som spesialpedagog Gunhild Nordvik Reite siteres i Madsens bok:

«Eg har ikkje sett at det blir gjort klinkande klart for barna at når du blir utsett for vonde opplevingar som gjev deg vonde tankar, er det viktigaste at dei vaksne ordnar opp i det, ikkje at du lærer deg å tenke på ein betre måte»

Livsmestring på timeplanen er et svar som er typisk for vår tid. Individet har fått større frihet, men blir også stilt ansvarlig for sine valg og resultatet av disse. Du kan bli hva du vil! Men om du ikke lykkes er det din egen feil.

Livsmestring på timeplanen er et svar som er typisk for vår tid

Slik tenker vi også om skolen. Vi skal ruste individene til en framtid som er stadig mer kompleks. I dette kaoset må vi lære barna mange ferdigheter, deriblant å mestre livet.  Faren er at denne mestringen blir bare enda en ting barna skal mestre, men ikke får til. Og at vi mister av syne det faktum at ulike barn og unge har ulike forutsetninger for å ta gode valg.

Vi vet for eksempel at «valget» å fullføre videregående opplæring, oftere tas av barn som har foreldre som selv har studert videre etter grunnskolen. Vi vet at barn fra mer velstående familier trives bedre på skolen, får mer hjelp og oppfølging hjemme, deltar mer i idrett og dermed også har flere arenaer der de kan knytte vennskap. Mye tyder på at å gjøre noe med økende økonomiske forskjeller og utenforskap vil ha større effekt på psykisk helse og mestring av verden, enn å undervise i livsmestring.

Skolen skal, ifølge egen formålsparagraf «opne dører mot verda om framtida.» Men i økende grad ber vi likevel elevene vende blikket innover mot seg selv, og sitt eget speilbilde. Lærer Andreas Brekke skrev i 2019 en kronikk i VG om kartene som forsvant fra klasserommene.  Brekke uttrykte nostalgi over kartene, men også en bekymring for det som skjer når kartene erstattes av Google maps: «For dagens ungdommer er kartet først og fremst der en selv er. Her og nå. Markert med en blå prikk som ikke yter motstand, men som velvillig følger etter deg når du går. Kartet følger deg. Du er sentrum i det dynamiske kartets egosentriske verdensbilde».

i økende grad ber vi likevel elevene vende blikket innover mot seg selv, og sitt eget speilbilde

Misforstå meg ikke, jeg er en stor tilhenger av å ta ansvar, ta seg sammen og gjøre sitt beste. Men noen problemer er for store til å bære alene. I tillegg er det sånn at mange problemer er forårsaket av omgivelsene.

Dessuten: dersom problemene ikke blir løst, blir det til syvende og sist fellesskapets problem.

Alle vil at barna våre skal leve gode liv. Selv om dårlige ting vil skje innimellom. Men det er ikke sikkert det er deg som er problemet. Noen ganger er det oss.