Må vi under sparekniven etter korona?

Nå brukes det mye penger. Etter brutale budsjettdiskusjoner de siste årene om vi har råd til brillestøtte til små barn eller til kritisk viktig CCS-tiltak for å løse klimakrisen, kan det nå virke som at vi har råd til alt.

Nå kan det virke som at vi har råd til alt.

Og det har vi jo også. Oljefondet er på 10 000 milliarder og står til vår disposisjon. I normale tider er bruken av fondet her hjemme begrenset av handlingsregelen, som i dag er 3 % av fondet. Eller ca 300 milliarder kroner i året. Ingen bryr seg om den regelen nå. Prislappen på krisetiltakene som kommer på løpende bånd kan, avhengig av hvor lenge økonomien er stengt ned, komme på godt opp mot 800 milliarder kroner.

Politikerne både på stortinget og i regjering, også i mange andre land i verden, er stort sett enige om at det må brukes masse penger nå.

Krisen er trippel: Den er en helsekrise, en økonomisk krise og en forventningskrise.

Det er flere grunner til det. Markeder styres mye av tillit og fremtidstro. Krisen vi står i er trippel. Den er en helsekrise, en økonomisk krise og en forventningskrise. Kriser forsterkes når markedet mister troen på framtida. Ofte blir det myndighetenes oppgave å gi markedet troen tilbake ved å være villige til å gjøre «whatever it takes» i en krisesituasjon. Stater har dessuten ofte en sterkere rygg å bære både risiko og gjeld på.

I en økonomisk situasjon der både privatpersoner og bedrifter allerede har høy gjeld, vil enda større byrder på dem i form av statlige lån, kunne føre til økonomisk kollaps. Da er det bedre at staten låner og bruker for oss. Mange stater er dessuten relativt trygge havner for investorer, som ønsker sikre investeringer i en utrygg økonomi, og de har derfor enklere tilgang på kapital enn enkeltpersoner eller selskaper.

Alt dette peker på en større statlig pengebruk, også på sikt. Først vil det komme flere krisepakker. Ingen av politikerne har ennå sagt stopp. Og ingen har foreløpig sagt noe om hvordan de vil betale tilbake. Har de har tenkt til å betale tilbake? Må de betale tilbake?

Svaret trenger ikke være kuttpolitikk

Det vil være lite attraktivt uansett politisk farge å være ansvarlig for en hard kuttpolitikk når krisen er over.

Men svaret trenger ikke være kuttpolitikk. Hvorfor ikke?

For det første: En av lærdommene fra finanskrisen i 2008 var at krisetiltakene stoppet opp for tidlig, noe som førte flere land ut i langvarige resesjoner. At vi har opplevd 2008, gjør at de færreste i dag stiller spørsmålstegn ved pengebruken i seg selv. Vi har lært at det var nødvendig og at det ikke var så farlig med statsgjeld som mange tidligere hadde trodd. Det er ved langvarig økonomisk stagnasjon at kuren blir verre enn sykdommen. Vi har ikke råd til en ny depresjon.

Spørsmålet om hvordan få økonomien i gang igjen, må få et annet svar enn økt privat forbruk

For det andre: Spørsmålet om hvordan få økonomien i gang igjen, må få et annet svar enn økt privat forbruk. Med klima- og naturkrisen i bakhodet er det vanskelig å se for seg en finansminister igjen stå på Karl Johan med handleposer og be befolkningen kjøpe litt ekstra med gaver til jul. Hjulene må holdes i gang på andre måter, og best rustet er kanskje staten. Lønnsomme og produktive offentlige investeringer kan gi økt etterspørsel og kick-starte den grønne omstillingen.

For det tredje: På grunn av lav vekst og svært lave renter i mange land allerede før korona-krisen, hadde flere begynt å snakke om en mer ekspansiv finanspolitikk. Virkningen av offentlig pengebruk finansiert av lån eller pengetrykking begrenses, av frykt for inflasjon. Inflasjonen er svært lav mange steder, til tross for stadige rentekutt for å få aktiviteten i økonomien opp igjen etter 2008. Hva som er ansvarlig økonomisk politikk kan endres i dagens situasjon. Det er ikke sikkert balanserte statsbudsjetter er så viktig lenger, dersom veksten forblir lav og arbeidsledigheten høy. Det er noe som heter å spare seg til fant.

Denne krisen har vist oss at velferdsstaten er helt avgjørende i beredskapen vår, og derfor ikke må bygges ned.

For det fjerde: Denne krisen har vist oss at velferdsstaten er helt avgjørende i beredskapen vår, og derfor ikke må bygges ned. Uten sykelønnsordningen hadde syke gått på jobb og smittet andre, uten et utbygd sikkerhetsnett, og gode og fleksible permiteringsordninger hadde flere mistet jobben og stått uten inntekt til å handle med i den lokale butikken, og uten et godt helsevesen hadde katastrofen vært et faktum.

For det femte: Den økonomiske krisen er et resultat av at vi har stengt ned økonomien, lagt den i dvale. At det får så store konsekvenser som permitteringer og børsfall viser oss, viser at det er arbeidskraften vi lever av i dette landet. Ikke maskiner eller eiendomsinvesteringer. Det viktigste for å komme tilbake til normalen, vil være å sørge for at flest mulig kommer tilbake i jobb. Ikke hvor mye det koster.

Det viktigste for å komme tilbake til normalen, vil være å sørge for at flest mulig kommer tilbake i jobb. Ikke hvor mye det koster.

Spørsmålet er ikke lenger «kan vi bruke penger», spørsmålet er hvor mye og på hva. Den økonomiske sumpen mange land har befunnet seg i etter krisen i 2008 har gitt kutt- og innsparingspolitikken et svært dårlig rykte. Det fremstår ikke lenger som forsvarlig å tviholde på en streng nødvendighet av budsjettbalanser – pengene må ikke betales tilbake. Dessuten må det være en viktig oppgave å unngå en trippelbyrde for dem som hadde det dårligste utgangspunktet, og som allerede har tapt mest på krisen. Det er de lavest lønte som mistet jobben først, og det er de som merker krisen mest. At de også skal tape mest på innsparingen etter kriser vil ikke bare være dypt urettferdig, men også svært lite lurt.

Den beste veien ut av krisen er å få flest mulig raskest mulig ut i jobb.

Heldigvis finnes det alternativer til kuttpolitikk. Den beste veien ut av krisen er å få flest mulig raskest mulig ut i jobb. Da trenger vi investeringer i bærekraftige jobber, kompetanse og i fortsatt sterk offentlig sektor som kan møte neste krise. For den kommer. Ut av krisen anno 2020 kan det komme en ny ansvarlighet innenfor finanspolitikken.

Det er ikke skattekutt som vil få økonomien på fote igjen. Men det er heller ikke rask innsparing. Det mest ansvarlige vil trolig være å investere seg ut av masseledighet og industridød.