Regjeringen bevilger flere titalls milliarder ekstra til forsvaret. Det er åpenbart at dette er nødvendig nå. Eller?
Ja, det er alvorlig nå. Den sikkerhetspolitiske situasjonen, som det heter, nødvendiggjør en opprustning av forsvaret. «Alle» skjønner det. Det kriges og rustes opp rundt oss, og vi har et mål om å bruke 2 prosent av BNP på forsvaret. Ja, nå snakkes det til og med om 3 prosent. Det er mye penger.
Hvis Putin vinner krigen, må vi bruke mye mer penger på forsvar, rasjonaliserer NATO-generalsekretær Stoltenberg. Ja, jo, det gir vel mening.
Vi har bygget ned forsvaret lenge, spart penger, droppet vedlikehold, nå må vi bygge opp.
Jeg skulle ønske vi i det minste kunne snakke om hva det er som må prioriteres ned når vi ruster opp.
«Vi må akseptere at flere andre viktige politiske oppgaver må vike for økt militær styrke», som Dagsavisen-kommentator Kjell Werner skrev nylig. Ja, vi må kanskje det.
Men kan vi ikke, på tross av all denne opprustningskonsensusen, bare ta oss bittelitt tid til å snakke om hva det innebærer?
For å bruke litt whataboutisme: Vi har flere titalls milliarder å bruke på forsvaret, fordi situasjonen tilsier det. Vi har derimot ikke 13 milliarder å bruke på å hjelpe folk ut av fattigdom.
Hvilke viktige politiske oppgaver er det som nå udiskutabelt må vike? Klimamål? Velferd? Skole? Helse? Jeg skulle ønske vi i det minste kunne snakke om hva det er som må prioriteres ned når vi ruster opp.
Det er smått absurd at «tenk positivt»-trenden har nådd krigen også.
Økte sosiale forskjeller svekker beredskapen, har Axel Fjeldavli skrevet i Agenda Magasin tidligere. Han mener sosiale og geografiske kløfter mellom folk er en sikkerhetstrussel.
Skal vi føle oss trygge, holder det altså ikke med militær opprustning. Vi må ta vare på tilliten i samfunnet også. Og det vi prioriterer å bruke penger på, har noe å si.
Det er for eksempel knapt noe som er så klimafiendtlig som krig. «Det er ikke til å begripe at vi i en epoke hvor verden er på vippepunktet ved at klimaendringer truer alt levende, bruker enorme summer på å utvikle våpen som ødelegger mennesker og miljø», skriver Linn Stalsberg i boka Krig er forakt for liv. Der kan vi også lese at de samlede militærutgiftene til alle verdens land i løpet av ett år, er det beløpet som trengs for å løse klima- og naturkrisen.
Krig er i seg selv et nederlag.
Likevel godtar de fleste av oss, med et skuldertrekk, at vi skal bruke massevis av penger på mer våpen, jeg mener, mer forsvar.
Våpen er veien til fred, har Jens Stoltenberg nemlig uttalt. Stalsberg er ikke enig: Våpen skaper krig, mener hun. Pessimister vinner ikke kriger, påpeker Stoltenberg også. Det er smått absurd at «tenk positivt»-trenden nå har nådd krigens område.
«Ingen vant eller kunne vinne krigen. Det var krigen som vant», skrev poet og soldat Edmund Blunden om første verdenskrig. Kanskje vi heller skulle hatt det som motto: Krig er i seg selv et nederlag. Noe vi måtte ty til når alt annet var prøvd, og mislykket.
Det er dette vi skal forberede våre vernepliktige ungdommer på.
For hva er krig egentlig?
Stalsberg siterer i sin bok fra essayet Injury and the Structure of War fra 1985, hvor forfatter Elaine Scarry definerer krig på følgende måte: «Det viktigste formålet med og resultatet av krig er å skade. […] [M]eningen med det som beskrives er å endre på (å brenne, å sprenge, å ødelegge, å kutte) menneskelig vev, sammen med å endre overflaten, formen og helheten på objekter som mennesker anser som forlengelse av seg selv».
Det er dette vi ruster oss for nå. Det er dette vi skal forberede våre vernepliktige ungdommer på.
Det er rart hvor naivt det føles å skulle oppfordre til å snakke om fred i en tid som er så preget av krig.
Så selv om vi «må godta» opprustningskappløpet som foregår nå, kan vi i det minste slutte å snakke om krig og vold som en slags naturtilstand. Det finnes et alternativ som er (minst) like naturlig. Fred.
Les også: Veien til fred starter nå. Det gjør veien til krig også.
Det er rart hvor naivt det føles å skulle oppfordre til å snakke om fred i en tid som er så preget av krig. Hvor krig ses på som det fornuftige, det eneste mulige. Hvor vi ikke en gang er i stand til å få til en våpenhvile fra et pågående folkemord. Og kanskje er det sant at det eneste riktige er å bruke masse penger på militært forsvar nå. Men det må gå an å anerkjenne dilemmaet som ligger i det.
Når din aggressive nabo ruster opp, er det eneste fornuftige å gjøre det samme. Det er fortellingen. Spørsmålet er hvordan den historien slutter. Med fred, eller med mer krig?
Linn Stalsbergs bok Krig er forakt for fred er utgitt av forlaget Res Publica. Agenda Magasin og Res Publica er del av samme selskap.
Kommentarer