USAs respekt for Europas suverenitet er avhengig av europeiske myndigheters ideologiske nærhet til MAGA og ytre høyre, skal vi tro USAs utenriksminister.
MÜNCHEN: På fjorårets sikkerhetskonferanse i München opptrådte den amerikanske visepresidenten J.D. Vance på en måte som nærmest kan måle seg med sjefen hans, Donald Trump, både med tanke på hvor teatralsk talen hans var og hvor mye medieoppmerksomhet den fikk.
Rent umiddelbart virket Colbys uttalelser som en mer direkte utfordring av europeiske interesser.
Ikke bare brøt Vance normene for transatlantisk skikk og bruk – og avsto fra de vanlige høflighetsfrasene som har preget tidligere amerikanske visepresidenters opptreden under sikkerhetskonferansen. Han fornærmet også sine tyske gjester ved å møte Alice Weidel fra ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD) i stedet for den daværende tyske forbundskansleren Olaf Scholz.
I kontrast til dette, var den amerikanske tonen langt mer forsonlig i år. Men selv om årets utsendinger fra Trump-administrasjonen tilsynelatende var mer imøtekommende, har ikke kjernebudskapet endret seg.
De to viktigste talene fra medlemmer av Trump-administrasjonen under årets sikkerhetskonferanse i München ble holdt av utenriksminister Marco Rubio og statssekretær Elbridge A. Colby fra det amerikanske forsvarsdepartementet (eller «krigsdepartementet» som det nå kalles). Talene viste tilsynelatende andre sider av Trump-administrasjonen, men det underliggende budskapet var i stor grad det samme. Og på hver sin måte understreket de den langsiktige utfordringen europeere står overfor.
Rubio utdypet deretter Europas bidrag til det han anser som en felles vestlig arv.
Rent umiddelbart virket Colbys uttalelser som en mer direkte utfordring av europeiske interesser. Han er en hardbarket realist og rangert som nummer tre i det amerikanske forsvarsdepartementet. Han har blant annet ansvar for beslutninger knyttet til hvor amerikanske tropper skal sendes og hvordan det skal skje. I en spørsmålsrunde, der jeg var ordstyrer, hevdet han at europeere og amerikanere ikke lenger har noen felles verdier å bygge på. Det han trakk frem som høydepunktet under sikkerhetskonferansen, var at han bare hadde hørt begrepet «regelbasert orden» nevnt to ganger.
Colby gjorde det klart at USAs kjernefysiske avskrekking fortsatt vil omfatte Europa – altså at den amerikanske «atomparaplyen» vil opprettholdes. Samtidig er Trump-administrasjonens mål at europeerne skal ta ansvar for det konvensjonelle forsvaret av kontinentet. Han roste deretter tyske og polske myndigheter for å ha økt sine militære utgifter kraftig, og tok opp Trumps håndtering av forhandlingene knyttet til krigen i Ukraina, truslene mot Grønland og andre kilder til transatlantisk spenning. «En viss grad av engstelse er sunt», hevdet han. «Hvis du har hatt en nær-døden-opplevelse … endrer du kostholdet ditt, du vil ikke bli for beroliget … du vil sørge for å ta medisinen din, trene.»
Det budskapet ble møtt med stående applaus.
Mens Colby snakket med overbevisning om behovet for å gjøre europeerne ukomfortable, nærmest «fridde» Rubio til sine tilhørere med lovord om de ubrytelige sivilisasjonsbåndene mellom Europa og USA. Og han snudde mer eller mindre opp ned på det NATO-generalsekretær Mark Rutte sa da han i fjor omtalte Trump som «daddy», og erkjente at amerikanere vil «alltid være barn av Europa».
Rubio utdypet deretter Europas bidrag til det han anser som en felles vestlig arv. Han viste til Kristoffer Columbus og oppdagelsen av Den nye verden, pionerånden til skotske og irske nybyggere i Amerika og kristendommen. Ja, han nevnte til og med tysk øl. (Ikke overraskende for et medlem av Trump-administrasjonen, unnlot han å nevne ugjerningene som ble begått mot amerikanske urinnvånere eller andre ubehagelige sider av europeisk imperialisme.)
Etter denne korte historiske gjennomgangen, lovet Rubio sine tilhørere at USA aldri vil miste troen på Europa. Den transatlantiske relasjonen, forklarte han, gjenspeiler «de dypeste båndene nasjoner [kan] dele». Det budskapet ble møtt med stående applaus.
Det underliggende budskapet i Rubios tale var langt mer urovekkende.
Etterpå takket lederen for konferansen, Wolfgang Ischinger, USAs øverste diplomat, Marco Rubio, for hans «betryggende» budskap. Kort tid etter henviste også EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, positivt til det Rubio hadde sagt, i sin egen tale.
Men i realiteten var Rubio mer truende – og budskapet hans mer illevarslende – for europeiske myndigheter enn Colby. Det den amerikanske utenriksministeren hyllet, er ikke dagens EU. Det han snakket om, var ikke dagens Europa, preget av opplysningstidens tanker og idealer, som Storbritannias statsminister Keir Starmer, Frankrikes president Emmanuel Macron, Tysklands forbundskansler Friedrich Merz og Europakommisjonens leder Ursula von der Leyen alle refererte til. Han tenkte snarere på det etnonasjonalistiske Europa som man hører om fra fremvoksende høyrepopulistiske partier. Ifølge Trump-administrasjonens nasjonale sikkerhetsstrategi, er det disse kreftene som kan regne med støtte fra USA.
Mens Colby oppfordret europeerne til å akseptere slutten på den internasjonale ordenen som har rådet etter den kalde krigen, og til å innse at 340 millioner amerikanere ikke vil garantere sikkerheten til 500 millioner europeere i all evighet, gjorde han det også klart at et mer modent Europa, som kan ta vare på seg selv, kunne forbli en nær alliert av USA.
Europeere bør lytte nøye til begge.
Det underliggende budskapet i Rubios tale var langt mer urovekkende. Han ser ut til å forestille seg en ny «sivilisatorisk» atlantisme der USAs respekt for Europas suverenitet er avhengig av europeiske myndigheters ideologiske nærhet til MAGA og ytre høyre. I likhet med Vance går han underforstått inn for regimeskifte i Europa.
Selv om valget av budbringere kan ha overrasket de som i lang tid har fulgt med på MAGA-bevegelsen, er både Colby og Rubio president Trumps trofaste tjenere. Det de kanskje først og fremst bidrar med er å gi presidentens mer instinktive og ureflekterte tilnærming et skinn av intellektuell tyngde og logisk sammenheng.
Når det er sagt, vil begge ha stor innflytelse på republikanernes utenrikspolitikk lenge etter at Trump har forlatt scenen – spesielt Rubio, som åpenbart har presidentambisjoner. Europeere bør lytte nøye til begge. I stedet for å la seg lure av Rubios sirenesang, bør de ta innover seg Colbys budskap og la hans sjokkterapi sette sine spor.
Oversatt av Marius Gustavson
Opphavsrett: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org
Kommentarer