Manglende likestilling er et problem for mennesker overalt

Likestilling er ikke et problem for norske kvinner, men for innvandrerkvinner, prekte statsråd Sylvi Listhaug på Oslo Symposium i helga. På lørdagskvelden kunne hele landet se henne, ikke akkurat overraskende, avskrive feminisme på statskanalen. Det var ikke mye jeg var enig med Listhaug om der hun satt i stolen hos Lindmo, men en ting kan vi likevel enes om: Det viktigste er at kvinner får lov til å leve sine liv. Det er derfor jeg, i motsetning til Listhaug, er feminist.

De gjør det de gjør fordi de må.

Den 8.mars 2015 ga jeg ut en introduksjonsbok om feminisme, “F-ordet”, sammen med forfatter Marta Breen og tegneserieskaper Jenny Jordahl. Det ble min pangstart på skribent-karrieren. Siden den gang har jeg rukket å møte feminister fra Østerrike, Storbritannia, Island, Sverige, Danmark, Tyskland, Spania, Polen, Italia, Frankrike, India, Nepal, Sør-Afrika, Estland, Romania, Bosnia, Canada og USA. De aller fleste av dem jobber på konstant høygir, på lut og kaldt vann, en god dose fellesskap og veldig mye engasjement for saken. Man kan kanskje lure på hva som rir dem, hvordan de orker å gå på jobb hver dag mot en kamp som mange steder virker håpløs. Svaret er nesten alltid det samme: De gjør det de gjør fordi de må.

Selv gjør jeg som Listhaug i det kvinnedagen 2017 ebber ut: Jeg tar meg en liten pause.

 

Litt takknemlighet er kanskje på sin plass?

Vi er høygravide begge to, det er sånt som kan skje oss kvinner. Heldigvis lever vi i et land hvor noen før oss har lagt til rette for at også vi, yrkesaktive kvinner, kan velge å bli det eller ikke. For som statsråden understreket på Lindmo i helga: Det viktigste er at vi (kvinner) får lov til å leve livene våre. Det er vi enige om, men det virker nesten også som det eneste.

Jeg noterer meg at det er litt forskjell på hvordan vi velger å takke dem, både de som gikk før oss og de som fortsatt går.

Den kom nemlig ikke rekende på ei fjøl, tillatelsen til å leve våre liv som vi kjenner dem. I Norge kom barnehager, mammapermisjon, rett til å ta fri når barnet ditt er sykt, rett til å ikke få barn om du ønsker det, rett til et liv uten vold, som følger av det samme drivet som man kan finne igjen i dagens unge feminister over hele verden. Noen følte at de måtte kjempe for både mine og Sylvi Listhaugs rettigheter, og hadde det ikke vært for at noen fortsatt føler på den nødvendigheten hadde vi kanskje ikke kunne tatt oss en velfortjent pause. Jeg noterer meg at det er litt forskjell på hvordan vi velger å takke dem, både de som gikk før oss og de som fortsatt går.

Våre valgmuligheter, eller fortsatt for mange: fraværet av dem, er nettopp grunnen til at jeg er feminist. Det er også noe av grunnen til at vi denne uka slipper en podkast om kjønn og likestilling: Kjønnsavdelingen.

 

Arven etter Beijing 95

Like etter bokslippet vårt i 2015 satte jeg meg på et fly mot New York, på vei til den 59ende kvinnekommisjonen hos FN. Kommisjonen har blitt arrangert av FN hvert år siden 1946 og har også stått bak fire verdenskonferanser om kvinners rettigheter. Den siste konferansen ble gjennomført i Beijing i 1995 og endte med Beijing Declaration and Platform for Action, en handlingsplan for FNs kvinnekonvensjon.

Handlingsplanen er også bakgrunnen for podkasten vår, for det er nok av utfordringer som gjenstår. Noen ting har blitt bedre, noen ting har stått på stedet hvil, mens noen ting dessverre også beveger seg bakover. Det er ikke gitt at rettigheter vi har fått vil bestå av seg selv for all overskuelig framtid.

“Verdenssamfunnet er i ferd med å viske ut personen som jeg kaller «den siste jenta». Og med «siste» mener jeg de som lider mest, de svakeste av de svake” sa Ruchira Gupta til meg da jeg møtte henne i en hotell-lobby i New York under kommisjonen i 2015. Gupta er grunnleggeren av exit-organisasjonen Apne Aap, som jobber med de trafikkerte jentene i Indias bordellstrøk og de fattigste slumområdene.

Det er en priviligert posisjon å være i, som kvinne i verden, å kunne sitte hos Lindmo og prate fritt.

I lobbyen den dagen pekte hun på kanskje et av det viktigste poengene med kampen som gjenstår, men det var ikke et nytt poeng. I 1944 skrev den feministiske filosofen Simone De Beauvoir at: “Nettopp fordi handlingene mine krever respons fra frie skapninger, må jeg ville (og arbeide for) helse, kunnskap, velferd og fritid, slik at deres frihet ikke fortæres i anstrengelsen for å slåss mot sykdom, uvitenhet og fattigdom.”

Derfor er all u-likestilling, overalt et problem for alle, også for statsråden.

 

Fraværet av stemmer

Jeg har hørt historier fra politikvinner, jeg har fått dem servert fra kvinner i serviceyrker, i akademia, kvinner i kulturlivet eller kvinner som lever på flukt i vårt eget land (såkalt kode 6). Historier om vold, trakassering, forskjellsbehandling og frykt. Frykten for ulike represalier er et felles munnbind som gjør at historiene ikke får slippe til, mennesker uten stemmer i kommentarfeltene på Facebook.

Du kan finne den “siste jenta” over hele verden og så lenge hun ikke er fri, er heller ikke vi det.

Den rungende stillheten fra fraværet av noens stemmer er viktig å lytte til når debatter om u-likestilling foregår. Noen blir aldri spurt, andre kommer aldri til å fortelle. Det er en priviligert posisjon å være i, som kvinne i verden, å kunne sitte hos Lindmo og prate fritt. Eller det å få lov til å skrive denne saken. Hele tiden må man minne seg selv på at u-likestillingen er god til å gjemme seg også i vårt eget land. Den er ikke noen andres, den er alles.

Fra townshipene i Sør-Afrika, til grensa mellom India og Nepal, til universiteter i USA, til krisesentrene i Norge. Du kan finne den “siste jenta” over hele verden og så lenge hun ikke er fri, er heller ikke vi det.

 

Voldens historie

I år handler årets hovedparole i åttende mars-toget i hovedstaden om kampen mot vold og voldtekt. En kamp man skulle tro det var enstemmig enighet om å bare bli ferdig med, men som likevel står igjen som en av de seigeste kampene for likestilling og kvinnefrigjøring. Kanskje er det fordi den går rett til kjernen av det kvinnekampen gjennom tidene har handlet om: makt og avmakt. Vold er den enkleste måten å opprettholde strukturer som holder andre nede på, uten dem risikerer man likestilling, det igjen vil bety at noen vil måtte gi fra seg makt.

Den amerikanske forfatteren Ta-Nehisi Coates skriver, i sin bok “Mellom verden og meg”, om hvordan den fargede, amerikanske kroppen har blitt voldeliggjort og dermed tatt ifra dem: “Hvis du er svart, ble du født i fengsel” sa Malcolm. Og det var en sannhet jeg følte i kvartalene jeg måtte unngå,i tidene på dagen da jeg ikke måtte bli tatt på vei hjem fra skolen, i min mangel på kontroll over kroppen.”

Kanskje må man ikke spørre: Hvorfor finnes det vold i verden?

Han snakker om kampen for å eie sin egen kropp. En kamp også kvinnebevegelsen har vært tuftet på, noe som også skribent, jusstudent og skamløs feminist Sofia Srour peker på i bonusepisoden av Kjønnsavdelingen.

Voldens historie i samfunnet vårt er lang og vidstrakt, men den kan være vanskelig å sette fingeren på. Den franske forfatteren Édouard Louis kaster i sin bok “Voldens historie” lys på en type klasse-vold som de lavere klasser i Frankrike blir utsatt for av de øvre klasser. De blir fratatt sine jobber, stadig oversett og latterliggjort. Av denne strukturelle volden skapes igjen forakt og vold mot etablissementet. Vold avler vold, akkurat som gatene i USA som Coates beskriver i sin bok. Eller akkurat som den volden som kvinner på krisesentre over hele verden kan fortelle om.

Men hvor kommer volden fra? Édouard Louis svarer selv i sitt foredrag om forfatteren Toni Morisson at: “Kanskje må man ikke spørre: Hvorfor finnes det vold i verden? Hvem skaper den? Men heller: Hvis vi nå vet at volden alltid er der, at den er utgangspunkt, en umiddelbar tilstand, hva kan vi da gjøre for å redusere den mest mulig? Hvem jobber egentlig for å få den til å forsvinne?”

 

Kjærlighet

Da filmskaper og menneskerettighetsaktivist Deeyah Khan var i Norge høsten 2015 for å promotere dokumentaren sin “Jihad”, holdt hun en konferanse i Oslo sentrum hvor noen av menneskene hun portretterer i filmen deltok. De var der for å fortelle om hvordan de, alle sammen britiske statsborgere, ble radikalisert inn i ekstremistgrupper. Historiene liknet hverandre, historier om utenforskap og et sterkt ønske om å føle tilhørighet. En av mennene i panelet oppsummerte sin tid i en ekstremistisk gruppering som følgende:

«I de neste 15 årene erstattet jeg følelsen av mangel på kjærlighet i livet mitt med et narrativ om at vi hatet alle andre og at vi var de eneste som hadde rett. Men jeg var egentlig fortsatt på jakt etter kjærlighet, jeg ville bare føle meg akseptert.»

I boka “All about love” skriver den feministiske forfatteren og aktivisten Bell Hooks om en fortapt generasjon. Hun forsøker  å sette ord på hva kjærlighet er og problematiserer fraværet av den i dagens (boka er skrevet i 2000) samfunn: “Loving practice is not aimed at simply giving an individual greater life satisfaction; it is extolled as the primary way we end domination and oppression. This important politicization of love is often absent from today’s writing”.

Kanskje den viktigste årsaken til at kvinner får lov til å leve sine liv

I 2015 kom en kroatisk filosof, Srecko Horvat, på banen og tematiserte noe av det samme i boka “The radicality of Love”. I boka skriver han blant annet at: “The reinvention of the world without the reinvention of love, is not a reinvention at all.” Han mener at kjærlighet slettes ikke er en abstrakt størrelse, men noe konkret, noe som kan læres og som kan og bør brukes politisk.

Både en eks-jihadist, Hooks og Horvat svarer Edouard Louis, på hver sin måte, på hans spørsmål om vold: Hva kan vi gjøre for å redusere den mest mulig?

Samtidig gir de kanskje også et svar på hvor veien går videre fra årets hovedparole i 8.mars toget. Svaret ligger kanskje i “den grunnleggende måten vi får en slutt på dominanse og undertrykkelse”. Kanskje den viktigste årsaken til at kvinner får lov til å leve sine liv, den hemmelige ingrediensen til alle de som bare må kjempe: Kjærlighet.