Mastersyke i regjeringen

Denne nye runden begynte med at Sandra Borch (Sp) måtte trekke seg som statsråd for forskning og høyere utdanning på grunn av plagiat av lange passasjer i en masteroppgave fra 2014. Slikt kan ikke en statsråd for akademia ha på rullebladet, og vips gikk Borch ut av regjeringen.

Selv lurer jeg mest på hva hun skulle med den masteroppgaven.

Så kom nyheten om at helseminister Kjerkol har gjort det samme, eller noe som ligner ganske mye. Det finnes passasjer i masteroppgaven Kjerkol leverte sammen med en medstudent høsten 2021 som er ordrett lik passasjer fra andre masteroppgaver. Disse eldre oppgavene er ikke oppgitt som kilde.

Og så ruller krangelen: Hun må trekke seg! Nei, det må hun ikke! Jo! Det er ikke fritt for at mange gosser seg.

Selv lurer jeg mest på hva hun skulle med den masteroppgaven.

Kjerkol leverte masteroppgaven sin i kunnskapsledelse, om velferdsteknologi, 30. august 2021. Det var en mandag. To uker senere var det valgdag i Norge, et valg som førte til regjeringsskifte og til at Ingvild Kjerkol ble helseminister.

En valgkamp er ganske intense greier. Det samme kan en innspurt i masterskriving være. Det må ha vært hektisk å være Ingvild Kjerkol sommeren og høsten for drøye to år siden.

Er det noe i vår tid som bidrar til at en slik tanke kommer naturlig, ja kanskje presser seg på?

Men hva skjedde egentlig noen år før det igjen, da Ingvild Kjerkol besluttet at hun måtte skaffe seg en mastergrad?

På det tidspunktet var Kjerkol inne i sin andre periode som stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og satt i partiets sentralstyre. I 2020, midtveis i masterskrivingen, ble hun også valgt til leder i Trøndelag Arbeiderparti, det største fylkeslaget i partiet.

Hva er det som får et menneske med en såpass høytflygende politisk karriere til å tenke at «jeg skulle gjerne hatt en mastergrad»? Er det noe i vår tid som bidrar til at en slik tanke kommer naturlig, ja kanskje presser seg på?

Rødt-politiker, forfatter, synser og allestedsnærværende Mímir Kristjánsson skriver på Facebook om hvordan helgas plagiatskandaler er et symptom på den såkalte mastersyken, altså at vi er sykelig opptatt av at alle skal ha flest mulig papirer på at de har gått lengst mulig på universitetet.

«Min teori er at Kjerkol (og kanskje også Borch) i likhet med stadig flere andre følte at utdanningspapirer var noe de «måtte ha» for å klare seg på arbeidsmarkedet seinere i livet», skriver Kristjánsson.

Det er mulig Kjerkol – og Borch – har helt andre og bedre forklaringer på hvorfor det var så viktig med en mastergrad.

Han mener det er synd om han har rett i den teorien, fordi «erfarne, dyktige mennesker som disse to» bør kunne få seg en skikkelig jobb etter politikken uten en universitetsgrad å slå i bordet med.

Tallene gir Kristjánsson delvis rett i påstanden om mastersyke. I 2011–12 ble det fullført 10.587 mastergrader i Norge, mot 18.546 ti år senere. Noen av dem er helt sikkert overflødige.

På den andre siden har NHO-foreningen Abelia og Oslo Economics funnet ut at andelen med mastergrad er høyere i både Danmark og Sverige enn her hos oss.

Da er det kanskje mer nærliggende å peke på at denne mastersyken brer om seg i et visst sjikt av befolkningen. Blant dem som er mer opptatt av karriere og CV enn mange andre. Og det er vel ikke helt urimelig å påstå at mange rikspolitikere, og ikke minst dem som når helt til topps, er opptatt av nettopp slike ting.

Det har gått fort, rett og slett. For fort.

Det er mulig Kjerkol – og Borch – har helt andre og bedre forklaringer på hvorfor det var så viktig med en mastergrad. Kjerkol hadde seks år bak seg i helsekomiteen på Stortinget, og var den åpenbare kandidaten til statsrådsposten. Kanskje følte hun på behovet for formell kompetanse for å være godt forberedt som helseminister, fordi hun visste at den posten innebærer å kjempe med og mot sterke krefter i helsevesenet, hvor formalkompetansen florerer.

Likevel: Jeg tror det kan ligge en sannhet i at det nærmest forventes en mastergrad i et toppsjikt i samfunnslivet. Minst like mye som en attributt, som noe å vifte med, som for å lære.

Det kan forklare hvordan Sandra Borch kunne levere fra seg 20 prosent plagiat. Og hvordan det kan ha seg at Ingvild Kjerkol satte seg i en situasjon der hun blir anklaget for plagiat.

Det har gått fort, rett og slett. For fort.

Det er jo ikke vanskelig å se for seg hvordan det kan ha skjedd.

Så fort, trolig, at Ingvild Kjerkol og hennes medmasterstudent kan ha glemt å omformulere de avsnittene av oppgaven som nå henges ut for hele befolkningen på grunn av sin «tekstlikhet» med tidligere masteroppgaver.

2,47 prosent av oppgaven skal ha slikt tekstlikhet med andre besvarelser. Det er ikke mye, men det er likevel mye.

Det er jo ikke vanskelig å se for seg hvordan det kan ha skjedd. Metodekapitler er ofte kjedelige saker, og heldig er den som kan finne en god tekst å lene seg på. Så limer man inn litt herfra og litt derfra, og så glemmer man etter hvert som man skriver at flere av formuleringene i teksten er «lånt» fra andre, og så leverer man til slutt fra seg en oppgave der rundt 30 av 2600 linjer er plagiat.

VGs avsløring kan potensielt bety at hun ikke lenger har en mastergrad.

Og så står vi her og lurer på om statsråden for helse har lagt ord i munnen på en informant, altså en av dem hun har intervjuet til oppgaven sin ved å gjenbruke, ord for ord, et svar fra en annen oppgave.

Det er liten tvil om at Kjerkol har plagiert deler av besvarelsen sin, og at det er en dødssynd i akademia. VGs avsløring kan potensielt bety at hun ikke lenger har en mastergrad.

Det gir i alle fall ikke den faglige tyngden Ingvild Kjerkol trolig ønsket seg. De nærmeste timene og dagene får vise om saken også får alvorlige politiske konsekvenser.

Så får vi se om også flere i regjeringen er smittet av mastersyken til Borch og Kjerkol, eller om neste ufrivillige statsrådsavgang skyldes noe helt annet.

(Teksten er først publisert i Dagsavisen.)