Matchball for menneskeheten

Siden 1995 har verdens nasjoner møttes årlig for å lage kjøreregler slik at kloden ikke ender i en katastrofal klimakollisjon. Den gangen ble møtet holdt i Berlin, med en ung og fremadstormende tysk miljøvernminister i front. Angela Merkel har siden rukket å bli tysk kansler, sitte i fire perioder som leder og har nå sin politiske karriere bak seg. Tida går fort når man har dårlig tid.

I Glasgow samles man for 26. gang. Er det grunn til å tro at 14 dager i Skottland er nok? Ja. For alternativet er utenkelig.

Målet har langt på vei vært det samme i alle disse årene: Stake ut en kurs for verden som kutter utslipp av klimagasser og bremser oppvarmingen av kloden. Fasiten siden 1995 er nedslående. Det har selvsagt ikke hjulpet på realismen i målsettingene at kloden siden Berlin har fått en helt ny supermakt. Kinas forbrukseksplosjon og derfor utslippsbombe har tynget klimaregnskapet, for å si det pent.

Begynner man å kompromisse, vil det sende helt feil signaler.

Mer enn en tredjedel av verdens totale utslipp i menneskets historie har kommet siden 1995. Men å peke på Kina har likevel lite for seg. Jobben må gjøres sammen. Norge har fått en sentral rolle i Glasgow, men samtidig pipler det olje ut av vår nasjonale klimatroverdighet.

«Det er veldig, veldig krevende». Vår nye klimaminister Espen Barth Eide legger ikke skjul på at jobben som skal gjøres i Glasgow, er vanskelig. Målet for klimatoppmøtet er å holde temperaturstigningen i verden på 1,5 grader, slik det ble knesatt under Paris-forhandlingene før jul i 2015. Det kan virke som et naivt mål når både utslipp og temperaturer stiger. At målet står fast, er likevel et godt tegn. Begynner man å kompromisse, vil det sende helt feil signaler. Dynamikken videre trenger dette målet.

Barth Eide møtte pressen mandag ettermiddag i Oslo. Den norske statsråden får en viktig rolle under forhandlingene. Sammen med Singapore skal Norge lede forhandlingene om artikkel 6. Denne ble introdusert under Paris-forhandlingene og skal regulere markedet for klimakvoter. Men man kom ikke til enighet om reglene da og heller ikke senere under møtene i Katowice og Madrid.

Fellesskapet ligger langt etter.

Forhandlingene om artikkelen er en nøkkel for at Glasgow skal kunne ses på som en suksess. Det hjelper ikke at EU har et system som fungerer og gradvis krymper antallet kvoter som er tilgjengelig, hvis ikke reglene og systemet også gjelder resten av verden. Tilliten må være absolutt. Utfordringen er global.

Det handler om tillit. Om en regelbundet verden. Utfordringene avtegner seg i landenes evne og vilje til å melde inn konkrete mål for sine kutt. Etter Paris i 2015 skulle hvert enkelt land innrapportere økte ambisjoner hvert femte år. Fristen er gått ut, men innrapporteringer kan skje helt fram til delegatene samles i Skottland. «Det har ikke vært lett, for å si det mildt. Summen av innmeldte mål er ikke på langt nær nok». Slik oppsummerte klimaministeren evnen til å gi forpliktende klimaløfter. Fellesskapet ligger langt etter.

Men hva om alle land i verden tenker og handler som Norge?

Barth Eide snakker forfriskende direkte om utfordringene han og verden står overfor. Han legger lite imellom, som de to sitatene over viser. Han nøler ikke med å kalle 1,5-målet en drøm. Det er rene ord for pengene, slik en lege må være ærlig overfor pasienten. Om artikkel 6-jobben sa han til NTB: «Spørsmålet er hvordan du får kvotehandelen til å funke uten at det blir juks og fanteri». Om hvorfor Glasgow må lykkes, sa han mandag: «Alternativet er så forferdelig».

Derfor har han troverdighet. Også når analysen hans er positiv midt i mange negativt pekende piler. Særlig er den geopolitiske situasjonen vanskeligere enn på tiår. Spenningen mellom USA og Kina tiltar, Russland og Tyrkia er stadig mer konfronterende. Sikkerhetspolitikk er ett område som vil kunne trumfe klimapolitikk. Trumps plutselige posisjon i amerikansk politikk i 2016 førte USA ut av Parisavtalen, med konsekvenser for momentumet i det globale klimaarbeidet.

President Joe Biden meldte landet inn igjen i avtalen og har tatt ledertrøya igjen, men tilbakefallet under Trump, viser at politikken er skjør. USA slites av indre motsetninger, mens Kina både er verst og best i klimaklassen. Likevel mener Espen Barth Eide at klimautfordringene er «mer forenende enn splittende». Barth Eide tror mange nok nå vet hva som må til. «Enigheten er delt av mange».

Den norske dobbeltheten avsløres også av vertskapet i vest.

Det er altså grunn for optimisme. Kapitalen stiller krav, forbrukerne er om bord, næringslivet er i omstilling. Teknologien utvikler seg fort med lagring av karbon og bruk av hydrogen. Og den store, summende globale samtalen dreier om klimautfordringene. Måten verdens fellesskap har taklet koronakrisa på, avkrever tro på at det kan la seg gjøre å snu menneskeheten om i tide. Men hva om alle land i verden tenker og handler som Norge? Sier en ting, gjør en annen? Kan vi stole på hverandre?

Den norske tilnærmingen til olja legges merke til internasjonalt. Erna Solberg prøvde å argumentere for at olja var del av løsningen. Hun ble møtt med undring. Det samme gjør statsminister Jonas Gahr Støre som på oppløpssiden til Glasgow har gitt et oppsiktsvekkende intervju til Financial Times.

Støre siteres på at norsk oljestopp betyr slutten på grønn omstilling. Men ingen krever umiddelbar stans av Støre, det som etterlyses er en plan som kan angi når det er over. Samtidig sender Støre sin oljeminister Marte Mjøs Persen til Brussel for å kjempe imot EUs foreslåtte forbud mot olje fra Arktis, som vil kunne ha betydning for Norge.

Glasgow blir en thriller som mest sannsynlig vil avgjøres på overtid.

Den norske dobbeltheten avsløres også av vertskapet i vest. Skottenes førsteminister Nicola Sturgeon frykter at toppmøtet i Glasgow «kan være siste mulighet» for å unngå en klimakatastrofe. The Scotsman siterer henne på at fortsatt ubegrenset utvinning av olje og gass er «fundamentalt feil».

Det er det samme EU sier og FN. Og Det internasjonale energibyrået. Norge kjører bare på. Uten sluttdato. Men uselvisk og til det beste for fellesskapet, visstnok. Eller er det bare «juks og fanteri»?

Verden står foran helt avgjørende uker. Glasgow blir en thriller som mest sannsynlig vil avgjøres på overtid. Den aller siste dagen.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 27. oktober, 2021.)