Medfølelsens motsigelser

NEW YORK: Nesten 2,5 millioner ukrainere har flyktet til Polen siden starten på den russiske invasjonen. Og mer enn 350 000 har flyktet til Ungarn. Men i 2015 — da forbundskansler Angela Merkel lot 1,1 millioner asylsøkere komme til Tyskland, hvorav rundt 40 prosent syrere — stengte Polen og Ungarn sine grenser for mennesker som flyktet fra blodbadet i Midtøsten.

Den ulike responsen har gjort noen mennesker svært sinte, spesielt «progressive» europeere. Arabiske asylsøkere ble møtt med tåregass og vannkanoner på den ungarske grensen, mens ukrainere har blitt mottatt med åpne armer. Dette mener de er etnisk forskjellsbehandling — endog en form for hvit rasisme.

Det finnes få sanne universalister blant oss.

Alle menneskeliv er like mye verdt. Fra et moralsk ståsted er det ingen forskjell på en traumatisert ung mann fra Aleppo og en desperat mor fra Kharkiv. Men av praktiske og psykologiske grunner, gjør land forskjell på flyktninger ut fra kultur, religion, språk og politikk. Dette gjelder spesielt land med en relativt homogen befolkning, som dagens Polen.

Tilsvarende ser vi andre steder i verden: Mens Thailand tidligere har tatt imot hundre tusener av flyktninger fra Kambodsja, Laos og Myanmar, vil det for de fleste thailendere være nærmest utenkelig å ta imot en million ukrainske flyktninger. Det er tross alt vanskelig nok å integrere folk fra naboland.

Folk flest — thailendere så vel som polakker — synes det er lettere å identifisere seg med de som ligner på dem selv, ikke bare fysisk, men også sosialt og kulturelt. Lidelsen til andre mennesker føles mer fjernt. Dette er ikke rettferdig. Ideelt sett burde ikke slike forskjeller spille noen rolle. Men det finnes få sanne universalister blant oss.

Det virker som om mange russiske soldater ikke aner hva de kjemper for.

Faktisk er det slik at folk på venstresiden som er opptatt av kampsakene til det som tidligere ble kalt den tredje verden og som er raskt ute med å stemple andre som rasister, også selv har fordommer. De samme menneskene som blir rasende hver gang palestinere blir dårlig behandlet av israelske myndigheter, blir ofte langt mindre sinte av enda verre ugjerninger begått i Eritrea, Sudan og Myanmar.

Dette har igjen å gjøre med identifisering. Mange israelere har europeiske røtter, og vold i Gaza eller på Vestbredden minner vestlige anti-imperialister for mye om Europas rolle under kolonitiden. Noe lignende virket inn på holdningene til Sør-Afrika. Apartheid var et fryktelig system. Men fordi det var utviklet av hvite menn, fremsto det på sett og vis verre enn de blodige regimene til Mobutu Sese Seko i Den demokratiske republikken Kongo og Idi Amin i Uganda.

Slike holdninger avslører, om enn ubevisst, en skadelig form for dobbeltmoral. Det er som om man ikke kan forvente at kongolesere og ugandere kan ha den samme forståelsen av menneskerettigheter som hvite mennesker — og at israelere, som ligner mer på europeere, bør vite bedre.

Krigen har avdekket Putins løgner om at Ukraina ikke er et virkelig land og at ukrainere ikke er et virkelig folk.

Det å dele et felles territorium er heller ingen garanti for anstendig atferd. Ofte kan det motsatte være tilfelle. Borgerkriger er gjerne mer barbariske enn krig mellom ulike land. Tenk på den blodige delingen av India og Pakistan i 1947 eller folkemordet i Rwanda og blodbadet på Balkan på 1990-tallet. Drapene i slike konflikter kommer nesten alltid etter en periode med forferdelig fornedrelse der språklige, religiøse og etniske forskjeller blir politisert opp til det punktet der fremheving av disse forskjellene får dødelige konsekvenser.

Sosial fortrolighet kan til en viss grad forklare årsaken til denne brutaliteten. Det kan ikke være lett å slå i hjel naboer. Det krever at du overkommer visse hemninger. Før du kan drepe folk du kjenner, må de fornedres og all verdighet må tas fra dem. De må reduseres til noe du ikke lenger anser som menneskelig. Det er derfor rwandiske propagandister oppfordret hutuer til å jakte på og drepe tutsi-«kakerlakker». For hutu-sjåvinister fortjente tutsier, som ikke lenger ble ansett som mennesker, å bli utryddet.

Tragisk nok kan selvgodhet og sjåvinisme knyttet til små forskjeller gi opphav til stort hat.

Selv før Russland invaderte Ukraina var det borgerkrig i landet mellom russisktalende innbyggere i øst og ukrainsktalende innbyggere i vest. Den har pågått siden 2014. Men Ukraina er langt mer komplisert enn som så.

President Volodymyr Zelenskyj, som heltemodig har stått imot den russiske aggresjonen, er født i Ukraina og snakker russisk. Og de russisk-talende innbyggerne i Kharkiv, Mariupol, Odesa og andre steder i landet identifiserer seg med Ukraina, ikke Russland. Russisk og ukrainsk kulturell, religiøs og språklig identitet overlapper på mange måter.

Krigen har avdekket Putins løgner om at Ukraina ikke er et virkelig land og at ukrainere ikke er et virkelig folk. Det virker som om mange russiske soldater ikke aner hva de kjemper for. Ukrainere trenger, på sin side, ikke å bli fortalt hva de kjemper for.

Så la oss hedre polakker og ungarere for den hjelpen de gir til ukrainere som så desperat trenger den.

Tragisk nok kan selvgodhet og sjåvinisme knyttet til små forskjeller gi opphav til stort hat. Et opptak av ukrainske soldater som skyter med maskingevær på fastlenkede russiske krigsfanger, ble først forkastet som nok et tilfelle av russisk propaganda. Men det burde ikke overraske at dette viste seg å være en virkelig hendelse.

Og det har nylig dukket opp bevis på ugjerninger, deriblant tortur, seksuelle overgrep og henrettelser, begått av russiske soldater mot ukrainske sivile.

Så la oss hedre polakker og ungarere for den hjelpen de gir til ukrainere som så desperat trenger den. Det hadde vært bra om europeere viste samme sympati overfor syrere, afghanere og andre som er rammet av krig utenfor det europeiske kontinentet. Men det at de i liten grad gjør det, er ingen grunn til å sverte østeuropeere som hvite rasister. Menneskelig medlidenhet er sjelden vare. Vi bør derfor være takknemlige når vi er vitne til det.

Oversatt av Marius Gustavson 

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org