Mediene har skapt Per-Willy Amundsen

Per-Willy Amundsen virker å trives best når han får være kritisk til det frie ordskiftet. Som når han får muligheten til å kalle Nordlys «Pravda» og true med boikott. Eller som nå, når han kan få oppslag på at han boikotter iTromsø, en annen av lokalavisene fra hjemfylket. Det går inn i det som etter hvert begynner å ligne ritual på høyresiden også i vårt hjørne av verden.

Lenger sør i landet er Anders Anundsen kjent for å ha satt fyr på (ja, bokstavelig talt) sin lokalavis i Vestfold. Christian Tybring-Gjedde i Oslo oppfordret til boikott av Aftenposten. I Sverige får Hanif Bali, riksdagspolitiker fra Høyres søsterparti, denne uken mye medieomtale etter å ha posert med maskingevær på Instagram, med bildetekst om at han er «i krig» mot Dagens Nyheter, en av Sveriges riksaviser. Dette siste bare uker etter at en mann i ble arrestert for å ha planlagt å drepe journalister i en lokalavis i Sundsvall.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor disse politikerne gjør som de gjør. Mediene elsker å skrive om politikere som er kritisk til demokratiske institusjoner. Det er i medienes ryggmarg å være kritisk til dem som sår tvil om de institusjonene vi har for å motvirke vilkårlig maktbruk – som rettsstaten, ytringsfriheten og mediefriheten. Og for disse politikerne gir det medieoppmerksomhet å nettopp bryte med demokratiske normer.

Amundsen vet utmerket godt at knapt noen enkeltsak får så mye medieoppmerksomhet som hans egen hjertesak: Innvandring fra ikke-vestlige land.

Amundsen hevder han ikke boikotter iTromsø – han har bare ikke svart på henvendelsene deres på åtte måneder. Men for alle andre er det jo klart i dagen at dette ikke er en isolert trasshandling fra Amundsen mot en lokalavis. Det er en del av en sammenhengende høyreideologi om at mediene underrapporterer om innvandring. Og det er selvfølgelig det reneste sprøyt. Amundsen vet utmerket godt at knapt noen enkeltsak får så mye medieoppmerksomhet som hans egen hjertesak: Innvandring fra ikke-vestlige land.

Det bør dessuten glede Amundsen at de økende økonomiske ulikhetene antakelig vil bidra til at innvandringen får enda større plass i offentligheten. Forskning gjengitt i The Economist viser for eksempel at økonomiske forskjeller gjør at de samme forskjellene får mindre plass i avisene. I stedet blir det gitt større plass til saker om lov og orden, innvandring og militæret.

Når forskjellene øker får de rikeste mer penger og mer makt til å sette dagsorden.

Når forskjellene øker får de rikeste mer penger og mer makt til å sette dagsorden. Og disse rike ønsker heller at debatten skal handle om innvandring, lov og orden og militæret enn om utjevning av økonomiske forskjeller.

Realiteten er at mediene og høyrepopulismen er nyttige for hverandre. Det selger aviser i bøtter og lass når politikere som Amundsen pusher grensene for hvor langt man kan gå i å kritisere mediene. Og det selger aviser i bøtter og lass at politikere som Amundsen spiller så mye på følelser i innvandringssaken.

For Amundsen selv er det mediene som har skapt Per Willy-Amundsen, og det vet han. Han er ikke en type politiker som forsøker å endre samfunnet gjennom å iverksette politiske tiltak. Hans metode å dra den politiske debatten ut i en ytterkant. Da vet han å spille på de strengene mediene liker best.