Mektigere enn mektigst

Første påskedag – hovedsakelig ifølge en kristen kalender – går tyrkerne til urnene for å stemme ja eller nei til et forslag som vil gi president Recep Tayyip Erdogan utvidet makt. Presidentembetet i Tyrkia er hovedsakelig seremonielt, makten har ligget hos statsministeren, regjeringen og parlamentet.

Hvis tyrkerne stemmer ja, vil Erdogan få makt til å utnevne ministere, statssekretærer og høyesterettsdommere, og å utstede lovdekreter – blant annet. Men vil den reelle forskjellen egentlig bli så stor?

Medier som har ytret seg kritisk, er lagt ned.

Knapt en måke har krysset Bosporos siden 2003 uten å spørre Erdogan om tillatelse først. Suksessen til partiet AKP, som Erdogan var medstifter til i 2001, skyldes i all hovedsak Erdogans strategiske kløkt, jernvilje og karisma. Etter 15 år med uavbrutt makt, er partiet like populært som tidligere, om ikke mer – og det skyldes én mann. Ved sist valg, i november 2015, fikk partiet 49, 5 prosent oppslutning. Det var valg i november 2015 fordi Erdogan var misfornøyd med resultatet i juni 2015 (“kun” 40, 9).

Ikke bare måkene er redd for Erdogan i Tyrkia. Enhver opposisjonell av noe kaliber – enten det er akademikere, journalister eller politikere – er fengslet eller fanget i selvsensur. Demonstrasjoner blir møtt med vannkanoner og køller. Medier som har ytret seg kritisk, er lagt ned. Sosiale medier stenges når det er opportunt. Militæret, som har hatt uforholdsmessig stor makt i Tyrkia, er vingeklippet. Medlemmer av den vel så mektige Gülen-bevegelsen, som en gang støttet Erdogan, men som skilte vei etter det såkalte Gezi-park-opprøret i 2013, blir trakassert og forfulgt.

Det finnes heller ingen effektiv og samlet motstand blant den andre femtiprosenten.

Selv innflytelsesrike skikkelser i eget parti som kunne holde Erdogan i ørene – som tidligere president og statsminister Abdullah Gül og tidligere statsminister og utenriksminister Ahmet Davutoğlu – er ryddet av veien.

Og folket? De belønner ham med begeistring og underdanighet. Ikke alle, naturligvis, men tilstrekkelig mange til at han med troverdighet kan si at folket er på hans side. Det finnes heller ingen effektiv og samlet motstand blant den andre femtiprosenten.

Erdogan mestrer splitt og hersk-kunsten. Vil han distrahere de unge og sekulære i Istanbul eller i Izmir, sier han bare at heretter skal alkohol eller kyssing på offentlige steder bli forbudt. Så går de bananas på twitter og ingen får med seg at økonomien går til helvete.

Folk i Istanbul, Izmir og Ankara skal altså stemme ja eller nei til stråmenn.

Som med beskyldningene om at nederlendere er nazietterlevninger. Få tror vel seriøst at Erdogan mener det eller at konflikten rent faktisk handler om forholdet mellom Tyrkia og Nederland/EU. Erdogan sanker stemmer om dagen og hva funker vel bedre enn å anklage omverden for å være fiendtlig innstilt, ja, reint islamofobe?

Det funker, i hvert fall. De fleste analytikere tror det går mot seier for Erdogan 16. april. Men han er ikke i overkant selvsikker. Derfor truer partimedlemmer med at det kommer til å bli borgerkrig om nei-siden vinner og hevder nei-folk står i ledtog med terrorister og fiender av Tyrkia. En nei-stemme er altså landssvik. Eller terrorisme. Den harde retorikken får EU-avstemningen i Norge i 1994 til å framstå som en idyllisk putretur i snekka en solskinnsdag på Hvaler.

Erdogan vil ikke at avstemningen skal handle om hans maktbegjær, men om et valg mellom å bekjempe onde ytre fiender – eller å la dem valse over tyrkerne. Folk i Istanbul, Izmir og Ankara skal altså stemme ja eller nei til stråmenn. Eller små, grønne menn fra Mars, om man vil.

Når man over lengre tid har hatt stø kurs inn en blindvei, hjelper det neppe å øke farten.

Kritikerne frykter «at det politiske systemet vil miste balansen mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makten, og at Erdogan vil få nærmest eneveldig makt», skrev DN om valget lørdag. Det stemmer. Men har han ikke eneveldig makt allerede i dag? Kritikere har karikert Erdogan som Hitler i årevis, og det vil de nok fortsette med i all overskuelig framtid.

Etter at han selv framholdt Hitlers styresett som forbilledlig i fjor, er det imidlertid ikke sikkert han tar det som en fornærmelse.

På den andre siden kan det innvendes at grunnlovsendringene har noe å si: Når man over lengre tid har hatt stø kurs inn en blindvei, hjelper det neppe å øke farten. Utviklingen må snus 180 grader. Et nei til Erdogan vil kanskje gi den alt mer marginaliserte opposisjonen noe den sårt trenger: Selvtillit. Og en god latter.