Menig Benjamin

Vi må skjønne hvor ideologien til Israels statsminister Netanyahu kommer fra, og hva som er Likuds prosjekt, for å forstå det totale bildet rundt massakrene som skjer i Gaza mens jeg skriver dette. Da må vi forstå hva sionisme er, begynne å bruke begrepet aktivt, og snakke om anti-sionisme når det er akkurat det vi mener. Og det er akkurat det vi som protesterer mot Israels overgrep mener, både de av i går og de av i dag.

For anklagene om antisemittisme mot dem som kritiserer Israels politikk, er sjelden korrekte – selv om de kan være det selvsagt. Vi må alle være woke – i ordets beste forstand – når det gjelder antisemittisme, og særlig må vi være det når mange er opprørte og det kan gå en kule varmt på alle sider.

Palestinernes situasjon er unik på den måten at overgriper har blitt støttet av verdens mektigste stater i alle år.

Men IS representerte aldri alle muslimer. Selvsagt. Regimet i Iran gjør heller ikke det. Like sikkert er at det Putin og hans politikk ikke støttes av alle russere, men tvert om kritiseres av modige stemmer. Om vi i Norge, gjennom demokratiet, går oss helt ville og stemmer frem en høyreekstrem regjering, så er det ikke anti-norsk hver gang utenlandske stemmer kritiserer våre folkevalgtes gjøren og laden. Tvert om, disse vil være stemmer som kun vil oss vel. Som ser at landet er på avveie. Særlig hvis våre politikere går hen og bryter folkerett og annen rett og herjer med begge deler. Da håper jeg inderlig verden rundt oss kritiserer og tar norske politikere og deres støttespillere hardt. Fordi de fortjener det.

Sånn er det også med Israel. Det finnes mange jødiske stemmer inne i Israel og utenfor Israel, som er sterkt kritiske til et sionistisk Israel, og det finnes på den andre siden mange ikke-jøder som er sionister. Kristensionister for eksempel, som støtter Israel nær sagt samme hva landet gjør av ekspansjon, fordi de finner landet eksistensielt viktig som begrunnet i Bibelen. Det norske Bispemøtet advarte i 2020 mot kristensionisme:

«Bispemøtet finner det uholdbart å bruke Bibelen til å legitimere undertrykkelse eller menneskerettighetsbrudd, eller å tilkjenne ulik grad av menneskeverd til ulike grupper mennesker. Løftene i Det gamle testamente som omhandler det jødiske folk og landet, kan ikke brukes til å legitimere at palestinere drives fra sine hjem eller fratas sine rettigheter. De har også sin historie i landet og hører hjemme der.»

Det er ingen motsetning mellom å støtte jødene i sin kamp for å få leve i fred i Israel og i verden, og i det å støtte palestinerne i akkurat det samme.

De som har stått på palestinernes side gjennom snart 80 år med vold, fordrivelse, undertrykking og overgrep fra Israel, gjør det oftest av denne grunnen: Det er folk som generelt er imot vold, fordrivelse, undertrykking og overgrep. Palestinernes situasjon er unik på den måten at overgriper har blitt støttet av verdens mektigste stater i alle år. Det skjer også nå. Situasjonen er også unik fordi jødene har sin historie om selv å være forfulgt, undertrykket og forsøkt utryddet. Vi er mange som har hjertet delt i to. Det er ingen motsetning mellom å støtte jødene i sin kamp for å få leve i fred i Israel og i verden, og i det å støtte palestinerne i akkurat det samme. I en ideell verden burde det vært samtaler om en enstatsløsning med like rettigheter for lenge siden, i dette området i Midtøsten som betyr så mye for mange. Men det er krevende å kreve av palestinerne som har blitt kjeppjaget rundt i 80 år, og det er også en umulig samtale med et sionistisk styrt maktapparat i Israel.

Andre leser også: Israel angripes ikke fordi de er jøder. Men fordi de er okkupanter.

Mange av oss vet lite om sionisme, og om hva slags parti Likud er, og hva slags arv Benjamin Netanyahu forvalter, både privat og politisk. Det er kun ved å skille sionismen fra jødedom vi kan rette kritikk mot den statlige terroren Israel driver med nå, og har drevet med i 80 år. Å kalle kritikeren antisemitt er lite annet enn en hersketeknikk. Jeg sier ikke at det ikke finnes grupper eller personer som ser sitt snitt til å sammenblande de to i en mørk agenda – det gjør det nok. Men, sammenblandingen kommer like ofte fra dem som ønsker å finte vekk kritikken ved å spre anklager om jødehat når noen kommer med politisk grunnet maktkritikk.

I sin nye bok med den talende tittelen «Palestina. Israels ran, vårt svik», går tidligere NRK-reporter og Midtøsten-korrespondent Odd Karsten Tveit Israels Palestina-politikk i sømmene fra 1948 til i dag. Men linjene går tilbake til 1800-tallet og som han skriver; da den politiske tanken om å danne en jødisk stat skjøt fart.

Lukket var øynene frem til helt nylig, da mange bråvåknet til et voldsinferno ingen evner å stanse.

Denne bevegelsen ble kalt sionisme, og hadde sin rot i at jødene opplevde trakassering, forfølgelse og pogromer i Europa. Derfor, mente sionistene, ville en stat med jødisk flertall i Palestina være en løsning. I det som på 1800-tallet var en det av det Ottomanske riket, bodde det allerede en del jøder, side om side med kristne og muslimer, men disse hadde ikke noe forhold til sionismen.

Tveit skriver, som man kan tenke seg, at sionistenes drøm om egen stat passet perfekt sammen med antisemitters ønsker i Europa og USA om å kvitte seg med de uønskede jødene på egen jord. Også etter krigen, skriver han, var det mer bekvemt for mange land å støtte sionister i å opprette Israel, enn å sørge for at jødene fikk rettigheter og beskyttelse i Europa. «Samtidig lukket vestlige land og FN øynene for de nye ofrene, palestinerne», skriver Tveit, og vi kan vel si: Lukket var øynene frem til helt nylig, da mange bråvåknet til et voldsinferno ingen evner å stanse.

Les også: Redd palestinerne, redd deg selv.

Det Tveit gjør i boken er å dokumentere hvordan sionismens ledere presset på for å danne Israel, og hvordan staten i alle, alle år rett og slett har massakrert, jaget vekk, arrestert og drept palestinere, enten sivile eller de som jobbet i aktiv motstand. Helt fra 1800-tallet, dokumenterer Tveit i detalj, har målet for sionistene vært å presse palestinerne i landet vekk.

Det var ingenting som tilsa at Israel måtte svare med en fullskala krig og total fordervelse.

Det er det som foregår nå.

Ja, det er også en reaksjon på Hamas sin terror. Men det er noe mer. Terroren og kidnappingen kunne selvsagt blitt møtt med forhandlinger, fangeutveksling, rettsforfølgelse og annet sivilisert. Det var ingenting som tilsa at Israel måtte svare med en fullskala krig og total fordervelse. Men når man vet at det overordnede målet er å presse palestinerne vekk, så lar man ikke en sjanse gå fra seg.

Dette er ikke «hvordan kan dette skje?», dette er «så klart dette skjer, fordi de har skjedd i over 100 år allerede.»

Jødene bærer sin historie og sin bør og deres stat kan også bli en demokratisk, fredelig og rettferdig nasjon, hvis de får støtte til å bli dette, og sanksjoner når de bryter internasjonal lov og rett.

Israel er ikke Midtøstens eneste demokrati som de liker å skryte av. Demokratier okkuperer ikke, de har ikke ulike lover for borgerne sine, de sperrer ikke mennesker inne, river husene deres som på Vestbredden, gir noen sivile borgere våpen for å kunne drepe andre, og de avviser ikke blankt instruks fra FN og verdenssamfunnet som om vi er et hår i suppen og ikke noe verdt.

Revisjonistene mente det måtte være en jernvegg mellom Israel og de arabiske landene, og ville ha et Stor-Israel, Eretz Israel, Det Lovede Land.

Odd Karsten Tveit beskriver i sin bok hvordan Israel i 2015, året da Palestinas FN-delegasjon kunne søke om medlemskap i den internasjonale straffedomstolen i Haag, straffet Palestina ved å holde igjen en milliard skattepenger, og laget en ny strategi der antisionisme kunne defineres som antisemittisme, og dermed straffes. Med det ble aktivister på venstresiden og menneskerettighetsorganisasjoner satt under angrep, lærere fikk sparken, folk ble overvåket og forfulgt.

Hvor kom dagens statsminister fra?

Benjamin Netanyahus far Benzion, var en historieprofessor, født i Polen, og en aktivist for revisjonistisk sionisme, noen som lobbyet aktivt i USA for å hente inne støtte til en israelsk stat. Sionismen hadde faren fått hjemmefra, via sin far, Nathan Mileikowsky (de endret senere navn), som også reiste rundt i både Europa og USA i samme ærend: Støtte til en jødisk stat.

Revisjonistisk sionisme var mer militant og høyreorientert enn den opprinnelige varianten, som de anklaget for å være for lydhøre overfor det britiske protektoratet, som styrte Palestina etter at det ottomanske riket falt. Revisjonistene mente det måtte være en jernvegg mellom Israel og de arabiske landene, og ville ha et Stor-Israel, Eretz Israel, Det Lovede Land. Benjamin Netanyahus far var derfor blant dem som signerte mot planene og oppdelingen av landet i FN-regi i 1947.

I 2009, tre år før faren døde sa han til den israelske avisen Maariv at «tendensen til konflikt er essensen i en araber. Han er en fiende i sin essens. Personligheten hans tillater ikke kompromisser. Hans eksistens er den av evig krig.»

I dag er Israel en av de mest militariserte nasjonene i verden.

Han mente videre at tostatsløsningen ikke finnes, at palestinerne er en imaginær konstruksjon som bare kaller seg et folk for å kunne slåss mot jødene. «Det er ikke to folk her. Det er et jødisk folk og en palestinsk befolkning.»

Løsningen var et sterkt militært styre som skulle hindre et arabisk «mytteri». I dag er Israel en av de mest militariserte nasjonene i verden.

Benjamin arvet i stor grad farens overbevisning. Lenge levde han i skyggen av sin mer kjente far og av storebror som hadde falt i krigen og var ansett en helt. Da han tok den palestinske lederen Yasser Aarafat i hånden var han redd for farens reaksjon. Faren lærte han at jødene alltid hadde slåss for sine liv mot araberne, og Benjamin har i stor grad artikulert farens lære til å bli: Verden er imot oss, og som han sa i FN: Jødene kan ikke stole på andre enn seg selv.

Partiet han leder, Likud, ble dannet i 1973 og ble det dominerende partiet fra 1977, og de igjen var dominert av revisjonister. Fra 2009 har de hatt makten, og ved siste valg i samarbeid med partier på ytre høyre. I Israel betyr de for eksempel folk som aktivt støtter bosetterpolitikken på Vestbredden: jage ut palestinerne, trakasser dem eventuelt til de ikke orker bo der, og bygg opp ulovlige byer kun for jøder.

I dag er Benjamin Netanyahu er ansvarlig for det mest høyreekstreme regjeringsprosjektet i Israel noensinne.

Store Norske Leksikon sier det enkelt og greit:

«Likud er et sekulært sionistisk parti, som støtter jødisk bosetting i hva partiet anser som hele det historiske Israel. Det vil si Judea og Samaria (Vestbredden) og Gazastripen, med Jerusalem som evig og udelelig hovedstad og Jordanelven som grense i øst. Likud har avvist opprettelsen av en palestinsk stat.»

Da koalisjonsavtalen for Benjamin Netanyahus regjering ble kjent i 2022, kunne alle lese i den første setningen:

«Det jødiske folk har en eksklusiv og umistelig rett til alle deler av Israels land.»

Odd Karsten Tveit skriver: «Det var en åpen erklæring om jødisk bosetterkolonialt overherredømme.»

To dager før hadde Netanyahu twitret om hvordan regjeringen ville utvikle alle områder, inkludert Vestbredden. Nå skulle koloniene legaliseres. Soldater som begikk overgrep mot palestinere, skulle gis immunitet. Ifølge Tveit drepte Israel tidligere i 2023 et rekordstort antall palestinere gjennom angrep på Jenin og Nablus; ungdommer, kvinner og barn.

I dag er Benjamin Netanyahu er ansvarlig for det mest høyreekstreme regjeringsprosjektet i Israel noensinne. Det har han som inviterte inn partiet Jødisk makt for eksempel.

«I de seneste årene er Israel blitt skremmende mer ekstremt. Alt vi var advart mot hender nå fremfor øynene våre.» skrev den israelske avisen Haaretz om dette, i sin lederkommentar etter valget.

Det som skjer nå, er ikke komplisert eller ufattelig. Det er bare en ekstremversjon av 80 år med vold og undertrykkelse.

Avisen Vårt Land forklarte etter valget på tampen av 2022 at dette var både politisk og privat motivert:

«Etter å ha forsøkt i fem valg får omsider Benjamin Netanyahu dannet en flertallsregjering som kan redde ham fra den korrupsjonssaken som har hengt over ham i flere år. For å få det til har han gått i kompaniskap med krefter på ytre høyre fløy som hittil har vært holdt utenfor i israelsk politikk.» Og alt i alt: «Det er all grunn til å regne med at resultatet blir hardere konfrontasjoner med palestinerne.»

«Netanyahu kommer til å oppdage at det ikke er noen vei tilbake. Det blir umulig å temme eller eliminere det kaoset han har skapt», skriver forfatteren David Grossmann i avisen Haaretz.

Det som skjer nå, er ikke komplisert eller ufattelig. Det er bare en ekstremversjon av 80 år med vold og undertrykkelse. Sionismen som ideologi, og de som forvalter den, bærer mye av ansvaret. Alle vi andre, som støtter palestinerne og sivile jøder som bare ønsker å leve i fred med sine naboer, må begynne å bruke begrepet presist og skille Benjamin Netanyahu fra mange av hans folk, jødedom fra sionisme og avvise anklager om antisemittisme på samme måte som vi avviser antisemittismen selv.