Mer kvinnekamp setter alle fri

For å forstå hvordan vi havnet her hvor en del unge menn føler at feminisme ikke er for dem, og hvordan vi gikk oss vill i «woke» som forklaringsmodell for venstresidens fall i møte med dem, må vi forstå hva som skjedde da frigjøringskampen fra 1970-tallet tapte for likestillingskonseptet og møtet med markedsvendingen i samfunnet på 1980-tallet.

Likestilling var bare en brikke på veien mot et større mål.

Konsekvensen av dette uheldige møtet har gjort altfor mange til såkalte «tapere» i dag, selv om det som faktisk ble tapt, var systemkritikken som skulle gi en bedre hverdag for alle kjønn, kvinnebevegelsens kollektive kamp for systemendringer, og en utvidelse av kjønnsroller langt forbi stereotypene.

Likestilling var aldri målet for den radikale og kapitalismekritiske delen av kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Likestilling var bare en brikke på veien mot et større mål, det man kalte kvinnefrigjøring og som skulle frigjøre kvinner (fra ubetalt arbeid hjemme), menn (fra forsørgerbyrden) og barn (fra et liv likt foreldrenes, stengt inne i trange kjønnsroller og lange arbeidsdager).

Les også: “Hør her, gutter: Kvinnekampen har ikke gått for langt.”

I kvinnefrigjøringen, som vi i 2023 helst kan kalle frigjøringen, lå kampen mot et system som utnyttet alle kjønn, og der et av mange mål var en bedre kombinasjon mellom jobb og hjemmeliv, via sekstimersdag i arbeidslivet for eksempel.

«Men hva med guttene?» har blitt en vanlig kommentar nesten hver gang noen ønsker å snakke fram feministisk kamp eller jobbe mot undertrykking av kvinner.

Og hva ligger i sekstimersdagen? Mer fritid. Større mulighet til å leve deg selv ut med alle dine hobbyer, interesser og personlighet når lønnsarbeidet spiser mindre av dagen og livet ditt. Større kontroll over egen hverdag, mindre tidsklemme, stress og uro. Altså, mer individualitet gjennom en sterk kollektiv ordning. Snakk om pose og sekk!

Men i overgangen fra det radikale 70-tallet til det markedsvendte og glansede 80-tallet ble kvinnefrigjøringen ofret på likestillingens alter. At vi overlot frigjøringskampen til likestillingens logikk, der alle kjønn skulle ut på det samme arbeidsmarkedet, boligmarkedet og kjønnsmarkedet (!) og slåss på lik linje som jevnbyrdige om å bli markedsvinner, på markedets premisser, ble et kollektivt tap. Ingen ble egentlig særlig fri, utenom markedene, inkludert finansmarkedet.

Og her sitter vi i dag og krangler med hverandre og roper «woke», til stor glede for alle dem som har virkelig makt og alltid fryder seg når småfolk krangler seg imellom.

Stikkordet ble konkurranse mellom individer, og konkurranse er alltid et nullsumspill: Der noen vinner må andre tape.

Og her sitter vi i dag og krangler med hverandre og roper «woke», til stor glede for alle dem som har virkelig makt og alltid fryder seg når småfolk krangler seg imellom og mister fokus vekk fra fattigdom, klimakriser − og renteøkningen som rammer så brutalt ulikt og urettferdig. Det er som denne memen som går omkring: I vannoverflaten krangler to personer med hverandre om hvem som er mest woke, mens fattige drukner ved siden av uten at de legger merke til det, og klimaet allerede ligger dødt på havets bunn.

Andre leser også: “Før var det hippie, nå er det woke. Unge menneskers samfunnskritikk har gjennom hele historien blitt kneblet og holdt nede.”

«Men hva med guttene?» har blitt en vanlig kommentar nesten hver gang noen ønsker å snakke fram feministisk kamp eller jobbe mot undertrykking av kvinner. Det er egentlig fint det. Radikal kvinnekamp skulle alltid handle om frigjøring av alle kjønn, i alle aldre. Om noen menn føler seg ufrie og ulykkelige skal vi i god feministisk ånd lytte til det. Det private er og blir politisk, samme hvem som forteller om det private.

Men nei. Likestillingen har ikke gått for langt.

Hvordan du har det, hvordan du føler det, hvordan du kanskje har mistet kontrollen over hverdagslivet og arbeidslivet og sammenhengen mellom de to, er en gammel arbeiderkamp – og kvinnekamp. Hvis unge eller menn opplever at de har mistet dette, er det virkeligheten som snakker, og den må politikerne lytte til, dersom tilliten skal bevares.

For eksempel kan man i dag høre argumenter som at likestillingen har gått for langt. Men nei. Likestillingen har ikke gått for langt. Noe av denne kampen ble praktisk talt vunnet i går, mens andre kamper enda ikke er i mål. Og nei, Andrew Tate har ikke et poeng eller tre. Han er en posterboy for kapitalismen først og fremst, og et falskt og forvirrende frihetsideal for unge som ikke kjenner sin kvinnehistorie i det hele tatt: Tøffe og modige kamper våre formødre bare for et kvarter siden led og kjempet seg gjennom. Særlig trist er det, fordi mer feminisme, mer kvinnekamp og tradisjonene begge bygger på også er mannssak og et gode for de aller fleste menn.

Grunnen til at mange kvinner kan føle nesten en aggresjon når menns problemer kommer på banen, handler om flere ting. Det ene er at de aller fleste kvinner i Norge i dag husker med hele sin sjel og kropp en annen kvinnetid med store juridiske og sosiale utfordringer. Det er andre er at den internasjonale kvinnekampen på mange måter går i revers, med kvinnemishandling som en epidemi, abortrettigheter under angrep og Afghanistan. Dermed kan det oppleves skremmende at kvinnekampen avvises eller latterliggjøres, og gjøres til en kjønnskamp uten systemkritikk eller overblikk.

Fikk du med deg denne?: “Hva kommer etter #metoo og avslører det vi ikke ser?”

Menn (og kvinner) som taper i dagens samfunn, taper på ulike markeder, enten det er kjønns-, bolig- eller arbeidsmarkedet. Markedet har en struktur som skaper vinnere eller tapere. Det er strukturen som er problemet. For eksempel det enkle faktum at en mann, kvinne eller person av annet kjønn i dagens markeder ikke med selvfølge kan ha en vanlig jobb og på en vanlig lønn kjøpe en vanlig leilighet med eget soverom til barna og reise på en helt vanlig ferie. Hvis du skal kjøpe en bolig til tre millioner i dag, en liten sum til en liten leilighet i storbyene, skal du kunne vise banken 450.000 kroner i egenkapital. Hvem klarer å spare opp en slik sum på en vanlig lønn, kanskje med et studielån på akkurat samme sum ved siden av? Selv om man/mann gjør alt riktig, legger samfunnet – her via bankforskriften – opp til at du føler deg som en taper. Det er slike ting alle kjønn må kjempe mot – sammen.

Dette er alvorlige tegn på et samfunn som ikke henger sammen, og ikke på at menn ikke henger sammen. Men er vi individualistiske så er vi det, og vi tror alle skylden er vår når vi taper på den ene eller andre fronten og ikke blir verdsatt som menneske i noen av markedene.

 

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 29. september 2023.