Europa har også sine utfordringer, men håndterer migrasjonen bedre enn USA.
Nylig brukte USAs visepresident J.D. Vance nesten hele talen sin under sikkerhetskonferansen i München til å kritisere Europa for angivelig å undertrykke innvandringskritiske stemmer i strid med demokratiske prinsipper.
Vance advarte også mot en migrasjonspolitikk ute av kontroll. I stedet for å møte Tysklands kansler Olaf Scholz, valgte Vance å møte Alice Weidel, lederen for AfD – en symbolsk handling som forsterker splittelsene i Europa i en tid vi trenger sterkere samhold enn på lenge.
Siden Clintons tid har USAs migrasjonspolitikk vært preget av uforutsigbare kursendringer.
Det er ikke riktig at innvandringskritiske stemmer blir undertrykt i Europa. Tvert imot har det skjedd et stemningsskifte i debatten, der innvandringskritikk i økende grad er blitt normalisert. At meningene er delte i Europa, akkurat som i USA, er en naturlig del av et levende demokrati.
Vi må lytte til hverandre, men Europa trenger ingen belæringer fra USA, i hvert fall ikke i migrasjonspolitikk. Tvert imot bør vi unngå å etterligne deres ustabile og splittende tilnærming til migrasjonspolitikk, som fremstår som kaotisk for både velgerne og migrantene som berøres av politikken.
Problemet med USAs migrasjonspolitikk er fraværet av en helhetlig og langsiktig strategi. Politikken preges av skiftende kurs og dyp politisk polarisering. La meg gi en kort gjennomgang av hvordan stadige kursendringer skaper kaos i USAs migrasjonspolitikk – og hvilke lærdommer vi kan trekke av feilene som begås på den andre siden av Atlanteren.
I 1995 kom president Bill Clinton med en historisk uttalelse:
«Vi er en nasjon av migranter, men vi er også en nasjon av lover».
Han ønsket å snu kurs fullstendig, men klarte det bare til en viss grad.
Med dette lanserte han en ny lov som skulle begrense irregulær migrasjon. Ironisk nok ble konsekvensen det motsatte, økt migrasjon, slik som innvandringsstoppen i Norge på 70-tallet også gjorde. Tidligere pendlet mange meksikanere mellom USA og hjemlandet, men etter lovendringen valgte flere å bli i USA, da retur ble for risikabelt.
Siden Clintons tid har USAs migrasjonspolitikk vært preget av uforutsigbare kursendringer.
Problemet i USA er ikke bare at grensekontrollen ikke fungerer, men også at de har til enhver tid mange millioner såkalte papirløse migranter. Personer uten varig regularisert opphold i USA. Det er tre politiske utveier for amerikanske myndigheter i møte med denne problematikken: De kan enten sende migrantene tilbake, gi dem lovlig opphold, eller la dem bli uten rettigheter, ofte i skyggen av samfunnet.
President Barack Obama prøvde å rydde opp i situasjonen gjennom både utvisninger og regulariseringer. På den ene siden utviste han over tre millioner migranter, noe som ga ham kallenavnet «Deporter-in-Chief» blant innvandringsaktivister. Samtidig ønsket Obama å gi en vei til statsborgerskap til opptil fire millioner papirløse innvandrere, men dette ble stanset av føderale domstoler.
Selv om Obamas migrasjonsreform ble blokkert, innførte han i 2012 DACA-programmet, som gir midlertidig opphold til unge migranter som kom ulovlig til USA som barn. Obama klarte ikke å «fikse» et dysfunksjonelt system på grunn av sterk polarisering i Kongressen. Samtidig økte migrasjonsstrømmen fra Mellom-Amerika i hans tid.
De samme erfaringene har vi i Europa. Også her er migrasjonssaken betent.
Mange republikanske næringsdrivende hadde interesse av tilgang til billig arbeidskraft, men samtidig vokste misnøyen blant republikanske velgere med innvandringspolitikken – en misnøye som banet vei for Donald Trump.
Med sitt tydelige budskap, «Build the Wall», vant han presidentvalget i 2016 ved å sette migrasjonspolitikken i sentrum. Trump koblet innvandring til kriminalitet og andre konsekvenser av globalisering, et budskap som traff en nerve hos republikanske velgere.
Han ønsket å snu kurs fullstendig, men klarte det bare til en viss grad.
Trump lyktes ikke med å sikre full finansiering til grensemuren fra Kongressen, og hans forsøk på å innføre en “Muslim Ban” ble delvis blokkert av domstolene. Også hans forsøk på å avvikle Obamas DACA-program for unge migranter, ble stanset juridisk.
Trump respekterte disse rettsavgjørelsene, men klarte likevel å gjennomføre tiltak som reduserte migrasjonen. Han fikk bygget deler av grensemuren og innførte “Remain in Mexico”, en politikk som tvang asylsøkere til å vente i Mexico mens sakene deres ble behandlet i USA.
Etter at Joe Biden tiltrådte som president i 2021, reverserte han flere av Donald Trumps innstramminger, inkludert “Remain in Mexico”-politikken. Signaleffekten av liberaliseringen sammen med andre faktorer førte til en betydelig økning i migrasjonen med millioner av nye migranter. De må nå vente i flere år for å få saken sin behandlet.
EUs migrasjonspakt, vedtatt i fjor, er et solid utgangspunkt.
Når Trump nå er tilbake i Det hvite hus, har han varslet planer om å deportere millioner av papirløse migranter, med daglige arrestasjonskvoter for politiet. Kontrollen ved grensene har allerede ført til kraftig reduksjon av ankomster.
Erfaringene derfra viser at når migrasjonspolitikken fremstår som ute av kontroll, øker støtten til sterke ledere som lover å “gjenopprette orden”.
De samme erfaringene har vi i Europa. Også her er migrasjonssaken betent. Den var en sentral drivkraft bak Brexit i 2016 og har bidratt til fremveksten av ytre høyre-partier i flere europeiske land. Nå preger migrasjonsdebatten en svært polarisert valgkamp i Tyskland.
Trump-administrasjonens innblandinger i våre debatter skaper enda dypere splittelser i Europa. Vi ser hvordan Elon Musk bruker sin enorme makt og innflytelse til å støtte ytre høyre partier i Europa. J.D. Vance tale i München et annet eksempel.
Europa har også sine utfordringer, men håndterer migrasjonen bedre enn USA. Våre systemer er mer velfungerende, og migrasjonspolitikken preges ikke av like store svingninger som i USA.
Vi må ikke la migrasjonsdebatten splitte Norge eller Europa i en tid hvor samhold og sikkerhet er viktigere enn på lenge.
Utfordringen er å forhindre at migrasjonsspørsmålet blir brukt som et våpen for å skape enda dypere splittelser i Europa. Et splittet Europa er et svekket Europa. Derfor må EU fortsette arbeidet med for en felles og forutsigbar migrasjonspolitikk.
EUs migrasjonspakt, vedtatt i fjor, er et solid utgangspunkt. Men å vedta regler er én ting – å gjennomføre dem er noe helt annet. Dette krever ikke bare intern enighet, men også tett samarbeid med land utenfor EU.
På dette feltet har EU et stort forbedringspotensial. Migrasjonsavtalen med Tyrkia viser at når hele EU står samlet, er det mulig å oppnå viktige gjennombrudd – uten å true noen med straffetoll.
Migrasjonspolitikken bør bygge på brede kompromisser, som gir stabilitet over tid, og som ikke åpner for stadige reverseringer som i USA. Her hjemme har vi en sterk tradisjon for brede politiske forlik i avgjørende spørsmål.
Innvandringspolitikken bør absolutt være et slikt område.
Vi må ikke la migrasjonsdebatten splitte Norge eller Europa i en tid hvor samhold og sikkerhet er viktigere enn på lenge.
Kommentarer