Ny-militarismen på vei?

Krigen i Ukraina eskalerer mens verdens nasjoner ruster opp våpenarsenal og militære budsjetter med en missils hastighet.

Ikke bare er dette våpenkappløpet skremmende i seg selv, fordi det skaper en svært uforutsigbar fremtid for oss alle. Det kan også bety at andre løsninger enn krig, når konflikt oppstår i fremtiden, havner på sidelinjen blant nasjoner rustet til tennene, og der militariseringen har fått fotfeste langt inn i realpolitikken.

Det er ikke alltid i raseri og redsel, i krise eller krig, vi mennesker tar de klokeste og beste beslutningene for verden og oss på sikt.

Men, det er også skremmende at folk ikke protesterer mot dette, men passivt aksepterer en sakte bevegelse mot en verden som prioriterer militarisering av samfunnet fremfor velferd, fremfor å hindre økende ulikhet, fremfor klimaløsninger, fremfor realpolitisk satsing på fredelige løsninger, på FN og forhandlinger.

Med andre ord; satsninger på alt som helt realpolitisk kan hindre nye konflikter og kriger.

Prøv for eksempel å være NATO-kritiker i dag.

Hvor fort militarismen har sneket seg inn i våre sinn og etablert seg som fornuftig poltikk, er også nifse saker. Det er ikke rart, for når folk og politikere er sinte, rasende og redde på grunn av Russlands invasjon, tas det raske avgjørelser, og det ligger implisitt at det er illojalt av folk å stille tvilende spørsmål rundt disse.

Prøv for eksempel å være NATO-kritiker i dag. Prøv å være det i Sverige.

Lykke til.

Det burde ikke være slik. Når det brukes store ord som at «vi» slåss for demokrati og tilhørende verdier ved å støtte Ukraina militært, burde første bud være å praktisere denne demokratiske meningsbrytingen selv.

Det er ikke alltid i raseri og redsel, i krise eller krig, vi mennesker tar de klokeste og beste beslutningene for verden og oss på sikt. Det må vi huske på når statsledere plutselig bryter etablerte prinsipper over natten fordi Putin herjer i nabolaget vårt.

Militarismen er i dag selvsagt en del av et marked, som alt annet.

Da er det ikke bare en rett, men også en borgerplikt, å stille krevende spørsmål for å komme til bunns i om dette kanskje var klokt, eller uklokt, utover den helt akutte faren av i dag.

Militarisme betyr et samfunn der militæret utgjør tryggheten i bunn. Militarisering er hvordan myndighetene innenfor den militaristiske ideologien tar seg til rette ved å bruke ressurser som landområder, mennesker, eller statsbudsjett for å sette systemet ut i praksis. Militarismen er i dag selvsagt en del av et marked, som alt annet.

Også her er det store private aktører på banen, med agendaer helt andre enn mange demokratisk valgte politikere med troverdige og gode intensjoner for folk flest. Det krever en avansert forståelse av tingenes tilstand for oss sivilister.

Da vet vi hva vi kjemper mot og kjemper for.

Denne teksten handler om hvorfor det er viktig at vi bruker disse to begrepene – militarisme og militarisering – også i vår tid, og ikke pakker det inn i andre ord som «sikkerhet» eller «realpolitikk». Det som skjer må kalles ved presise navn, for først da kan vi som ønsker en annen fremtid bygge plattformer på det motsatte: antimilitarisme og et nei til mer militarisering av samfunnet vårt.

Da vet vi hva vi kjemper mot og kjemper for.

Vår del av verden møtte militariseringen av samfunn på 1700- og utover 1800-tallet, og spesielt i Preussen. I 1713 gikk 73 prosent av budsjettet til militæret, og det ble senere hevdet at Preussen ikke var et land med en hær, men en hær med et land.

De grusomme slagene Preussen deltok i, blant annet under den andre slesvigske krig i 1864 og den østerriksk-prøyssiske krig i 1886, med massedøden som fulgte, sammen med glorifiseringen av soldatlivet og krig, var den direkte årsaken til at østeriske Bertha Von Suttner skrev anti-krigs-romanen Ned med våpnene i 1889.

Militarisering kan også bety en voksende militær motstand.

Det samme året som det pasifistiske magasinet Balder så dagens lys i Norge, advarte den amerikanske generalen og president Dwight Eisenhower i sin avskjedstale i 1961 mot det han kalte «det militærindustrielle kompleks». Han pekte her på sterke bindinger mellom en enorm våpenindustri og høyt plasserte militære og politiske ledere, som vil tjene på hverandre: Den ene part får våpen, den andre part leverer dem.

I vår tid har dette komplekset enda flere aktører på banen, som lobbyistene fra våpenindustrien, og de private militære aktørene (PMC) – som for eksempel Blackwater eller GS4 – som har et mål: Å tjene penger på krig.

Militarisering kan også bety en voksende militær motstand, slik både Suttner og norske militærnektere er eksempler på. Det er også et slags, dog absurd, håp i dag. Ikke bare må vi begynne å bruke presise begreper, men skal vi kjempe en kamp på hjemmebane, må vi ta innover oss hvem vi faktisk er, også her.

Vi liker å tenke på kongehuset som en slags symbolsk koselig sak, men kongen er den øverste befalingsmannen i landet.

Vi liker å tenke på oss selv som en fredsnasjon, men vi er en av verdens største våpenprodusenter. Vi bombet Libya. Vi er medlemmer av atomvåpenalliansen NATO. Vi har i år akseptert amerikanske baser på vår jord.

Vi liker å tenke på kongehuset som en slags symbolsk koselig sak, men kongen er den øverste befalingsmannen i landet, med rang av general i Hæren og Luftforsvaret og er admiral i Sjøforsvaret. Olav og Harald var begge utdannet på Krigsskolen. Haakon gikk på Sjøkrigsskolen i tre år. Selvfølgeligheten i det burde ikke være en selvfølgelighet.

The Norwegian Centre for Humanitarian Studies (NCHS), som samler forskere fra Chr. Michelsen Institutt (CMI), Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) and Institutt for fredsforskning (PRIO), analyserte allerede i mars i år den raske militariseringen i Europa som respons på Putins invasjon av Ukraina. Dette gikk nok de fleste av oss hus forbi. Det var lite rom for den slags da, og rommet er ikke mye større nå.

Det er dette skattepenga deres går til.

NCHS minner om at rett etter den russiske invasjonen 24. februar, skjer det raskt store ting militært sett. Tre dager senere sender Tyskland en stor mengde våpen til Ukraina. Tyskland brøt dermed over natten sin anti-militaristiske linje helt siden andre verdenskrig. Tyskland økte spontant militærbudsjettet med 100 milliarder Euro.

Selv om både USA, Storbritannia, Frankrike og Nederland også hadde sendt våpenbistand til Ukraina, mener forskerne ved NCHS at det var det den «historiske avgjørelsen» Tyskland gjorde da de brøt med sin ikke-militaristiske tradisjon, som åpnet døra for at andre land kunne gjøre det samme: For eksempel våpenbistand fra, og hastesøknadene inn i NATO for Sverige og Finland.

Også Italia og vårt eget land brøt raskt med prinsipper om ikke å sende våpen til land i krig. Nyheter i samme gate ruller over oss som blytunge tanks: Storbritannia, som sliter med massiv fattigdom, lover å doble forsvarsbudsjettet innen 2030. USA øker sine militære budsjetter massivt, blant annet på grunn av støtten til Ukraina. Ikke minst skal mye av verdens atomvåpenarsenal nå oppgraderes.

Enten er du med oss og våpensalg eller du er mot Ukraina. Sånn er det selvsagt ikke.

NATO krever stadig vekk en større andel av alle medlemslands budsjetter. Og så videre. Vi ser hvor det bærer (og muligens brister).

Det er dette skattepenga deres går til.

Krig er komplekst. Det skremmende med militarisering av samfunnet er at det ofte fremstår motsatt: Som den eneste realistiske løsningen.

Hvorvidt man skal sende våpen til et land i krig, er et dilemma, og det er særlig et dilemma for venstresiden i Europa. Dette dilemmaet burde vært diskutert åpent, fordomsfritt og offentlig, men den strenge sosiale kontrollen rundt denne krigen gjør diskusjonen nær umulig uten de styggeste av anklager.

Er det militarismen som har inntatt oss og skapt en ny normal vi aldri kunne forutse da vi snakket om «normaler» under pandemien?

Enten er du med oss og våpensalg eller du er mot Ukraina. Sånn er det selvsagt ikke.

Forskerne ved NCHS åpnet for slike dilemmaer i mars i år, da de slett ikke var sikre på om David ville evne å vinne over Goliat, slik man nok håper ved å støtte Ukraina. De løftet frem en uro over om dette kunne forlenge krigen. Det betyr ikke at man ikke håper David faktisk vinner. Men at man er redd for konsekvensene av andre mulige utganger.

Vi vet hva våpen inn i Afghanistan gjorde med landet på 1980-tallet, og vi vet hva 20 år med «krig mot terror» ledet til i dag. Er det ingen som litt redde for at Ukraina skal ende opp som en annerledes, men likevel, hengemyr?

Og hvorfor kan vi ikke ha en større og luftigere samtale om dette?

Er det militarismen som har inntatt oss og skapt en ny normal vi aldri kunne forutse da vi snakket om «normaler» under pandemien?

Å bruke begreper som militarisme og militarisering kan forstyrre og utfordre en offentlig debatt som tar for gitt folks støtte og oppslutning rundt denne utviklingen. Den støtten finnes slett ikke hos oss alle og det må vi kunne si fra om.