Hvorfor kan vi ikke sende meldinger fra den ene meldingstjenesten til den andre like enkelt som vi ringer fra Telenor til Telia, eller sender penger fra DNB til Nordea?
Kald krig. Et skrivebord med seks svarte telefonapparater på. Bak skrivebordet: en alvorlig mann i uniform. Hatten er høy og har rød kant.
I Sovjetunionen var telefonapparatet et svært synlig tegn på status i det militære hierarkiet. Jo flere apparater en offiser hadde på sitt kontor, jo flere kommandolinjer var han en del av. En general kunne ha åtte telefoner stående på sitt skrivebord. Den ene gikk kanskje direkte til Kreml. En lavere offiser hadde kanskje bare to apparater. Den ene uten dreieskive. Bare inngående linje. Han fikk kommandoer på den, han kunne ikke gi dem.
Du utfordret ikke en mann med mange telefonapparater.
Budskapet var overtydelig: Hadde du mange apparater hadde du tilgang til maktens nettverk og eksklusiv informasjon. Du utfordret ikke en mann med mange telefonapparater.
Det er litt artig å spotte dette i dag når du ser filmer fra den kalde krigens dager. På kontorene i Pentagon eller MI5 hadde generalene bare én telefon. I Washington var de apparatene hvite og hadde taster. Knappene lyste når noen ville ha tak i deg. Blinket det rødt var det alvor.
Historien i historien var at vestlig teknologi var overlegen. I kapitalismen var det ikke noe problem å ha flere linjer på samme apparat. Ikke noe problem å kryptere en samtale mellom to allierte land på samme linje som generalen brukte for å ringe hjem til kona for å fortelle at han dessverre ikke kom hjem til middag i dag heller. Verden må reddes, kjære. I love you too, kiss the kids good night for me.
Ingen i et moderne vestlig land ville funnet seg i å ha en egen telefon for kona, en annen for sjefen, en tredje for å ringe utlandet. Eller?
Inter-operabilitet, heter det på fint. Det er når systemer eller organisasjoner klarer å snakke sammen, selv om de er utviklet hver for seg. Det er mye vanskeligere enn man skulle tro. Eldre lesere vil huske at bankkortet bare fungerte i din egen banks minibanker. Først i 1991 ved etableringen av BankAxept kunne du bruke bankkortet ditt i andre bankers systemer. Et stort framskritt.
Telefonene har hatt samme reise. Skulle du ringe til den andre siden av landet måtte du først innom en sentral som koblet deg videre. Etter mange år fikk vi retningsnummer. Skulle du ringe Bergen slo du +05. Oslo var +02. På nittitallet fikk alle åttesifrede nummer og systemene snakket sammen. Den dag i dag starter bergensnumrene med 55 og Oslo med 22. Spor av gammel teknologi.
Er du under 30 år har du neppe noe personlig forhold til disse numrene og apparatene. Du har ett mobilnummer som er ditt, og det tar du med deg når du bytter telefonleverandør. Det var heller ikke mulig før, serr’u. Hadde du et nummer som begynte med 90, var det Telenor. Ville du byttet til en konkurrent måtte du få nytt mobilnummer. Det gjorde det mer tungvint å bytte teleselskap. Det var selvsagt svært lønnsomt for det selskapet som hadde flest kunder fra før. Først i 2000 kunne du ta med deg «ditt» nummer til et annet firma.
Er du et gjennomsnittlig moderne menneske bruker du SMS med sjefen, Messenger med vennene dine, WhatsApp med utlandet, Snapchat med barna og Signal med han kameraten som er ekstremt opptatt av personvern.
Synes du det høres fryktelig gammeldags og upraktisk ut? Det er fortsatt sånn i banken din. 25 år etter at vi fikk telefonnummer-portabilitet, har vi ennå ikke fått kontonummer-portabilitet. Det gjør det mer tungvint å bytte bank. Svært lønnsomt for de bankene som har flest kunder fra før.
Tilbake til de russiske kaldkrigs-generalene. For dem var det helt naturlig å ha et eget telefonapparat for hvert kommunikasjonsbehov. En til Kreml, en til KGB, en til flåten, en til hæren, en til kona og så videre.
For oss i Vesten var det lattervekkende. Et resultat av at sovjetisk planøkonomi ikke klarte å utvikle teknologi som kunne måle seg med vår. Kapitalistisk konkurranse vant den kalde krigen. Ingen i et moderne vestlig land ville funnet seg i å ha en egen telefon for kona, en annen for sjefen, en tredje for å ringe utlandet.
Markedet vil ikke ha konkurranse, det vil ha monopol. Eller i det minste oligopol.
Eller? Hvordan ser din kommunikasjon ut i dag? Er du et gjennomsnittlig moderne menneske bruker du SMS med sjefen, Messenger med vennene dine, WhatsApp med utlandet, Snapchat med barna og Signal med han kameraten som er ekstremt opptatt av personvern. Når du skal finne en melding eller et bilde du mottok i forrige måned, må du begynne med å finne ut hvilken meldingstjeneste du mottok det på.
Les også: Slik fikk amerikanske oligarker kontroll over samtalen vår.
Hvorfor i huleste kan vi ikke sende meldinger fra den ene tjenesten til den andre like enkelt som vi ringer fra Telenor til Telia, eller sender penger fra DNB til Nordea?
Det er noen som har prøvd. I internetts barndom brukte vi en tjeneste som het Trillian. Den kunne sluse meldinger fra en meldingstjeneste til en annen. Som en automatisk telefonsentral. Den ble selvsagt knust av gigantene. De lukker deg inne i sine systemer.
Det er fint lite forskjell i dag på oligarkene i Washington og i Kreml.
Markedet vil ikke ha konkurranse, det vil ha monopol. Eller i det minste oligopol. Synes du det siste ordet ligner på ordet «oligark», tenker du helt rett. Det er fint lite forskjell i dag på oligarkene i Washington og i Kreml. De bruker forskjellige språk og ord, men resultatet av deres handlinger er det samme. Du blir tvunget inn bak deres jerntepper.
Vi ler av svart hvitt-bildene av russiske generalene med alle sine telefoner og medaljer. I dagens arbeidsliv er hierarkiet omvendt. Jo færre og mindre dataskjermer du har på arbeidsplassen din, jo høyere status har du. Har du fire, store skjermer foran deg er du en lønnsslave som jobber på samlebånd. Har du bare telefonen din, eller en liten iPad er du en leder som jobber strategisk og overordna.
Men på telefonen din har du et utall meldingsapper. En for hver kommandolinje, akkurat som i Sovjetunionen under den kalde krigen. Gratulerer med seieren.
Teksten ble først publisert i Dagsavisen.
Kommentarer