Minnepine

Lørdag 18. juni åpnes det offisielle minnestedet ved Tyrifjorden. Det er på langt på overtid. AUF, en ungdomsorganisasjon, greide nærmest egenhendig å gjenreise Utøya og etablere et minnested der, bare noen år etter 22. juli. Staten har brukt 11 år. Det er takket være AUF at det ikke har tatt enda lenger tid. Hvordan kunne det gå så galt?

Allerede i 2012 ble det bestemt at et nasjonalt minnested skulle etableres ved Utøya i Tyrifjorden, på landsiden. Komiteer ble nedsatt, konkurranser ble utlyst og valget falt i 2014 på den svenske kunstneren Jonas Dahlbergs forslag «Memory Wound», som skulle ligge på Sørbråten, en odde omtrent 500 meter nord for Utøya. I 2012 hadde man sett for seg at minnestedet skulle stå klart i 2015. Det skjedde som kjent ikke.

Hensynet til flertallet veier tyngre enn hensynet til mindretallet – i dette tilfellet.

Naboene, det vil si noen av dem, fikk laget en rapport som påviste «psykososiale konsekvenser av nasjonalt minnesmerke i Hole kommune». De ønsket ikke Dahlbergs kunstverk i kommunen, fordi de fryktet at det ville rippe opp i traumer – og skape turistflommer. Med andre ord ønsket de ikke noe nasjonalt minnested i sitt nabolag i det hele tatt.

Allerede her, i 2015, burde staten, det vil si statsråd Jan Tore Sanner, satt ned foten og insistert på at minnestedet skulle bygges. Hensynet til flertallet veier tyngre enn hensynet til mindretallet – i dette tilfellet.

Naboene, noen av dem, gikk til sak mot staten for å stanse prosjektet. Etter mye og fram og tilbake, endte prosessen med at Dahlbergs forslag – og Sørbråten – ble forkastet. AUF tilbød i stedet at minnestedet kunne ligge på Utøyakaia, AUFs egen eiendom på landsiden. Slik håpet ungdomsorganisasjonen, som egentlig ikke hadde noe med det nasjonale minnestedet å gjøre, at konflikten skulle være over. Det skjedde, som kjent, ikke. Naboen, noen av dem, gikk til søksmål mot Hole kommune, samt AUF og staten, for å få det stanset, fordi de fryktet at «terrorturisme kan føre til ubehag og økte psykiske lidelser».

AUF-erne mente for mye ansvar var blitt lagt på ungdommenes skuldre de siste ti årene.

Den siste rettsrunden startet i slutten av november 2020. Ragnhild Kaski, som overlevde 22. juli og siden ble generalsekretær i AUF, reagerte kraftig da rettssaken startet i Ringerike tingrett. Hun forklarte at det var opprivende å tenke på at det bare «kanskje» kom til å bli et minnested ferdig til tiårsmarkeringen, og at de konfliktfylte medieoppslagene gjorde det umulig for mange å prestere på jobb og skole. De harde ordene fra naboene, som det ble forventet at de skulle heve seg over, gjorde det vanskelig å gå videre. Mange AUF-ere jeg snakket med i 2020 i forbindelse med en bok jeg skrev til tiårsmarkeringen, “Ingen fred å finne”, var like frustrert, men ikke alltid like veltalende («de kan ta seg en bolle»).

AUF-erne mente for mye ansvar var blitt lagt på ungdommenes skuldre de siste ti årene. Ifølge Gaute Børstad Skjervø, overlevende og AUF-nestleder, var diskusjonen om minnestedet symptomatisk for hele arven etter 22. juli.

– Det er Jørgen Frydnes og AUF som har sørget for at Utøya er tilbake og at vi har fått et verdig minnested der, uten offentlig støtte. Det har ikke vært den samme handlekraften fra staten. Det er en virkelig skuffende at vi på ti år ikke har greid å få til et nasjonalt minnested. Og også her måtte man se til AUF for å få en løsning. AUF er et ungdomsparti, de skal ikke ha ansvar for å bygge et nasjonalt minnested, sa Gaute Børstad Skjervø.

Det nasjonale minnestedet er ikke primært viktig for AUFs egen del.

I en artikkel publisert i AUF-antologien «Aldri tie, aldri glemme», utgitt i forbindelse med tiårsmarkeringen, gikk Ap-leder Jonas Gahr Støre langt i å innrømme at ungdomsorganisasjonen i altfor stor grad ble overlatt til seg selv etter 22. juli. Det ble lagt for mye ansvar på deres skuldre. «De skulle ikke stå alene, men de var i for stor grad alene med vanskelige avgjørelser, alene med sorgen, alene med de organisatoriske utfordringene.» Blant de mange organisatoriske utfordringene de måtte løse, skulle det vise seg, ble altså etableringen av et nasjonalt minnested ved Tyrifjorden. Fordi staten kom til kort.

Det nasjonale minnestedet er ikke primært viktig for AUFs egen del. Ungdomsorganisasjonen har et privat sted på Utøya for å minnes de døde, Lysningen. Stålringen som ruver mellom furutrærne halvannen meter over bakken på nordsiden av øya og inneholder navn og alder på de drepte, ble innviet allerede 22. juli 2015.

Derimot er det nasjonale minnestedet et avgjørende ledd i å ivareta «den kollektive hukommelsen», som Utøya-overlevende Stian Valla Taraldsvik har formulert det. Slik at samfunnet husker lenger enn individer lever. Minnestedet vil kunne bevare en felles beredskapskunnskap i Norge for å forhindre eller minimere risikoen for tilsvarende terrorangrep i framtiden. Staten vil på denne måten også anerkjenner at 22. juli var et angrep på arbeiderbevegelsen og hører hjemme i historie- og lærebøkene.

Minnestedet er dessuten ment å hedre livredderne også.

Oddvar Hansen, en fastboende ved Utøya, vitnet i rettssaken i Ringerike tingrett. Høsten 2012 mottok han av kongen utmerkelsen edel dåd i gull fordi han reddet ungdommene med fare for eget liv. I rettssalen 2021 tok Hansen til motmæle mot den lille gruppa motstandere, og mente flertallet ønsket et minnested velkommen: «Hver gang det kommer opp noe negativt om hendelsen, så synes jeg særlig ikke de pårørende, etterlatte og overlevende fortjener det. De fortjener ro. Det er snart ti år siden den verste hendelsen i Norge siden krigen. Det fortjener et minnesmerke», sa Oddvar Hansen.

En kompliserende faktor i debatten om minnestedet er at mange ungdommer er evig takknemlig for at de ble reddet av naboene og hyttefolket på Utstranda. Samtidig ønsker de minnestedet velkommen. Dermed havner de i en lojalitetsskvis. Minnestedet er dessuten ment å hedre livredderne også.

Hvis motivasjonen stemmer, er det enda mer skandaløst at disse få individene i årevis har greid å trenere statens bygging av minnestedet.

Så hører det med til historien at noen av de mest høylytte naboene er aktive Frp-ere – en elefant i rommet få har snakket høyt om. Delvis fordi det raskt kobles til terroristens bakgrunn fra partiet, som har vært et tabubelagt tema i den politiske offentligheten, men også fordi man har risikert å slå de konstruktive naboene i hartkorn med dem som har hatt flere agendaer.

Men daglig leder på Utøya, Jørgen Watne Frydnes, tok opp temaet i sin bok som utkom våren 2021, “Ingen mann er en øy”. Han skrev at den lille motstandsgruppa i nabolaget, «som tilfeldigvis også representerte Fremskrittspartiet i kommunestyret og hadde kuppet den lokale velforeningen», blant annet gjorde det fordi de var uenig i ungdomsorganisasjonens og Utøyas arbeid for å fremme mangfold og toleranse. Hvis motivasjonen stemmer, er det enda mer skandaløst at disse få individene i årevis har greid å trenere statens bygging av minnestedet.

Som en del av den «ytre støyen» kan vi trygt føye til debatten om det nasjonale minnestedet.

En viktig grunn til at mange er frustrert over at det har tatt så lang tid å få på plass et nasjonalt minnested, er at det føyer seg inn i rekken av uheldige handlinger – eller mangel på handlinger – etter terrorangrepet, som ikke står i forhold til det som ble lovet den første tiden etter 22. juli. Brit Bildøen har sagt det bedre enn de fleste i romanen «Sju dagar i august»:

Det store vi, det norske folket, som var så samstemde i vekene etter tragedien, og som etterpå ikkje hadde klart å samle seg om nokon ting. Bygningane lét seg ikkje fylle. Åstadene lét seg ikkje bruke. Minnesmerket lét seg ikkje reise. Kunstnarar som prøvde å behandle det nasjonale traumet, blei hysja ned. Det einaste folk ville og klarte å sjå, var roser, stjerner, englar. Som å feste eit lite Hello Kitty-plaster over eit gapande sår.

Forskerne Pål Kristiansen, Kari Dyregrov og Atle Dyregrov har undersøkt «forlenget sorg» blant overlevende, etterlatte og pårørende etter Utøya 22. juli, og de trekker fram tre faktorer som har påvirket etterlattes sorg negativt. Den siste faktoren er «den ytre ‘støyen’ som fulgte i kjølvannet av hendelsen, så som medieoppmerksomheten, rettssaken etc».

Som en del av den «ytre støyen» kan vi trygt føye til debatten om det nasjonale minnestedet. Hadde den debatten vært et isolert tilfelle, ville de Utøya-overlevende neppe latt den gå så sterkt inn på dem, men siden støyen mer eller mindre har vært konstant de siste 10-11 årene, blir totalen øredøvende:

Gjenreisingen av Utøya var en vond prosess. Breivik dukker opp regelmessig i rettssaler for å anke eller klage på noe. Bøker og filmer er utkommet, teaterstykker satt opp. Den årlige markeringen. Politikere som «forsnakker seg» om 22. juli-kort. Diskusjoner om regjeringskvartalet. Terrorhendelser i Europa vekker minner til live.

Det samme kunne Solberg-regjeringen konkludert med i 2015, og ved mange korsveier siden.

Mandag 8. februar 2021, bare noen måneder før tiårsmarkeringen, ble rettssaken avsluttet i Ringerike tingrett. Staten og AUF ble frikjent. Retten mente hensynene som talte for minnestedet på Utøyakaia, hadde større vekt enn de negative virkningene av minnestedet for saksøkerne. Hensynet til flertallet veier tyngre enn hensynet til mindretallet. Det samme kunne Solberg-regjeringen konkludert med i 2015, og ved mange korsveier siden.

Naboene slapp å betale saksomkostningene på grunn av «sakens helt spesielle forhistorie». Byggingen av minnestedet med de 77 bronsesøylene kunne fortsette, og dermed bli ferdig til tiårsmarkeringen 22. juli 2021. Trodde vi. Våren 2021. Men det skjedde, som kjent, ikke. Det skjer først nå, nesten elleve år etter terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya. Det er en gledens dag.

(Deler av teksten er hentet fra boka Ingen fred å finne, Res Publica, 2021.)