Hvor kyniske er det mulig å bli i sin jakt på profitt?

– Hvorfor har du arbeidsledighetsforsikring på strømregninga di?

Jeg utbrøt dette da jeg gikk gjennom mammas strømregninger før jul. Det viste seg at strømselskapet hennes hadde solgt en 79 år gammel pensjonist med livsvarig offentlig tjenestepensjon en forsikring som skulle dekke inntektsbortfall ved arbeidsledighet. Et fast beløp ble innkrevd på strømregninga hver måned i forsikringspremie.

– Hva slags banditter har solgt deg dette?

Når de ikke kan tjene penger på produktet de selger, må de jo ta det inn på andre måter.

Jeg ble nysgjerrig på forretningsmodellen og har kikka litt på den. Hvem er disse folka som lurer gamle damer til å kjøpe ting de ikke trenger? Hvor kyniske er det mulig å bli i sin jakt på profitt?

Ganske kynisk hvis man eier et av de over 100 selskapene som selger strøm til norske privatpersoner, viser det seg.

Det viser seg at det vi kaller strømselskaper egentlig ikke er strømselskaper i det hele tatt. De er meglere. Som meg trodde du sikkert at du kjøpte strøm av et selskap som faktisk lager strøm. Men sånn er det ikke. Det har vi kraftprodusenter til. Det såkalte “Strømselskapet” ditt kjøper strømmen på børsen, og selger den videre til deg uten å gjøre noe som helst med den. Ikke lager de den (det er kraftprodusenten) og ikke frakter de den (det er nettselskapet). De såkalte «strømselskapene»  bare kjøper og selger strøm.

Det som er ekstra spennende med det, er jo at for oss 75 prosent av norske husholdninger som har spotpris, så tjener ikke “strømselskapet” noe på selve strømmen. Spot er spot, det kunne like gjerne hett råvarepris i denne sammenheng. Likevel har mange av selskapene store overskudd. Hvor kommer de overskuddene fra? Det var på tide å følge pengene. Eller strømmen.

Når de ikke kan tjene penger på produktet de selger, må de jo ta det inn på andre måter.

Det er umulig å vite hva «strømselskapet» ditt faktisk tar betalt for kraften de formidler.

Som jeg lette fant jeg litt forskjellige kilder til disse overskuddene. Det ene viser seg altså å være rent landeveisrøveri. Salg av forsikringer kunden ikke trenger eller en gang vet at hun kjøper. Som arbeidsledighetsforsikring til alderspensjonister med livsvarig tjenestepensjon.

I tillegg har cirka 22 prosent av oss nordmenn såkalt “variabel pris”. Det er nesten det samme som spot, men med en forsinkelse. Du kan sammenligne det med å ha flytende rente på fastlånet ditt. Banken må gi deg seks ukers varsel før de endrer kunderenta. Det vi kaller “flytende rente” på lån er derfor egentlig et rullerende seksukers fastrentelån. Har du “variabel strømpris” endres prisen for eksempel hver fjortende dag, i takt med endringer i spotprisen (råvareprisen).

Det betyr at hvis spotprisen stiger brått og så faller like brått på kort tid, så merker du ikke det. Det er jo deilig. Men det betyr også at hvis spotprisen faller brått og så stiger igjen neste dag, så nyter du ikke godt av det heller. Begge deler er jo helt fint, hvis gjennomsnittsprisen du betaler er den samme.

Men – aha! Sånn er det ikke. Når Forbrukerrådet (dessverre) har rådet nordmenn til å gå inn på spotprisavtaler fordi det er “billigst over tid”, skyldes det at det såkalte “strømselskapene” tar høyere marginer på “variabel pris”-avtalene enn de gjør på spot-avtalene. Råvaren de formidler koster jo det samme, og derivatene de kjøper eller selger på NASDAQ-børsen i Stockholm for å kunne låse strømprisen, er svært billig.

Hva gjør egentlig strømselskapene? Hvilken verdi skaper de for kundene sine?

Men ved å skjule hva som er spotprisen, hva som er fortjeneste, hva som er prisen for derivater og andre kostnader, og bake alt sammen inn i én pris til deg som kunde, har de såkalte “strømselskapene” effektivt gjort det umulig for deg å vite hva du betaler dem, for at de skal være mellomledd mellom kraftbørsen og deg.

Det er umulig å vite hva «strømselskapet» ditt faktisk tar betalt for kraften de formidler. Du ser bare sluttprisen. Ikke påslaget.

Tre prosent av alle nordmenn har fastpris. De smartingene sparer jo masse penger akkurat nå. Men ironisk nok kan disse kundene fort være de samme kundene som de såkalte “strømselskapene” tjener aller mest på. Hvordan kan det ha seg? Jo, fordi du ikke veit hva derivatene det såkalte “strømselskapet” har kjøpt eller solgt på NASDAQ-børsen i Stockholm, for å kunne garantere deg en fastpris, koster.

Men det såkalte «strømselskapet» veit selvsagt at du ikke veit. Derfor er det all grunn til å anta at de tar seg ekstra godt betalt for å kjøpe og selge de verdipapirene for deg. Luringene veit at når vinteren kommer, så sammenligner ikke du som kunde med hva du kunne betalt for en bedre fastprisavtale. Du sammenligner med hva naboen som har spotpris betaler. Selv den dyreste fastprisavtalen fra i fjor sommer er en mye bedre deal for deg, enn spot viste seg å bli. Men aller best deal gjorde jo strømselskapet.

De tjener penger uansett om strømprisen blir lav eller høy.

Liksomkonkurransen mellom strømselskapene er en del av problemet.

Spørsmålet som melder seg er jo faktisk: Hva gjør egentlig strømselskapene? Hvilken verdi skaper de for kundene sine?

Selv har jeg spotprisavtale, akkurat som de fleste andre. Mitt strømselskap har laget app som er ganske OK og som jeg sikkert kunne vært villig til å betale et par kroner i måneden for. Det er også alt de gjør! Bortsett fra å sende meg en faktura. De er ikke et strømselskap. De er et faktureringsselskap. De produserer fakturaer, ikke strøm. Og det tar de altså 39 kroner i måneden for av hver eneste kunde. Det er et ganske stivt fakturagebyr på en avtalegiro bankvesenet har utviklet og som som rusler og går av seg selv.

Så hva er det egentlig strømselskapene driver med av verdiskaping i salgsleddet? Det er jo ikke som om det er vanskelig å selge strøm her i landet. Alle skal ha det. All strøm som blir produsert blir jo solgt. Til den prisen som gjelder i hver av de fem norske prisområdene. Her er mitt bud:

Jobben til selgerne er selvsagt ikke å selge strømmen. Jobben deres er å øke strømregninga til folk.

Det gjør de ved å få kundene til å akseptere faste kostnader, gå inn på dyre, uforståelige avtaler og ikke minst ved å lure dem til å kjøpe forsikringer de ikke trenger. Eller ikke en gang vet at de har.

Det er rimelig vilt.

Liksomkonkurransen mellom strømselskapene er en del av problemet. Selskapene har enorme ressurser til å analysere kundedata og lære opp selgere. Det som liksom skal disiplinere disse store selskapene er at hver enkelt nordmann og kvinne skal løpe hit og dit og bytte strømleverandør. Dette skal vi gjøre basert på den informasjonen vi, som ikke er eksperter i verken finans eller elektrisitet, finner ved å lete. På nettet.

Samtidig bruker de samme selskapene enorme ressurser på å låse oss inn ved å lage produkter som knyttes sammen, ved å lage lokketilbud som endres etter en periode, å ha bindingstid og rabatter som overføres i tid. I tillegg bruker de massivt med ressurser på å være sine egne kunders «rådgivere».

Trekk pusten. Altså: i en situasjon hvor det at kunden bytter dem ut er det virkemidlet som skal disiplinere selskapene, er det selskapene selv som forteller kunden hva som er best for oss. Det er rimelig vilt.

Hva skal vi med hundrevis av strømselskaper som ikke gjør annet enn å jobbe for å øke prisen på strøm? Husk igjen, vi snakker ikke om kraftprodusentene her, vi snakker om de såkalte “strømselskapene”.

Her er en ide: La oss privathusholdninger kjøpe strømmen vår rett fra strømbørsen. Til spotpris eller seks eller tolv måneders fastpris. Full åpenhet om priser. Innkjøpspris, rett og slett. Så kan kraftprodusentene konkurrere på effektiv produksjon av strøm i stedet for å lage såkalte “strømselskaper” som konkurrerer på å ha de mest mulig ugjennomtrengelige prisstrukturene og de sleipeste salgsteknikkene.

Hvis ikke det er greit heller, kan vi vel bare lage en statlig strømsentral?

Denne modellen fungerer utmerket i dag på en helt annen arena. Vår fastlandsindustri selger råvarer som aluminium, stål og ferrosilisium. Prisen på disse råvarene settes i et marked, akkurat som prisen på strøm. Verken industribedriftene eller kraftprodusentene kan påvirke prisen på varen de selger.

Men, i motsetning til de såkalte “strømselskapene”, kan ikke en aluminiumsprodusent ha som strategi å øke prisen, eller skjule for kundene hva prisen er. Deres kunder er nemlig profesjonelle og vet hva råvaren koster. Prisen er derfor gitt. Våre industribedrifter må dermed konkurrere på effektiv drift i stedet for på å utforme kunstige og ugjennomtrengelige “produkter” som ikke er produkter. Det er smart. Og ikke minst, det er derfor norske industribedrifter er blant verdens mest effektive i sine næringer.

Funker ikke dette, så kan vel nettleverandøren produsere fakturaen? De klarte på kort varsel å håndtere utbetaling av den statlige krisestøtten til de tusen hjem og gårdsbruk, de klarer helt sikkert også å fakturere strømregninga vår sammen med fakturaen for nettleia som de allerede sender oss.

Hvis ikke det er greit heller, kan vi vel bare lage en statlig strømsentral? Den kan til og med hete det. Statens Strømsentral.

Hvis det blir for skummelt og femtitalls for de som fant opp det vanvittige systemet vi har nå, kan sikkert et konsulentselskap finne på et mer moderne navn som sier mindre om hva selskapet driver med.