Motiver i Midtøsten

«Sannheten er krigens første offer», sies det når parter i en konflikt manipulerer fakta. Vel så ofte er det et menneske som er krigens første offer, og ikke langt unna står det en adrenalinfull fotograf som dokumenterer dødsøyeblikket, et vitnesbyrd som aldri kommer på trykk i et ansvarlig medium. Krigens virkelighet, eller sannhet om du vil, er for brutal.

Små treåringer i søte pysjamaser som henger livløse i armene på en uniformert mann med kaps, munnbind og oransje redningsvest. En far som bærer sine fire og seks år gamle sønner på armen ut av et bombet område, der øynene til guttene avdekker et vettskremt, bunnløst tomrom. En ung blodig, støvete jente som blir gravd fram av bygningsmasser i en flyktningleir sør på Gazastripen. Sju fire-fem år gamle gutter med rødflekkede ansikter som ligger på bakken, tullet inn i hvite laken, omgitt av gråtende, sørgende foreldre.

Det har denne høsten utviklet seg til å bli et slags arkiv over bestialitetens samtidshistorie.

Når jobben din er å redigere tekster og finne egnede illustrasjonsbilder, tilbringer du i disse dager mye tid inne på bildebyrået NTB, Nordens største fotoarkiv, med søk som «Gaza», «Tel Aviv», «Midøsten», «krig». Det har denne høsten utviklet seg til å bli et slags arkiv over bestialitetens samtidshistorie. Det ene bildet er grusommere enn det andre. Noen av dem er merket med advarsel. Når selv redaktører som sitter trygt plassert i Oslo må stålsette seg foran hvert nye søk, kan man bare forestille seg hvordan det er å være fotograf på bakken.

Ungdom blir utsatt for langt mer brutale bilder på sosiale medier enn voksne som hovedsakelig får nyheter via ansvarlige medier som VG eller NRK. Bilder og videoer på TikTok eller Instagram er usensurerte og ufiltrerte, ofte ment å polarisere gjennom sinne og engasjement snarere enn bidra til økt innsikt, toleranse og forståelse, slik redigerte medier på sitt beste kan gjøre. Våre aviser og tv-kanaler er i tillegg bundet av et sett med etiske regler som gjør at de er varsomme med å publisere bilder av døde mennesker, spesielt barn og ungdom.

I pressens vær varsom-plakat heter det blant annet at man ikke skal misbruke andres følelser og huske på at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre. Det står også at man ikke skal identifisere omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Og en paragraf som er vel så viktig i denne sammenhengen: «For bruk av bilder gjelder de samme aktsomhetskrav som for skriftlig og muntlig fremstilling».

Generasjonsgapet skaper to forskjellige virkelighetsoppfatninger, som i seg selv kan føre til polarisering i betente debatter, men det er de redigerte mediene vi må heie på her, ikke de sosiale.

Derfor, selv 12 år etter 22. juli 2011, har vi ennå ikke sett de verste bildene fra terroren i Oslo og massakren på Utøya. Dagsavisen ble dømt av Pressens faglige utvalg for å ha publisert et bilde av en død kvinne i regjeringskvartalet på forsiden. Enkemannen klagde det inn. Det er rimelig å behandle hendelser i Norge og verden forskjellig, men publiseres bildene på nett vil de være søkbare i lang tid framover og nordmenn med minoritetsbakgrunn kan ha familie i Palestina. Barna kan til og med være norske.

Generasjonsgapet skaper to forskjellige virkelighetsoppfatninger, som i seg selv kan føre til polarisering i betente debatter, men det er de redigerte mediene vi må heie på her, ikke de sosiale. Selv om lesere, lyttere og seere får presentert et mer humant bilde av virkeligheten, er den fortsatt brutal nok og vi trenger at flere puster med magen og snakker med innestemme, ikke færre. Det er vanskelig å bli enig når faktagrunnlaget er forskjellig. Det taler for mer lytting og mindre fordømming.

Mediebransjen er i krise og fotobudsjettet er det første som blir nedskalert, fordi Instagram og iPhone har lurt oss til å tro at alle bilder er like verdifulle.

Over 40 journalister og fotografer er så langt drept i krigen mellom Israel og Hamas/Palestina, de aller fleste var palestinere. Vestlige journalister kommer ikke inn i Gaza, så den virkelighetsnære rapporteringen er overlatt til palestinske journalister. Det betyr at de kan finne på å stå på direkten for nyhetskanalen Al Jazeera, mens de får beskjed om at familien er blitt drept i et israelsk angrep, slik Wael Al-Dahdouh opplevde for et par uker siden. Kona var død, likeledes den sju år gamle datteren Sham og den 15 år gamle sønnen Mahmoud. Nyhetsreporteren Wael Al-Dahdouh ble forvandlet til sin egen nyhet.

I denne krigen har vestlige medier blitt tvunget til å overlate dokumenteringen til de lokale, men våre medier har allerede i en årrekke systematisk nedprioritert fotojournalistikken, utsendte korrespondenter og utenriksstoff generelt. Mediebransjen er i krise og fotobudsjettet er det første som blir nedskalert, fordi Instagram og iPhone har lurt oss til å tro at alle bilder er like verdifulle. Fagbladet Journalisten intervjuet nylig en av verdens mest anerkjente og prisbelønte fotografer, danske Mads Nissen, og selv han fortalte at han sleit med å klare seg i yrket. Mediene vil gjerne publisere stoff fra krig og konflikt, men de vil nødig betale anstendige lønninger og dyre forsikringer.

Hvis vi belønner de som risikerer livet for å dokumentere krigens grusomheter ved å flykte til TikTok og Snapchat, bør vi ikke bli overrasket om det i framtiden blir enda vanskeligere å finne ut av hva som faktisk skjer, og se forskjellen på sant og usant, godt og vondt.

 

Teksten ble også publisert i Dagsavisen 20. november 2023.