Nå er den stille trusselen alt annet enn usynlig

Det er bare å lære seg begrepet først som sist: «Sammensatte trusler». Da trusselvurderingene fra Etterretningstjenesten, PST og NSM ble lagt fram denne uken, var sammensatte trusler selve hovedfortellingen.

De siste årene har vi sett flere eksempler: Kartlegging av olje- og gassinfrastruktur gjort med skip. Undersjøiske kraftkabler som blir kappet av. Drap på sivile enkeltpersoner hvor gjerningspersonene kan ha koblinger til fremmede stater. Påvirkningskampanjer for å destabilisere valg. Jamming av GPS-systemer.

Sammensatte trusler er fellesbetegnelsen på målrettet bruk av slike virkemidler – når aktører, ofte fremmede stater, tar i bruk hele verktøykassen av tilgjengelige virkemidler for å nå sine mål. Ofte i det skjulte.

Nå skrus alvoret i advarslene om sammensatte trusler til enda et hakk fra tidligere år.

Det er helt nytt at de norske hemmelige tjenestene er så tydelige som de er nå. De sier at det er sannsynlig at det vil skje russiske sabotasjeaksjoner i Norge i 2025. Det er første gang at de er så konkrete. Og det er kraftig kost.

I trusselrapporten skriver Etterretningstjenesten at det kan være snakk om sabotasjeaksjoner mot våpenleveranser og kritisk infrastruktur. Det russiske målet skal være å avskrekke Ukrainas vestlige støttespillere fra å gi våpenstøtte til Ukraina uten å gå i direkte militær konfrontasjon med Nato. Russland har høyere risikovillighet enn før.

På flere områder øker risikoen for kriser som kan ramme det norske samfunnet. Klimaendringene gjør at risikoen for naturkatastrofer øker. Risikoen for pandemier øker også over tid. Bare dette i seg selv tilsier at en økt politisk satsning på beredskap lønner seg.

Men leser man de ulike beredskapsmyndighetenes vurderinger av risiko over tid, er det ingenting som har endret så mye i trusselbildet for Norge så raskt som den russiske invasjonen i 2022.

Men er vår evne til å løfte tvil, kritikk og debatt om trusler sterk nok til å håndtere alvorlige beskjeder fra hemmelige tjenestene?

Nå skrus alvoret i advarslene om sammensatte trusler til enda et hakk fra tidligere år.

For den demokratiske, åpne samtalen er dette kinkig å håndtere.

Sammensatte trusler og sabotasjeaksjoner skjer i det skjulte, og ofte har de til hensikt å så tvil om hvem som faktisk stod bak. De undersjøiske kabelbruddene vi har sett de siste månedene, er case in point.

I mange tilfeller kan man bare sannsynliggjøre at det kan tilskrives Russland, men aldri helt vite. I sabotasje-aksjonen mot gassrøret Nord Stream har den tyske etterforskningen pekt mot ukrainske aktører, selv om mange i første omgang mente Russland stod bak.

Å diskutere dette som del av en åpen offentlighet er vanskelig, fordi det ofte vil være vrient å konkludere helt tydelig om bevis, og fordi de hemmelige tjenestenes konkrete vurderinger ofte ikke vil være offentlige. Man må bare ha tillit. Når vi vet at desinformasjon fra fremmede stater også er del av verktøykassa, blir det ytterligere krevende.

Aldri har en styrking av politikken for frie og etterrettelige, grundige og kritiske medier vært viktigere enn nå.

At vi kan ha velbegrunnet tillit til institusjoner, myndigheter og hverandre, er grunnmuren for et sunt demokrati. Realiteten er at samtidig som tilliten blir viktigere, settes den samme tilliten under press.

Myndighetenes åpenhet i kommunikasjonen er en avgjørende del av svaret. Så selv om bakteppet er mørkt, er Etterretningstjenestens tydelighet rundt den konkrete trusselen et nødvendig første steg.

Men er vår evne til å løfte tvil, kritikk og debatt om trusler sterk nok til å håndtere alvorlige beskjeder fra hemmelige tjenestene?

Jeg frykter svaret er nei, og at både kritiske stemmer og myndighetene selv kan bli møtt med dårlig begrunnet mistro, heller enn åpen diskusjon.

Aldri har en styrking av politikken for frie og etterrettelige, grundige og kritiske medier vært viktigere enn nå.