Når alt skal vokse og ingenting gror

Djevelen er alltid i detaljene. Man kan forstå et helt samfunn ganske godt gjennom å observere en enkel hendelse nøye. For eksempel hvordan man håndterer et terrorangrep. Eller hvordan man viser frem landet sitt hvis man er vert for Eurovision. Hva man er stolt av. Hva man skjuler.

Vi kan også lære mye om et gitt samfunn ved å se på hverdagslivet; rutiner, gjentakende ritualer, kollektive sannheter og hva folk jatter medgjørlig om fordi de ikke ønsker å skape uro eller konflikt. Fordi folk vet hva som skaper uro og konflikt i flokken. Eller vi kan se på hvordan folk jobber. Hva slags jobber som finnes i et samfunn som folk kan velge mellom, hvis de i det hele tatt kan velge.

Den setningen forteller oss mye både om arbeidernes parti i 2022, og politisk maktesløshet i vår tid.

Vi kan også lære om samfunn ved å se på ordbruk, språk og retorikk. Selv den korteste politiske setning kan avsløre et stort politisk prosjekt, eller en politisk kapitulasjon. Det siste kanskje, da daværende energiminister Marte Mjøs Persen i januar på Stortingets talerstol slo fast under strømdebatten at «markedet har en viktig funksjon og må få virke uten innblanding».

Den setningen forteller oss mye både om arbeidernes parti i 2022, og politisk maktesløshet i vår tid.

Vi vet vi må endre de helt grunnleggende bestanddeler i våre samfunn, verden over, for å redde oss selv og kloden vi lever på. Men det skjer ikke. Kanskje snakker vi ikke om de rette tingene når vi snakker? Kanskje svever politikken der oppe på overflaten, og endrer noe til de bedre, men samtidig ingenting. Kanskje blander vi «sannheter» med sannheter, kanskje har krav om effektivitet her eller klikk der ødelagt de fleste muligheter for en god diskusjon i form av dialog og dybde? Kanskje har markedets makt over bedriftene, menneskene og sinnene våre ødelagt for politiske grep, og fornuftige angrep, på vekstlogikken som gjør at ting ikke lenger gror?

Det er også en stor krise at vi forsterker alle disse krisene med den meste åpenbare menneskeskapte krisen av dem alle.

Det er multi-kriser i verden. Verden koker. Verden oversvømmes og verdenshavene kveles. Det er kriser inni mange husholdninger i Norge og resten av Europa på grunn av økte strøm- og matpriser. Det er fremdeles store etterdønninger og levende tragedier etter en pandemi, som forresten ulmer under overflaten og når som helst kan dukke opp under et nytt akronym. Covid-19 var også en krise vi mennesker klarte å skape, gjennom å ta oss til rette, gjennom å ville vokse, på bekostning av natur, dyreliv og økologi.

Det er også en stor krise at vi forsterker alle disse krisene med den meste åpenbare menneskeskapte krisen av dem alle: Opprustning militært, som ødelegger både statlige budsjetter som kunne gått til velferd, helse og utdanning, som kan ødelegge mennesker som bruker og rammes av våpen, og naturen som ødelegges av både produksjon, bruk og kast av våpen. Det kommer en tid der Russlands krig er over. Og den tiden er massivt militarisert. Det gror ikke fred ut av en slik verden.

Det er alvor på gang, men merkelig nok tror jeg det er mange av oss som kjenner dette alvoret best klokken 04 på natten når vi skal sove, men i stedet er ufrivillig våkne, redde og grundig tenkende. Men, så fort morgenen og solen kommer, går mange av oss paradoksalt nok som søvngjengere gjennom timene, ukene, årene, livet, og døsig gjør det vi alltid har gjort: Jobben vår, pliktene våre, adspredelsene våre, reisene våre og forbruket vårt. Om vi ikke var halvt i søvnen fra før, finnes endeløst av deilig dop som bedøver godt på en skjerm nær oss.

Samtaler vokser, men det gror ikke politikk ut av dem.

Og de som skulle vekket oss, makthavende politikere, evner det ikke. Nå som jeg tipper mange er klare og ville tatt imot store samtaler og forslag om endring, fordi virkeligheten ikke taler til oss, men skriker. Politikerne kan virke redde for å ta fra oss frihet, men det er et gammeldags frihetsbegrep mange av dem forholder seg til.

Jeg er sikker på vi er flere som vil inn i fremtiden og oppleve moderne og dype friheter. Som: frihet fra klimakriser, frihet fra uforutsigbare energikriser, frihet fra økonomiske bekymringer, frihet fra økologisk sorg, frihet fra den evige tidsklemma mellom jobb og hjem, og frihet fra følelsen av å aldri være lekker nok for de utallige markedene. Frihet fra alltid å skulle vokse, enten du er bedrift eller menneske.

Dette er ting vi snakker om. I panelsamtaler rundt et sånt tema. Rundt middager med venner. På et litteraturhus der vi hører filosofer eller forfattere samtale. I en podkast eller på P2, nedi en vinflaske med venninner. Men det når liksom ikke opp til makta. Samtaler vokser, men det gror ikke politikk ut av dem.

Den svenske forfatteren Nina Björk beskriver i sin bok «Lyckliga i alla sina dagar» hvordan drømmer begynner når et menneske konstaterer: Jeg er ikke fornøyd. Jeg vil ha noe annet. Men vi drømmer i samsvar med det samfunnet vi lever i, i forhold til vårt økonomiske system og hvordan det er forventet at vi er mennesker i det.

Jeg er sikker på vi er flere som vil inn i fremtiden og oppleve moderne og dype friheter.

Markedet og kapitalismen er ingen makt som preker eller forbyr, hevder Nina Björk, men den former oss, både når det gjelder hvordan vi skal føle, og hvordan vi skal oppføre oss.

Å finne nye økonomiske modeller som utfordrer prinsippet om vekst, er krevende fordi de samme menneskene som lever i luksus på grunn av vekst, ofte sitter med makt. Der formuene vokser, gror det makt. Dette er også et grunnleggende demokratisk problem. Ulikheter vokser, og samtidig har demokratiet sluttet å gro nedenfra og opp.

Det er nok en krise vi har i vente.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 2. september 2022.)