Mobbing, baksnakking og trakassering kan løfte en bølle til topps i systemet vi driver med i dag.
Konkurransen som gjennomsyrer alle aspekt av våre liv, i skolen, i boligmarkedet, på arbeidsmarkedet, på Tinder, om likes på sosiale medier, mellom nasjonale bedrifter, globale selskaper og mellom stater – som kan lede til kriger – er i ferd med å skape bare tapere.
Og det verste er. Vi har ikke engang et valg om vi ønsker å delta i disse konkurransene eller ikke. Dette er verden av i dag, gjerne knyttet opp til tanken om at vi lever i et nullsumspill, der vi konkurrerer om en viss størrelse av noe, og der jeg blir en taper hvis du vinner, så her gjelder det å konkurrere den andre helt ut, skal det bli noen smuler på meg selv.
Etter 50 år med nyliberalisme på samfunnsplan, er det ikke rart i det hele tatt at aggressiv atferd lønner seg økonomisk.
Mer om nullsumspill og farene og begrensningene i dette tankegodset snart.
Men først om en ny og omfattende rapport som viser at bøllete og aggressiv opptreden i barndommen kan gi deg karrierefortrinn senere i livet; bedre jobber og høyere lønn. Og litt om hvordan denne rapporten tar feil når den ønsker å endre barnas oppførsel, når det vi må endre er samfunnsstrukturene rundt barna.
I rapporten, fra universitet i Essex i Storbritannia, The Economic Value of Childhood Socio-Emotional Skills, skriver forskerne at de er overrasket over funnene, men det burde de ikke være.
Etter 50 år med nyliberalisme på samfunnsplan, er det ikke rart i det hele tatt at aggressiv atferd lønner seg økonomisk. Vi som lever nå kapsler inn signalene vi får, ikke bare fra tidsånden, men også fra de materielle økonomiske og politiske insentivene vi er nødt til å forholde oss til i hverdagen. Vi kan rett og slett ende opp med å bli nyliberale mennesker, redde for å bli tapere, og dermed mer eller mindre villige deltagere i konkurransen om å vinne frem i verden.
Konkurransen er rigget. De som har fra før, skal få mer.
Det er gjennom konkurranse samfunnet avgjør hvem som er verdige eller uverdige borgere: En bra jobb? Du må ha jobbet hardere enn de andre! En flott bolig? Sikkert fortjent fordi du var smart og skaffet deg karriere og gjorde kloke valg! Et vellykket parforhold? Du har en bedre personlighet og er penere enn alle de andre du danket ut! Og så videre. Listen er endeløs, men langs hver meter får du beskjed om at din suksess, og eventuelt ditt fall, er ditt eget ansvar i konkurransen du aldri valgte å delta i.
Og i tillegg, det ingen forteller deg, eller ønsker sette på politisk dagsorden: Konkurransen er rigget. De som har fra før, skal få mer. Og det gjør de.
Bøllete, macho oppførsel viser seg å være suksessoppskriften på veien mot den politiske toppen i dag, skriver forfatter George Monbiot i The Guardian, i sin omtale av Essex-rapporten. Trump, Putin, Netanyahu, Orban, og Milei er blant dagens såkalte sterke og aggressive menn som har konkurrert seg gjennom partigradene og helt til topps i eget land. Vi har alle sett disse mennene i full mundur på en scene, i en debatt eller i en krig, og måten de tøffer seg på er gjenkjennelig for alle som har vært i en skolegård eller i en karriereorientert arbeidsplass med uformelle regler for opprykk, eller i vår tid: I et kommentarfelt på sosiale medier. De verste folkene kan ende på topp eller med mest likes. Mobbing, baksnakking og trakassering kan løfte en bølle til topps i systemet vi driver med i dag.
Noen politikere kan bruke nullsumspill for å argumentere for at egne interesser må vinne på bekostning av andres.
Men de betyr ikke at de er best. De kan være verst selv om de vant. Og det er dette vi må begynne å spørre oss selv om: Har vi tilrettelagt for et system der de verste, mest mentalt skadde og mest aggressive menneskene vinner frem, mens de klokeste, roligste, empatiske og solidariske menneskene nærmest er dømt til å tape i kampen om reell makt?
Avstanden mellom verdens ledere og deres valg, og folk flest sin stadige uro over ikke å bli hørt, sett, tatt på alvor og forstått begynner bli overtydelig.
Se på verden av i dag. Stater anser seg i konkurranse med andre stater, det konkurreres om de beste handelsavtalene, om landområder og om naturressurser. Fordums, og nåværende tanker om okkupasjon og kolonialisme, handler om akkurat det samme. Å berike seg på bekostning av andre. Bare tenk på alle rangeringene vi driver med: Det lykkeligste landet, landet med høyest BNP, landet med størst militærbudsjett. I disse rangeringene er det også noen som taper: Det fattigste landet. Det landet med størst ulikhet. Mest sosial uro. Mest korrupsjon. Mest sult.
Nyliberalisme gir større ulikhet mellom mennesker, og større ulikhet gjør oss alle desperate i kampen om godene, når vi tror vi deltar i et nullsumspill.
Når slike rangeringer presenteres, kan de snike seg inn både journalistisk og i hodene våre: Vi vinner fordi vi er best. De taper fordi de stemmer på håpløse ledere eller bare surrer vekk inntektene sine. Kontekst forsvinner, akkurat slik den gjør i nyliberal villet tidsånd rundt oss som mennesker. Det landet er fattigste fordi det var kolonisert i et par hundre år. Det landet kommer aldri på beina på grunn av Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer som knuser sosiale tiltak og setter landet i stor gjeld samtidig.
Det landet lever godt på oljeindustrien som tilfeldigvis befant seg innen nasjonal rekkevidde. Det landet ligger geografisk plassert vekk fra all krig og bombing, ikke rart de skårer høyt på både BNP og lykke.
«Nullsumspill» er et begrep som oppsto innen spillteori og økonomi, og betyr at når du legger til gevinstene til en person, blir det null når du trekker fra tapene til en annen. Med andre ord, totalen av gevinstene og tapene i et nullsumspill er alltid null, fordi det er alltid er begrensning i antall goder.
Hvis nyliberal økonomi tar utgangspunkt i at vi mennesker er egoistiske i bunn, og danderer økonomiske insentiver rundt det, så blir vi kanskje mer og mer akkurat det.
Konkurranse mellom land kan oppfattes som et nullsumspill, der vinningen til ett land kommer på bekostning av et annet. Også retorisk dukker denne tankegangen opp. Noen politikere kan bruke nullsumspill for å argumentere for at egne interesser må vinne på bekostning av andres. Dette kan gjøre kompromisser vanskeligere å oppnå, og tanken om en eventuell vinn-vinn, som står i kontrast til nullsumtanken, forsvinner helt fra horisonten.
Nullsumspill-tanker forenkler og forsimpler verden. Samarbeid og muligheten til å skape en felles verden blir borte. Nyanser, avtaler som kan begunstige alle, eller ting som kan endre seg raskt på grunn av teknologi blir vekk i nullsummets begrensninger. Vi mennesker kan også komme til å begrense vår atferd og miste kreativitet når vi blir fortalt alt verden er et nullsumspill. Langsiktigheten taper i jakten på raske gevinster og i en verden i klimakrise er det krise.
Nyliberalisme gir større ulikhet mellom mennesker, og større ulikhet gjør oss alle desperate i kampen om godene, når vi tror vi deltar i et nullsumspill. Den nyliberale ideologien står i direkte kontrast til det evolusjonære sosiale mennesket når den dyrker frem usympatiske trekk ved oss, som egoisme og egeninteresse. Ha-Joon Chang er innom det samme i boken 23 things they dont tell you about capitalism: Hvis vi forventer det verste av folk, får vi også det verste ut av dem. Og hvis nyliberal økonomi tar utgangspunkt i at vi mennesker er egoistiske i bunn, og danderer økonomiske insentiver rundt det, så blir vi kanskje mer og mer akkurat det. Hvem vi er, og hva slags mennesker vi er, avhenger alltid av hvilken sammenheng vi lever i.
Samtidig opplever mange at de aldri strekker til og ender opp med nyliberalismens «skjulte lidelser»; som skam, angst og usikkerhet.
For mennesket har i seg muligheter for både egoisme og altruisme, men det er omgivelsene rundt det som legger til rette for hvilke av egenskapene som fremelskes mest. Hvilke egenskaper fremelskes i dag?
George Monbiot har tidligere datert Donald Trumps valgseier i 2016 til Storbritannia i 1975. Under et møte i det konservative partiet, med Magaret Thatcher som nyvalgt leder, ble det diskutert hva som var kjernen i det konservative prosjektet. Thatcher dro en bok ut av vesken, slo den i bordet og sa: «Dette er det vi tror på.»
Boken var «The Constitution of Liberty» fra 1960 av Friedrich Hayek, en av nyliberalismens fødselshjelpere. Her beskrev Hayek konkurranse som den egenskapen som best definerte menneskelige relasjoner. Alt som la hindrer i veien for dette, skatt eller fagforeninger, for eksempel, burde vekk.
Det å hele tiden befinne seg i en slags konkurranse der vi vurderes, betyr opplagt at mange hele tiden strekker seg og tilpasser seg spillereglene. Men samtidig opplever mange at de aldri strekker til og ender opp med nyliberalismens «skjulte lidelser»; som skam, angst og usikkerhet. Når vi ikke når opp, når vi blir veid og funnet for lette og får kritikk for det, reagerer vi kroppslig. Når vi aldri klarer å svare på alle e-postene, når vi aldri klarer være lenge nok hos en trengende pasient, når vi skrenser inn i barnehagen rett før stengetid med hjertet i halsen, da kommer det en reaksjon på det en eller annen gang. Dårlig samvittighet, uro, stress, utmattelse.
Nyliberalismen har ingen moral eller lojalitet utover lojaliteten til konkurransen, som er kjernen i troen på markedets muligheter.
Og selv blant de som har det godt, snakkes det ofte om stress og et altfor hektisk hverdagsliv. En opphopning av vonde følelser vi sliter med å plassere, særlig fordi vi vet at vi burde være takknemlige.
«Omsorgskrise» kaller den amerikanske filosofen Nancy Fraser dette, det hun mener er tegn på at vi ikke lenger har tid til å ta vare på våre medmennesker. Hvis du tar deg tid likevel til denne ulønnede, tålmodige, saktegående, repetitive øvelsen, da risikerer du å sakke akterut i det lønnede arbeidets konkurransepregede jakt på status, penger, karriere og selvrealisering.
Les også: Tips til et Arbeiderparti på 15,4 %: Ta et oppgjør med egen nyliberale historie.
Nyliberalismen har ingen moral eller lojalitet utover lojaliteten til konkurransen, som er kjernen i troen på markedets muligheter. Menneskerettigheter, likhet, fordeling av goder, fagbevegelse, velferd, bærekraftighet, naturvern; ingenting av dette er en del av nyliberalismens iboende prosjekt.
Tvert imot: Alt dette er hindre i veien for markedet, og de blir ryddet av veien stadig vekk for at markedet skal få sine arbeidere, sin natur, sine penger.
Det eneste som kan kalles en rettighet under nyliberalismen, er retten til å konkurrere i det samme markedet. Men selv i dette inngår ikke retten til å starte på den samme startstreken, med det samme utstyret eller til lyden av den samme startpistolen.
Konkurranse om goder i samfunnet anses under nyliberalismen som mer rettferdig enn rettferdig fordeling av goder. Politikk er å ville noe annet enn dette her, som alt og alle taper på.
Kommentarer