Statsledere, enten de er demokratisk valgte eller ikke, fremstår stadig oftere som vanlige folks største fiender verden over.
I en panelsamtale jeg nylig var med i, mente en av deltagerne at «alle» nå var redde for Russland, og at vi måtte stå opp for våre verdier, demokrati og sivilisasjon, mot et russisk autoritært regime, med helt andre verdier enn våre.
Hadde det endelig vært så enkelt.
På overflaten er det lett å være enig.
Det er selvsagt bedre og annerledes å bo i demokratiske, liberale land enn i dagens Russland. I land hvor folk har kjempet frem og kan feire alt fra likekjønnede ekteskap til abortlov og her vi kan velge våre ledere uten juks og fanteri og der ingen politisk motstander dør etter å ha fått et giftbeger tvunget mellom hendene.
Men du klin kokos gale verden.
Selvsagt er autoritære regimer fremdeles mer autoritære enn demokratiske land – med både gamle og plutselige autoritære trekk – med moralsk panikk og mange moralske glipp på øverste nivå.
Men du klin kokos gale verden. Det knaker i sammenføyningene også her. Hykleriet er ikke lenger noe man må forklare, det er smertefullt åpent for alle som våger og ser, og det er skumle saker, for demokrati, for menneskeverd og for verdensfred.
Ting vi har sett kan aldri bli usett (folkemordet i Gaza), det som er ugjort (våpenembargo og sanksjoner mot Israel) er avslørt for alle, og det som er gjort (våpenstøtte til Israel fra våre nærmeste allierte Tyskland og USA) er gjort, det som brått har blitt forbudt i liberale land følges opp av arrestasjoner (pro-palestina demonstrasjoner er forbudt i 14 EU-land).
Demokratiene kan som konsekvens av alt dette rakne innenfra, sammen med troen på rettferdighet og at loven er lik for alle, og det er sannelig ikke bare Putin sin skyld. Han har hatt mer enn nok med å ødelegge sin egen stat, sin opposisjon og vanlige russiske folks liv. Ikke minst blant alle de hundretusener av pårørende som har mistet sine kjære i en totalt meningsløs og håpløs angrepskrig på søsterfolk i sør.
Kappløpet har enda flere tapere: Alt levende, mennesker og natur.
Det mest alvorlige og overordnede sviket fra ledere mot folk, er våpenkappløpet verden over i dag, et kappløp har kun et sett vinnere: Våpenindustrien og statsledere som klamrer seg til makten med militære midler eller med hyppig bruk av fiender utenlands for å forsvare sin posisjon. Kappløpet har enda flere tapere: Alt levende, mennesker og natur.
Denne uken lanserte anerkjente Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) sin årlige rapport om verdens militære tilstand. De besøkte Litteraturhuset i Oslo i regi av Norges Fredsråd onsdag for å legge tallene frem.
Det var ikke fullt av journalister der for å si det diplomatisk, på tross av at mediene påstår å være den fjerde statsmakt, og her burde mediene vært, når minst en av de andre statsmaktene har gått seg vill i en livsfarlig – for alt levende – krigslogikk.
Stater i dag velger militær styrke fremfor dialog og diplomati.
For når alle som har råd i verden ruster opp, hva oppnår man da, med den såkalte militære sikkerheten man lover sine borgere å kjøpe for skattepengene deres?
Sånne spørsmål burde journalister stille, for det gjør SIPRI, og svarene burde invitere oss alle inn i en stor offentlig samtale. Den uteblir fullstendig, og det som kan utebli på kjøpet, er tilliten til at den fjerde statsmakt har makt, eller vil ha makt, i det hele tatt.
Dr. Nan Tian, som jobber som seniorrådgiver i SIPRI sa på møtet i Oslo at instituttet aldri i sin historie, fra 1988, har sett så store tall investert i alt militært. 2443 milliarder kroner hvert år er vi oppe i for 2023. For første gang siden 2009, fortalte Tian, økte militære utgifter i alle fem av SIPRIs geografiske regioner. Særlig store økninger var det i Europa, Asia, Oseania og Midtøsten.
Stater i dag velger militær styrke fremfor dialog og diplomati, sa Tian under sin presentasjon, og kalte årets tall dramatiske.
I vår del av verden har krigen i Ukraina gjort at det som for kort tid var NATOs krav; at alle medlemsland skal bidra med 2 prosent av BNP, nå ikke lenger er et mål men en terskel, melder SIPRI.
Tian spurte også om hvor alle disse pengene til det militære tas fra, verden over. Vi burde alle, sa Tian, stille spørsmål til våre respektive statsledere omkring de sosioøkonomiske konsekvensene av disse valgene som nå gjøres i militær retning. Også de konsekvensene kan bli dramatiske, som et speilbilde av dramatikken tallene og våpnene i seg selv utgjør.
Bøllete, macho oppførsel viser seg også å være suksessoppskriften på veien mot den politiske toppen i dag.
Tian sa også noe annet interessant, noe vi kjenner igjen fra en type tidsånd, den som handler om å være breial, lene seg frem og eplekjekt vite best. Den tidsånden som bygger opp om varianter av narsissisme i samfunn og i personer, og som Donald Trump karikerer, men som mange andre statsledere adopterer. Denne tidsånden forskere ved universitet i Essex i Storbritannia skrev om i studien The Economic Value of Childhood Socio-Emotional Skills. Her påviste de at bøllete og aggressiv opptreden i barndommen kan gi deg karrierefortrinn senere i livet; bedre jobber og høyere lønn.
Bøllete, macho oppførsel viser seg også å være suksessoppskriften på veien mot den politiske toppen i dag, skriver forfatter George Monbiot i The Guardian, i sin omtale av Essex-rapporten. Trump, Putin, Netanyahu, Orban, og Milei er blant dagens såkalte sterke og aggressive menn som har konkurrert seg gjennom partigradene og helt til topps i eget land.
Og omtrent sånn ser det ut som den ene statslederen etter den andre, i alle fall blant de som har mest makt, faktisk og praktisk oppfører seg.
Det kan bli kriger av dette.
Hvordan skal alle vi folk flest som er flest, møte dette vanviddet?
Denne tidsånden tenkte jeg på, da Tian fortalte hvordan militær nedrustning, som er FNs mål, ikke lenger blir møtt med samme ydmykhet og respekt fra medlemslandene. Nå er tonen mer: Vi vet best hvordan vårt land har det. Dere forskere skal ikke komme her og komme her og fortelle oss noen ting.
At det nå er verdensrekord i våpen i omløp kan ikke bli ugjort på lang, lang tid, og i løpet av den tiden skal våpen bytte hender, og ledere byttes ut, og ikke engang gudene vet hvilken nasjon som «vinner», og hvem de mange, mange vanlige folk som taper, i dette våpenkappløpet.
Neste skritt i galskapen i uroen i Sørøst-Asia der en rekordstor militær øvelse nå holdes mellom Filippinene, USA, Australia og Frankrike. Etter årevis med diplomati mot Kina, har filippinske ledere kastet seg på tidsånden, når president «Bongbong» Marcos jr. skriver på Facebook at «Vi vil ikke bli kuet til stillhet og underkastelse». Nå er Filippinene heller en del av et militært samarbeid med USA.
Og det er, i det store bildet, demokratiet som kan tape på våpenkappløpet.
Det skal sies at denne nye strategien blir møtt med intern kritikk, også av søsteren Imee Marcos, og gjør du et lite googlesøk vil du finne store protester blant vanlige filippinere som slett ikke vil ha krig med Kina, som i praksis betyr bomber i deres hoder og deres hoder på et militært fat.
Hvordan skal alle vi folk flest som er flest, møte dette vanviddet?
Ta til gatene. Stille vanskelige spørsmål utenfor boksen, og dette anses jo populært og burde derfor være paradoksalt nok være innafor. Bli kjent med det tvetydige, men interessante begrepet internasjonalisme, som ikke har særlig med verken kosmopolitisme eller globalisme å gjøre, men er mer med en storartet tanke om solidaritet over grenser og folk til folk på tvers.
Les også: På tide å demonstrere mot USA.
I den ånden kan vi tenkte på Karl Liebknecht (1871–1919) som i årene før første verdenskrig var en fremtredende tysk politiker og sosialist med plass i den tyske Riksdagen fra 1912, for det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD). Liebknecht argumenterte for at den kommende krigen var en imperialistisk konflikt, drevet av kapitalistiske interesser, og at arbeiderklassen ikke skulle støtte dette.
Slagordet hans var: «Der Hauptfeind steht im eigenen Land!» (Hovedfienden står i eget land!), som betyr at den virkelige fienden var den tyske ledelsen som sendte tyske arbeidere og bønder til å kjempe og dø i krigen.
På tross av store ord om at våpen er veien til fred og demokrati, kan det fort vise seg å bli stikk motsatt.
Arbeiderklassen i alle land, mente han, hadde felles interesser på tvers av nasjon.
For det tredje må vi ta kampen for demokratiet på alvor og forstå at det er akkurat som husarbeid: Vi merker det ikke når det allerede skjer, men dropper vi det helt kan hybelkaniner og andre uromomenter ta fullstendig over.
Og det er, i det store bildet, demokratiet som kan tape på våpenkappløpet. På tross av store ord om at våpen er veien til fred og demokrati, kan det fort vise seg å bli stikk motsatt.
Kommentarer