Når likestilling blir et verdenssyn

I oppkjøringen til høstens stortingsvalg må vi ha en offentlig samtale om hvilke verdier som skal føre landet fremover. Deretter må politikerne forplikte seg til å utjevne kjønnsforskjeller og motarbeide nye typer av ulikestilling.

Likestillingshensyn på agendaen

Konklusjonen i likestillings- og diskrimineringsombudets nye tilsynsrapport er klar: tradisjonelle kjønnsforskjeller i privatliv og arbeidsliv vedvarer, og nye typer kjønnsproblematikk tar form. Rapporten trekker frem to hovedkilder til den fortsatte ulikestillingen.

For det første, Norge må i større grad evne å håndtere press fra internasjonal reklame og sosiale medier, og ta på alvor den tydelige økningen i digital vold mot kvinner i form av netthets, trakassering og hatefulle ytringer. Dette innebærer å få bukt med politisk og juridisk etterslep, vurdere behovet for reform i hjelpeapparatet, og motarbeide utviklingen med stadig trangere kjønnsroller både for menn og kvinner.

Nylig var dette tydelig da Horne, til tross for Stortingets vedtak, ikke imøtekom kravet om å fremlegge et eget likestillingsregnskap til statsbudsjettet for 2017.

For det andre, regjeringen må sette likestillingshensyn på agendaen. Rapporten beskriver hvordan Solberg-regjeringens likestillingsarbeid ikke har evnet å motvirke tradisjonelle kjønnsforskjeller. Særlig skyldes dette at likestillingshensyn bortfaller i møte med kjønnsnøytraliserende politikk.

Kjønnsnøytralisering

Det er de vanskeligste utfordringene som gjenstår, sier likestillingsombud Hanne Bjurstrøm. Partipolitiske hovedsaker og økonomiske prioriteringer i statsbudsjettene er også åpenbare årsaker til at det skorter på utøvende likestillingspolitikk. Verken Høyre eller Fremskrittspartiet har en profil som aktivt fronter å minske lønnsgapet mellom menn og kvinner, eller å motvirke det fortsatt kjønnsdelte arbeidslivet. Det er ikke her de legger inn aksjer for å sikre oppslutning ved årets stortingsvalg.

Men en stagnert likestillingspolitikk og tendensen til kjønnsnøytralisering er symptomer på mer enn pragmatikk og økonomiske prioriteringer. Det handler også om dem som undergraver kjønnsforskjellenes fortsatte relevans.

Når Fremskrittspartiets statsråder inntar en passiv rolle, og plasserer likestilling som lite mer enn en komponent i innvandringspolitisk virke, blir de praktiske utøvere av antifeminisme.

Denne tendensen skinner gjennom i arbeidet til likestillingsminister Solveig Horne. I sin periode som statsråd har hun ikke vært en aktiv initiativtaker for tiltak som vil motarbeide  kjønnsforskjellene. Nylig var dette tydelig da hun til tross for Stortingets vedtak ikke imøtekom kravet om å fremlegge et eget likestillingsregnskap til statsbudsjettet for 2017. Da har hun sviktet i sitt mandat.

Også Sylvi Listhaug fremmer tankegods om at tradisjonell likestillingskamp ikke lenger er relevant. Derfor må venstresidas ‘navlebeskuelse og egoisme’ avløses av et fokus på å bekjempe tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og patriarkalske strukturer i innvandringsmiljøer.

Antifeministene

Når Fremskrittspartiets statsråder inntar en passiv rolle, og plasserer likestilling som lite mer enn en komponent i innvandringspolitisk virke, blir de praktiske utøvere av antifeminisme. En vilje til å anerkjenne likestilling som et nødvendig gjennomgangstema i alle deler av den norske forvaltningen, er savnet.

Antifeministene melder seg ut av konkrete diskusjoner om politiske midler for å motvirke kjønnsforskjeller, og avviser disse som en ferdigskrevet del av likestillingshistorien. Slik stiller de spørsmål ved premissene for likestillingsdebatt slik vi kjenner den.

Kall det hva du vil, men et samfunn med slike segmenteringer er et samfunn med mye urealisert potensiale.

Det er flere grunner til at dette gagner Fremskrittspartiets partiprofil. Ikke bare er antifeminismen del av partiets bevisste ’anti-alt’-resonans, den underbygger også verdensbildet om at etablerte samfunnsstrukturer er truet av forandring. I tillegg tilrettelegger antifeminismen for slagkraft mot de andre partienes verdigrunnlag.

Dette skaper behov for debatt.

Samfunnet taper

En slik debatt burde formidle et krav om at enhver regjering anerkjenner alle deler av den veldokumenterte ulikestillingen. Oppdaterte tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at menn utgjør to av tre ledere, mer enn tre av fem medlemmer i kommunestyrer, og over 60 prosent av ansatte i privatsektor. Kvinner derimot tjener 86 prosent av menns inntekt, jobber mer deltid, og utgjør hele 70 prosent av ansatte i offentlig sektor. Dette er intet nytt, og mange har sikkert sett seg lei av det evige maset om å utjevne disse strukturelle forskjellene.

Kall det hva du vil, men et samfunn med slike segmenteringer er et samfunn med mye urealisert potensiale. Tendensene går også den andre veien; menn gjør det dårligere på skolen og er overrepresentert på selvmordsstatistikken. En liten håndfull menn utgjør muligens en overprivilegert og hvit maktelite, men gjennomsnittsmannen er nok ikke like privilegert. Av alle disse årsakene må samtlige av trekkene beskrevet i tilsynsrapporten i større grad settes på dagsorden, og konkrete tiltak må identifiseres og bevilges midler deretter.

Å forfekte kjønnsnøytralisering er en bagatellisering av forhold som de ovennevnte. Derfor må debatten også tørre å ta stilling til dagens politiske klima, og problematisere om dette gir tilstrekkelig rom for å løse samtidens kjønnsforskjeller. Her ligger det også større spørsmål om hvilke verdier vi ønsker skal være førende for utøvende politikk.

Etter snart fire år i regjering, med tilsvarende regjeringsslitasje, er det ikke lenger nok å sitte i Stortinget og rope om avgifter og innvandring.

De siste førti årene har Norge opparbeidet en identitet som foregangsland for likestilling. Med pådrivere fra grasrot og de folkevalgte har vi tatt et oppgjør med verdier og strukturer som opprettholder kjønnsforskjeller. Likevel, som den nye tilsynsrapporten beskriver, det er et godt stykke arbeid som gjenstår. Da er det samfunnet som taper hvis antifeministiske krefter vinner terreng.

Likestillingskampen passer dårlig for FrP

I partipolitisk sammenheng følger antifeministiske tendenser Fremskrittspartiet. Etter snart fire år i regjering, med tilsvarende regjeringsslitasje, er det ikke lenger nok å sitte i Stortinget og rope om avgifter og innvandring. De må gi inntrykk av å være et reelt og tilstrekkelig forskjellig alternativ til både Høyre, Arbeiderpartiet og sentrum-venstre partiene.

Resultatet er en samlet utfordring til alle aspektene ved det uskrevne, felles verdigrunnlaget norsk politikk har vært tuftet på. Partiprosjektet til FrP har blitt utvidet, fra uttalt og pragmatisk politikk basert på innvandringsskepsis og velferdssnylt til et mer overordnet samfunnssyn grunnet i verdier som opponerer venstresidens humanisme.

Å ta til orde for venstresidens tradisjonelle likestillingskamp passer dårlig inn i dette bildet.

I overgangen fra saksbasert misnøye til et helhetlig verdibasert prosjekt blir resultatet synlig i alle deler av partiets politikk. Fellesnevneren er opposisjon til Arbeiderpartiets adjektivspolitikk om inkludering, mangfold, fellesskap og rettferdighet, og sentrum-venstre sine verdier om medmenneskelighet og solidaritet. Ved å fremstille slike ord, likestilling inkludert, som skalkeskjul for samfunnsødeleggende politiske prosjekter, posisjonerer Fremskrittspartiet seg som et alternativ til å bevare samfunnet slik vi kjenner det.

Et bærende eksempel er det mye brukte argumentet om at venstresiden kommer til å ødelegge samfunnet i sin overdrevne solidaritet overfor flyktninger, og at det eneste fornuftige er å stenge grensene og begrense innvandringen.

Dette er kraftig, men effektiv skyts. Å ta til orde for venstresidens tradisjonelle likestillingskamp passer dårlig inn i dette bildet.

Likestilling på sidelinjen

Av disse grunnene spiller Fremskrittspartiet på en alternativ forståelse av hva innholdet i likestillingsdebatten skal være. Denne tilnærmingen baserer seg på et nytt verdisyn egnet for å gjøre opprør mot dominerende kriterier for offentlig debatt og politikk. Utfordringer på veien mot kjønnsbasert likestilling blir avvist som uttrykk for venstreorientert ideologi. Følgelig blir likestillingsspørsmål en kamp om virkelighetsoppfatning.

Derfor er likestillingsministeren et viktig redskap i Fremskrittspartiets politiske prosjekt. Å ta tilbake definisjonsmakten på hva likestillingspolitikk skal inneholde kan bli vanskelig.

Det er trist at kampen mot de tradisjonelle kjønnsforskjellene enda ikke har oppnådd tverrpolitisk enighet.

For å sikre tilstrekkelig distanse til de andre partiene, har Fremskrittspartiet skapt egne premisser for retorikk og standpunkt som forfekter en klar avvisning av den felles forståelsen av hvem vi som samfunn er. Frem til nå har dette vært en relativt udiskutabel del av norsk identitet.

Ironien er selvfølgelig at det å være norsk har vært nært knyttet til sosialdemokratisk og sosialliberalt språk. I krisetider har vi støttet oss på vårt felles verdigrunnlag, og vi har ofte lyktes i møte med nye utfordringer. Å bygge politisk plattform ved å takke nei til dette blir om noe et nytt og ukjent samfunnsgrunnlag.

Det er trist at kampen mot de tradisjonelle kjønnsforskjellene enda ikke har oppnådd tverrpolitisk enighet. Det er også trist at offentlig debatt settes under press av krefter som undergraver sterke, norske holdninger og menneskesyn. En konsekvens er at likestilling blir degradert til et verktøy i den selvopplevde kampen mot en ødeleggende samfunnsorden.

I antifeminismens navn stilles likestilling på sidelinjen, dette til fordel for en debatt om verdensbilder: er kvinnesak aktuelt i dag eller ikke?