Når moralen får et blåmerke

Moralsk skade er noe du kan pådra deg om du tvinges til å handle i strid med dine moralske overbevisninger, eller om du ikke griper inn når du ser urett, eller om du blir vitne til urett uten mulighet til å gripe inn. Når du mister tillit til ledere som har makt over deg, eller tillit til deg selv. En sånn skade har blitt kalt et blåmerke på sjelen din.

Gabor Matè, lege og forfatter, men også holocaustoverlever, palestinaaktivist og hyppig til stede på sosiale medier, har nylig løftet fram moralsk skade som noe som kan ramme alle som føler seg knust som vitner til Gaza.

At hjertet ditt knuses er en hyllest til humanismen, og til deg selv.

For det kan jo virke som om ingenting nytter. Vi skriver, demonstrerer, lager kampanjer, presser politikere, lager internasjonale allianser, men likevel klarer vi ikke å redde så mye som en lillefinger på et palestinsk barn. Det kan se ut som om vi feiler totalt.

Men nei, sier Mate: Ikke tro på dem som prøver å få deg til å føle det sånn. I stedet, sier han, er det verdt å gi en hyllest til alle som aldri gir seg i møte med propaganda og løgner. At hjertet ditt knuses er en hyllest til humanismen, og til deg selv. Den moralske skaden du kan komme til å pådra deg i hjelpeløsheten du føler, er i virkeligheten et bidrag til lys og sannhet i den lange kampen som ligger foran oss.

Hold ut. At det gjør vondt å leve mens Gaza skjer, er faktisk et moralsk sunnhetstegn.

Å unngå situasjoner som utfordrer oss, kan være en grei kortsiktig strategi når vi føler at vi mister kontroll eller ikke orker eller tør ta stilling. Men over tid kan det utvikle seg til en kronisk følelsesmessig nummenhet, som reduserer din og samfunnets evne til empati med andre. Sånn begynner dehumanisering og sånn begynner krig. Sånn kan også din utbrenthet begynne selv om du tror det er motsatt.

Hvis du for eksempel jobber for menneskerettigheter, er mulighetene store for at du ender opp gul og blå av moralske skader hver eneste dag.

Begrepet moralsk skade ble introdusert av psykiateren Jonathan Shay på 1990-tallet, basert på arbeid med krigsveteraner. Shay beskrev hvordan soldater kunne oppleve en følelse av svik fra autoriteter eller seg selv, når de deltok i eller var vitne til handlinger som stred mot deres moralske verdier.

Moralske skader finnes i greske myter og i bibelske ligninger, og det finnes i moderne forskning. Ikke uventet brukes begrepet ofte i sammenheng med kriger, men det kan også utvides til andre områder. Vi kan også snakke om «kollektiv moralsk skade», som påvirker både individer i et samfunn, og samfunnet som helhet, når vi er tvunget til å være passive vitner til overgrep som skjer, kanskje til og med fra egne myndigheter. Hvis du for eksempel jobber for menneskerettigheter, er mulighetene store for at du ender opp gul og blå av moralske skader hver eneste dag.

«En endeløs skrekkfilm», skriver poet og forfatter Nour Elassy fra inne i Gaza, til Al Jazeera denne uken. Niesen hennes på fire år hadde akkurat spurt henne: Hvis vi dør mens vi sover, gjør det vondt likevel? Hun fortsetter: «Hvordan forteller du et barn, som har sett mer død enn dagslys, at det å dø mens du sover er en velsignelse?»

Det er en avgrunn mellom de blant oss som følger Palestina time for time på sosiale medier, og de som ikke gjøre det.

Våpenhvilen i Gaza viste seg å være bare en ond pause før noe enda mer brutalt og nådeløst rammet et allerede utsultet, skadet, traumatisert og hjemløst folk. I et inferno av daglige og nattlige bomber og branner er ingen trygge.

«Frykt er ikke lenger ordet som beskriver det vi føler», skriver Elassy – fordi frykt er noe om kan håndteres og settes ord på.

«Det vi føles er en kvelende stille terror som sitter i brystet på deg og aldri forsvinner». Lyden av barn som skriker under sammenraste hus. Lukten av blod overalt. En ren og skjær massakre.

Om vi rundt Gaza rammes av moralsk skade, er skadene i Gaza selvsagt en million ganger verre. Det er ikke engang en sammenligning. Men de som ikke plages av det som skjer, de bør se hva som skjer, og ta en prat med sin indre stemme dersom man etterpå er rolig og trekker på skuldrene.

Svik fra ledere er et kjennetegn ved moralsk skade.

Det er en avgrunn mellom de blant oss som følger Palestina time for time på sosiale medier, og de som ikke gjøre det. Det er som å leve på ulike planeter. Og det er alvorlig, for i avgrunnen forsvinner felles erfaringer.

Det som kan skje er dette: For alle dem som ikke ser massakrene og bombene og brannene, så er det som om dette aldri skjedde. Som om vi andre lyver litt når vi vil fortelle om det, overdriver, eller finner på.

Med andre ord: Slik palestinere har følt det i omtrent 100 år når de har villet fortelle om livet under okkupasjon eller på flukt. De blir ikke trodd, ikke på ekte, ikke på helt sant. Slik journalister i Gaza føler det i dag når de brennes levende og blir bombet i pressebilene sine: Det kommer ingen hashtag for dem. Kolleger verden over samler seg ikke i demonstrasjonstog. De er ikke helt på ekte eller like verdifulle. Dette kan også vekke minner hos minoriteter her hos oss, om rasisme de har opplevd og opplever. Dette kan også gi moralske skader.

Det er ikke bare Gaza. Det er også Trump. Det pågår generelt en urovekkende storm mot menneskers følsomhet, empati, solidaritet og vilje til omsorg. Dagens politikk påfører oss en voldsom moralsk påkjenning, vi er stressede, sjokkerte, forvirrede, i møte med splitt, hersk, rasisme, kvinneforakt og fakta som fortrenges av fiksjon. Tillit og trygghet undergraves helt.

Alle bidrag som holder fast i en felles moral og insisterer på at den finnes, helbreder oss på sikt.

Svik fra ledere er et kjennetegn ved moralsk skade, slik Jonathan Shay påpeker. Vi er alle litt skadde nå. Ikke rart mange har det vondt, kanskje uten å begripe hvorfor.

Hvordan leger vi moralske skader?

Vi leger dem med kunnskap, med erkjennelse, med aktivisme, gjennom å mate sannheten. Å fortsette å bry seg. Enten du står i første rekke i alle demonstrasjoner, eller du delte noe politisk på din Instagram om Palestina for første og eneste gang i fjor. Hva som helst. Alle bidrag som holder fast i en felles moral og insisterer på at den finnes, helbreder oss på sikt.

Moral er en krig inni oss mennesker. Institusjoner eller stater har ingen moral, det er det bare vi mennesker som har, og den er vårt indre kompass i møte med den ytre verden.

Dette er kjernen i det å være menneske.

Teksten er også publisert i Dagsavisen.