Når det personlige er politisk

Å føle seg elsket, mente Simone de Beauvoir, krever at man ønsker andre mennesker frihet.

Så hvordan kan en moderne kvinne og feminist, forsvare å gå inn i det mange kaller en institusjon, nemlig ekteskapet?

Det er et spørsmål som jeg har tenkt mye på det siste året, som andre feminister har spurt meg om, og som jeg har funnet lite andre refleksjoner og tekster om på nett. Det er synd, for i år gjorde jeg som 22 000 andre gjorde i fjor: Jeg giftet meg.

Da mormor til slutt kom seg ut av ekteskapet, forble hun økonomisk vanskeligstilt livet ut

Også feminister gjør det, men det er få som skriver om det, det er synd.

Ekteskapet har ekskludert

Det er ikke til å komme bort ifra at ekteskapet som institusjon har vært både ekskluderende og undertrykkende.

Da mormoren min giftet seg i 1952, fem måneder på vei med sitt første barn, slo konkubinatparagrafen fast at det var forbudt for to av motsatt kjønn å bo sammen uten å være gift. Kvinner og barn utenfor ekteskapet, også i Norge, ble ofte sett på som mindreverdige. Du måtte søke om å beholde ditt eget etternavn når du gifta deg og var du gift, fikk du ikke studielån om mannen din tjente over en viss sum. Det var heller ikke barnehager tilgjengelig, så de fleste kvinner var hjemmeværende.

I 1971, to år før mormor begynte en seks år lang rettslig prosess for å komme seg ut igjen av ekteskapet sitt, var hver fjerde brud i Norge under 20 år og de aller fleste var gravide. Homofili var fortsatt forbudt, der var det i alle fall ikke snakk om noe ekteskap.

Det finnes en forventning i samfunnet vårt om at man skal finne sammen som par, og kanskje spesielt for kvinner

Da mormor til slutt kom seg ut av ekteskapet, forble hun økonomisk vanskeligstilt livet ut. Og selv om tidene har forandret seg radikalt fra 60- og 70-tallet, så skaper fortsatt noen ekteskap avhengighetsforhold for den parten med minst inntekt, og den parten er som regel fortsatt kvinner.

Det har nesten ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på det, det siste halve året. Det har ingenting med mannen min å gjøre, men alt med samfunnsstrukturene våre.

Å velge ekteskapet

Da jeg var singel, i perioden før jeg traff mannen min, skrev jeg en sak om hvor fantastisk singellivet var. Mannen min synes den saken er morsom å henvise til når han skal erte meg, og det er jo unektelig litt morsomt at måneder senere hadde jeg samboer og var gravid, men jeg står fortsatt for det som står der.

Jeg er en av de kvinnene som brukte store deler av tjueårene på selvdestruktive relasjoner. Å lære seg å elske seg selv, når du kanskje aldri har visst helt hvordan, kan være en nitidig prosess. Da jeg møtte mannen min igjen (vi har kjent hverandre i mange år) var jeg et menneske som var fri til å velge en annen. Som vigsleren vår på Tinghuset i Bergen sa: det er ingen motsetning mellom kjærlighet/samhold og frihet/selvstendighet. Snarere tvert i mot, om man skal følge Beauvoirs ord.

Det er heller ingen automatikk i at ekteskap er lik kjærlighet, men det finnes en forventning i samfunnet vårt om at man skal finne sammen som par, og kanskje spesielt for kvinner. At vårt ultimate mål med tilværelsen er å finne den rette, gifte oss og få barn, helst to. Da har vi runda livet, det er vår lykkelige slutt. Etter det blir mange av oss gjort usynlige av populærkulturen.

“Tilbaketrekningen inn i tradisjonelle familiestrukturer er nok det rette for noen, og i noen livsfaser, men det trengs alternativer.” skrev Hanna Gro Korsvold i Klasseskampen lørdag 30.juni i anledning Pride, og introduserte det briljante ordet “førstelinjefamilie”: “Fellesskapet som du lener deg på til hverdags og til fest, i gode og onde dager.”

På TV ser kjærligheten ofte ut som ferskvare, noe enkelt som bare oppstår en gang og deretter består for alltid av seg selv

Jeg valgte å svare ja til ekteskapet, ikke som en institusjon, men som en praksis i kjærlighet til førstelinjefamilien. Ikke fordi noen skal bli min, eller fordi jeg skal bli noen andres – mennesker er ikke eiendom – men som en påminnelse om et valg jeg har tatt ovenfor en jeg elsker og dermed også det fellesskapet som står bak han.

Ved å understreke at ens eget valg om å gå inn i et ekteskap ikke trenger å handle noe mer om kjærlighet enn det å gå ut av, det å ikke gå inn i, eller det å bare forbli enslig, kan man kanskje bidra til å avmystifisere ideen om ekteskapet som mål for kjærligheten. For også det å gifte seg kan gjøres på forskjellige måter, og også samlivet i et ekteskap kan organiseres på flere måter enn én.

Den kjedelige kjærligheten

Kvinner har blitt definert gjennom og ut ifra sine forhold og sine barn i alle tider, også i dag. Det er bare å lese intervjuer med kvinnelige toppledere, musikere eller kunstnere. Ofte finnes det lange passasjer om familielivet deres der. Og det er ikke så rart, samfunnet er fullt av filmer, bøker og tv-serier som forsterker en tradisjonell og i beste fall, ufullstendig idé om hva kjærlighet er. Den blir som regel definert ganske enkelt som romantikk og sex. Og det er nesten alltid mellom to mennesker, av motsatt kjønn.

Den romantiske kjærligheten skal gjøre livet komplett. Og få ting blir romantisert så mye som ekteskapet. Historien om hvor hverdagslig, kjedelig og gjentakende et samliv kan være er ikke like interessant i et samfunn hvor forbruk og markeds-tankegang har forflyttet seg over i kjærlighetslivet. Vi sveiper og sveiper. Kanskje ikke så rart. På TV ser kjærligheten ofte ut som ferskvare, noe enkelt som bare oppstår en gang og deretter består for alltid av seg selv.

I virkeligheten handler den for mange kanskje mer om valg. I virkeligheten kan den være komplisert og må velges på nytt igjen hele tiden. Og så mye som jeg protesterer mot illusjonen om tosomheten som det ultimate mål i livet mitt, og selv om jeg vet at ekteskapet for noen kan være voldsomt destruktivt, så har jeg valgt det likevel.

Kan man gjenskape og politisere kjærlighet gjennom sine egne, små liv? Og når kan man gjøre det?

Det er fordi jeg tror det er en av de få måtene i samfunnet man fortsatt kan markere sitt valg av kjærligheten på, jeg skulle ønske det var flere. Ekteskapet, om det er fritt, kan være en byggekloss. Det rører ikke bare ved to personer, men også et større fellesskap. Ikke bare via barn som evt. måtte komme, men også naboer, venner og samfunnet rundt.

Å redefinere kjærlighet

I 2015 spurte den tsjekkiske filosofen Srecko Horvat i sin bok – the radicality of love: Hva om det vi trenger i dagens samfunn er en gjenskaping av kjærligheten?

I boka “All about love” skriver den feministiske forfatteren og aktivisten Bell Hooks om en fortapt generasjon:  “Redd for kjærligheten, fokuserer mange av oss på å finne en partner” skriver hun og forsøker deretter å sette ord på hva kjærlighet er og problematiserer deretter fraværet av den i datidens (boka er skrevet i 2000) samfunn:

“Kjærlighet i praksis er ikke rettet mot bare å gi et individ større livstilfredshet; Den bør fremheves som den primære måten vi avslutter dominans og undertrykkelse på. Denne viktige politiseringen av kjærlighet er ofte fraværende fra dagens skriving.”

Kjærlighet blir ofte portrettert som noe som er fysisk, en til en og privat

Det kan leses som utfordringer: Kan man gjenskape og politisere kjærlighet gjennom sine egne, små liv? Og når kan man gjøre det?

Dersom man er privilegert nok til å kunne inngå et ekteskap av kjærlighet, og kjærligheten trenger gjenskapning, kan ikke det å gifte seg i så fall være en anledning til å gjøre det?

Det personlige er fortsatt politisk

Kjærlighet blir sjeldent, med noen hederlige unntak, utvidet til noe utover den romantiske utgaven av den.

Da regissør Gaspar Noe slapp filmen kalt “LOVE” i 2015 var det med formål om å: “tell the story of a romance entirely through sex”. Hva det egentlig har med tittelen å gjøre forstår jeg ikke, men kjærlighet blir ofte portrettert som noe som er fysisk, en til en og privat. Stikk i strid med dem som gjennom tidene har kjempet for å gjøre den nettopp politisk. Og kjærlighet mellom to individer i et ekteskap er noe av det som kanskje har vært mest brennbart i den sammenheng.

For å gjøre ekteskapet frivillig å gå inn eller ut av – å gjøre det åpent for alle, uansett legning og seksualitet – det er alle høyst politiske avgjørelser. At noen tok kampen for muligheten til å skille seg, er også et valg gjort av kjærlighet. For noen ganger er kjærlighet å slippe fri, seg selv eller andre. Alle som gifter seg burde være glade for at skilsmisseraten er vesentlig høyere enn den var før i tiden.

Men det utvidede fellesskapet som står bak hvert menneske får ofte ikke plass i det trange, populærkulturelle bildet av kjærlighet som et prosjekt for to.

Poenget er uansett: Kjærligheten er ikke én ting. Men det ser ofte sånn ut i dag.

Derfor savner jeg også flere offentlige samtaler som problematiserer de ulike formene for kjærlighet, og hvordan et samliv kan organiseres i vår tid. Det er paradoksalt at vi ikke snakker mer om det, all den tid forskning viser at norsk ungdom blir stadig mer ensomme.

Kjærlighet til et fellesskap

For noen uker siden stresset jeg og mannen min inn i en maxitaxi i Bergen, med en hylende unge på en arm og en barnevogn i den andre. Jeg var sur og svett da vi forlot huset til svigerforeldrene mine, jeg kjeftet på mannen min for noe jeg ikke husker og han kjeftet tilbake, men da vi satt oss i taxien tok vi hverandres hånd.

Inne i rommet på tinghuset var vi kanskje femten stykker, men utover de femten menneskene i rommet vet jeg også at det står flere hundre mennesker bak det mennesket som nå er mannen min. Mennesker blir ikke til i et vakuum, vi er et resultat også av de rundt oss.

For meg er det å velge ekteskapet også en påminnelse om forpliktelsen vi har for verden rundt oss, som vi begge er et resultat av.

Men det utvidede fellesskapet som står bak hvert menneske får ofte ikke plass i det trange, populærkulturelle bildet av kjærlighet som et prosjekt for to.

Da vi var ferdige med den korte seremonien skrev vi under på dokumenter som var veldig lite romantiske, men som vi begge tar på alvor. Dokumenter som krever at vi begge må velge hverandre på nytt hver dag, men som vi også vet at vi kan velge oss ut om situasjonen eller kjærligheten krever det av oss. Både fordi loven tillater det, men også fordi vi begge har økonomisk mulighet til det. Det er ikke et nederlag at det alternativet eksisterer, den risikoen gjorde meg fri til å ta valget om å gifte meg i utgangspunktet.

Utvidede samtaler om samliv

Jeg føler ikke at jeg har kommet til noen slags endestasjon i livet nå som jeg er gift. Kjærligheten min defineres ikke av ekteskapet mitt, ekteskapet mitt er bare en påminnelse om den. Akkurat som hender som møtes i en taxi, en far som trøster et barn eller mennesker som går på jobb for å gjøre verden til et bedre sted.

Jeg vet at kjærlighet eksisterer like mye på utsiden av de tradisjonelle rammene, jeg vet at den ikke bare handler om mannen min, men også om samfunnet. For meg er det å velge ekteskapet også en påminnelse om forpliktelsen vi har for verden rundt oss, som vi begge er et resultat av.

Kan hende det er naivt, men det er jo lov til å håpe, at de små valgene i livet også kan vokse seg større og endre samfunnet vårt til det bedre. Skal vi gjøre det så trenger vi flere offentlige samtaler, ikke bare private, om kjærlighet og samliv i dagens samfunn.