Nato-møtet i Oslo kan ha vært det grønne lyset Ukraina har ventet på for å angripe Putin

Krigsskipet har seilt videre. Nato har pakket sammen og reist. Sperringer og politifolk er fjernet og helikoptrene landet. Men faren er ikke over i Oslo. Sommerferien kan ikke starte. Det kan være nå det begynner.

Nå er det bare å vente på at krigen, eller den såkalte våroffensiven, kan begynne. Ukrainas store motangrep har latt vente på seg. Men analytikerne ser tegn på at forberedelsene er godt i gang. Satellittdata viser at ukrainerne nå både tester og svekker russernes forsvarsevne langs fronten. Angrep i den russiske grensebyen Belgorod har skapt forvirring og stor usikkerhet blant befolkningen. Mønsteret skal ligne på det man så ved forrige offensiv.

Landets skjebne hviler på de avgjørelsene som nå fattes.

Vår har blitt til full sommer på det europeiske kontinentet. Ukrainerne samler krefter til det store støtet østover, for å presse russiske styrker ut av områder de har stått i siden 2014 og gjenerobre territoriet som er rettmessig deres. Hvorfor offensiven ennå ikke har begynt, er usikkert. Er de beste ukrainske styrkene for svekket? Mangler de ammunisjon eller luftvern? Og får vi i vesten et galt inntrykk av krigens gang? Hvis ukrainerne nøler, eller kvier seg for oppgaven, er det lite å si på. Landets skjebne hviler på de avgjørelsene som nå fattes.

Nato-møtet i Oslo denne uka kan ha vært det politisk grønne lyset Kyiv har ventet på for å angripe. Alliansen garanterer for landets sikkerhet. Og når Nato samles til toppmøte i Litauen i midten av juli, kan rammen være en helt annen enn et Oslo i døsig forsommerrus. Offensiven vil meget mulig være i gang, og responsen fra russerne kan ha kommet. Hva gjør Putin under press, med tap av ansikt og landområder som nå er definert som Russland? Svaret kan være levert med to streker under.

Signalene kan knapt bli sterkere enn de som nå sendes til Kyiv. Og Moskva.

 Europa har vært krigsskueplass i århundrer, men vi som lever nå har vært så heldige å ha fått oppleve en fred så dyp at vi har trodd at krig hører fortida til. I vår egen nære historie har likevel krigssommerne hatt stor og avgjørende betydning. At Ukrainerne bruker lang tid er ikke sikkert et svakhetstegn. Nazi-Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 var dårlig forberedt. De gamblet på russisk politisk kollaps. Hitlers utålmodighet endte i katastrofe. Slik Putins vrangforestillinger om Ukraina endte i ydmykelse i februar 2022. Da de allierte invaderte Frankrike D-dagen 6. juni 1944, var det etter svært nøye planlegging. De måtte ikke tråkke feil når de la all sin vekt i ett massivt angrep. Kamerat Stalin i øst måtte vente i tre år på en front i vest.

De alliertes øverstkommanderende, general Eisenhower, trodde på seier. Men han undervurderte aldri fienden, og var ikke tryggere enn at han hadde skrevet et brev til offentligheten for publisering i tilfelle de allierte skulle bli kastet tilbake på havet. «Våre tropper i Cherbourg-Havre-området har ikke lyktes å få tilfredsstillende fotfeste og jeg har trukket styrkene tilbake. Ansvaret er mitt og mitt alene». Brevet ble liggende som kladd, men understreker viktigheten av ydmykhet i møte med de største oppgavene.

Nå står vi foran en ny D-dag. Nato har i Oslo gitt sin fulle støtte til Ukraina. Krigen skal vinnes, Ukraina skal bestå som suveren nasjon, men også freden skal og må vinnes. Denne historien kan ikke få gjenta seg, er budskapet. Og i enden av regnbuen venter fullt medlemskap for Ukraina − selv om store nasjoner som USA og Tyskland er skeptiske. Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har igjen og igjen sagt at landet hører hjemme i Nato. Signalene kan knapt bli sterkere enn de som nå sendes til Kyiv. Og Moskva.

Hvor lenge kan og vil vestlige demokratier sette likhetstegn mellom Ukrainas kamp for frihet med kamp for egne verdier?

Men hva skjer hvis ukrainerne mislykkes og russerne får oppleve seierens sødme? Er det krefter og mannskap til atter en ukrainsk offensiv? Og ikke minst hva er de politiske konsekvensene hvis de slås tilbake og fronten og krigen fryser til, slik russerne vil. Den russiske økonomien er overraskende lite preget av krigen. De tapte inntektene fra energieksport til Europa er langt på vei kompensert for av mersalg til India og Kina. Ressursmessig kan Putins Russland holde ut lenge. Lenger enn Ukraina kan forsyne fronten med nye soldater.

Hvor lenge kan og vil vestlige demokratier sette likhetstegn mellom Ukrainas kamp for frihet med kamp for egne verdier? «Det er ingen tegn til demokratisk trøtthet», sa generalsekretær Stoltenberg i Oslo tirsdag. Nato har hatt såkalt uformelt møte i den norske hovedstaden for å samle seg og forsterke forpliktelsen om å redde Ukraina fra Putins klør. Det er en svært samlet, vestlig front nå. Nato er nå den sterkeste alliansen verden noen gang har sett. Men det sterkeste leddet, er også det svakeste. Om knappe halvannet år er det presidentvalg i USA. Omsorgen for Ukraina kan endres brått med et politisk skifte i vest. Krigen bør derfor være vunnet innen november 2024.

Til ettertanke bør det også minnes om sommeren 1914. I en anekdote fra Barbara Tuchmans storselger og Pulitzerprisvinner «The Guns of August» (1962), om starten på første verdenskrig, fortelles det om hvordan den tidligere tyske lederen Bernhard von Bülow etter krigsutbruddet i 1914 spurte den regjerende kansleren nettopp dette, hvordan kunne det skje? Svaret var: «Den som bare visste det».

Vi vet hvor vi er, hva vi har forpliktet oss til, men ikke hvor det ender.

Hva som førte til første verdenskrig, er fortsatt gåtefullt. Vi derimot vet så altfor godt hvordan vi endte opp her, denne sommeren, med et aggressivt og uforutsigbart Russland. Georgia, Øst-Ukraina, Krim. Putins neste steg var egentlig ikke overraskende. Parallellen til sommeren 1914 er likevel skremmende: Politikk og retorikk utløste den gang en kjedereaksjon som sendte Europa ut i et gjørmehav av død og inn i en konflikt som skulle ta livet av 18 millioner mennesker, skade dobbelt så mange, blø økonomiene i hjel, knuse imperier og forandre Europa og verden for alltid. Freden hadde aldri vært dypere enn den var i Europa på starten av 1900-tallet. Vi vet hvor vi er, hva vi har forpliktet oss til, men ikke hvor det ender.

Natos generalsekretær Jens Stoltenberg er derfor svært bevisst i sin kommunikasjon når han understreker at krig er uforutsigbart. Det er det god grunn til. Det kan bli en farlig varm sommer.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 3. juni 2023.