Natt på venteværelset

For noen måneder siden hadde jeg den delte glede av å følge en venn på legevakta. Han hadde kuttet seg stygt i hånda.

Venteværelset på Oslo kommunale legevakt natt til søndag er en TV-serie verd. Drita fulle ungdommer i festklær sitter ved siden av en pensjonist i rullestol og kikker bort på en uteligger som sover ved siden av oss to pent kledde middelaldrende menn. Her er alle like mye verd.

Jeg fikk god anledning til å følge dette dramaet ettersom min venn og jeg ventet i seks timer før det ble hans tur. Som timene gikk la jeg jo merke til at en del pasienter slapp forbi oss i køen. «Triage» kalles dette.

Sykepleieren som tar deg i mot vet godt at det ikke er kapasitet til å behandle alle på likt, så hun rangerer pasientene etter grad av alvorlighet. Små barn og livstruende skader først. Min venn hadde blitt trygt bandasjert og hadde til og med med seg hjelp (meg). Da måtte han finne seg i å vente mens de som hadde mer alvorlige skader gikk forbi. På legevakten betaler du med tid.

Privat helseforsikring er ikke noe annet enn en frivillig skatt som du kan betale hvis du har mer penger enn tid og som kun kommer de som betaler den til gode.

Se for deg at han hadde gått bort til sykepleieren og tilbudt to tusen kroner for å få komme først i køen. Hva ville skjedd? Sykepleiere har sett og hørt det meste før og vi ville nok bare fått en høflig, men myndig anmodning om å sitte ned og vente på tur.

– Dette er ikke en fornøyelsespark eller en lufthavn, min gode mann. Vi lar ikke folk kjøpe seg forbi køen her.

Eller gjør vi det?

Hvis du i stedet betaler på forhånd ved å kjøpe en såkalt «helseforsikring», kan du dra direkte til en helt annen legevakt der det er god plass på venteværelsene og ledig kapasitet på røntgen og sårbehandling. Helsevesenet har nemlig sine egne fornøyelsesparker og lufthavner der køene er kortere og skuldrene lavere, men prisene høyere.

Det er ikke noen egentlig forskjell på dette og på om vi skulle dratt fram lommeboka på Oslo kommunale legevakt. Det er bare kamuflert av at vi har organisert oss med egne venterom, klinikker og laboratorier for de som kan betale. Klart det er deilig å slippe den pinlige seansen med å stå der i dress og slips og kjøpe seg forbi en uteligger som venter på å få vasket sårene sine. Det er rensligere med et adskilt system. Hvem er der, spør du?

Vel, flesteparten av de over 700.000 som har «Gå forbi køen-kort» er folk som får det betalt av arbeidsgiveren sin. I tillegg er det de som har penger nok til at de er villige til å betale noen tusen kroner for å slippe å stå i kø sammen med resten. Privat helseforsikring er ikke noe annet enn en frivillig skatt som du kan betale hvis du har mer penger enn tid og som kun kommer de som betaler den til gode.

Et helsesystem finansiert av skatt kan fungere for alle samtidig. Privat tilleggsforsikring kan ikke det.

Det syke er at fellesskapets midler også går inn i dette systemet. Det betyr at du som sitter på den kommunale legevakta og venter i seks timer på at det skal bli din tur, i tillegg er med å finansiere «gå forbi køen-billetten» til de som har råd til egenandelen. Det er egentlig ikke til å tro.

Et helsesystem finansiert av skatt kan fungere for alle samtidig. Privat tilleggsforsikring kan ikke det. Hvis finansministeren hadde kjøpt en slik forsikring til Norges en million fattigste i morgen og de hadde dukket opp på de private klinikkene med plagene sine, skal jeg love deg at de som allerede er kunder der hadde stablet på beina et nytt alternativ fortere enn du kan si «venteværelse».

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)