Nei, Monica Mæland – det er ikke et «fåtall ledere i staten» som tjener over 1,5 millioner

Å ta politisk ansvar på et område der politikerne i årevis har forsøkt å styre gjennom signaler, uten at det har fått effekt, er klokt og nødvendig. Det er ikke populisme, slik finanspolitisk talsperson i Frp, Sivert Bjørnstad, hevder i NRK. Det det derimot er, er politikk.

Realiteten er at politikerne har snakket om moderasjon i statlige topplederlønninger igjen og igjen, uten at det har fått konsekvenser for hva mange ledere faktisk får i lønn.

Politikerne har snakket om moderasjon i statlige topplederlønninger igjen og igjen, uten at det har fått konsekvenser.

Debatten om høye lederlønninger i staten går igjen, etter at det ble kjent at den nylig avgåtte toppsjefen i Vy, Geir Isaksen, får 3,2 millioner i lønn i sin nye jobb som rådgiver i selskapet – dobbelt så mye som statsministeren. Senterpartiet foreslår å fryse lønnen for ledere i staten som tjener over 1,5 millioner kroner i året (eller egentlig på 15 G, slik at disse lederne også vil ha en lønnsutvikling), for å stoppe det de mener er en usunn utvikling. Ingen skal gå ned i lønn, men de som har høyere lønninger vil ikke få ytterligere lønnsøkning i årene som kommer.

Den sittende regjeringen forsøker å avfeie dette som irrelevant, fordi det ifølge dem gjelder svært få personer. Det stemmer ikke.

Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (H) har det overordnede ansvaret for arbeidsgiverpolitikken i staten, og sier til NRK at Sps forslag er et forsøk på å løse et problem som ikke finnes.

– De gir inntrykk av at det er vill lønnsfest i staten. Slik er det ikke. Det er mellom 600 og 700 ledere i staten. Og et fåtall av disse tjener over 1,5 millioner kroner, sa hun i Politisk kvarter på NRK tirsdag.

Et fåtall betyr, hvis noen skulle lure på det, et lite antall.

Et fåtall betyr, hvis noen skulle lure på det, et lite antall.

For å underbygge sitt forslag, ba Senterpartiet om å få ut tall over lederlønningene fra Finansdepartementet. Problemet er at det Senterpartiet har spurt om – og dermed fått vite om – er en veldig liten andel av de statlig ansatte lederne. De har nemlig bare spurt om departementene, direktoratene og underliggende etater. Her er det ifølge Finansdepartementet 67 personer som tjener over 15 G i dag. Men dette utvalget speiler ikke virkeligheten.

Skal vi se på lederlønninger i staten, er det relevant å se på en langt større gruppe. Allerede i 2017 var det 149 ledere ansatt av staten som hadde høyere lønn enn statsminister Erna Solberg, som den gangen tjente 1.631.346, ifølge tall fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD). Disse tallene ble hentet ut av Stavanger Aftenblad. 366 ledere i staten hadde høyere lønn enn statsrådlønnen på 1.325.358 kroner, men mindre enn statsministeren. En del av disse tjente selvsagt 1,5 millioner eller mer.

Dette er ledere i statlig forvaltning og embetsverk, alt fra ledere i departementene og i det statlige byråkratiet landet rundt, som Fylkesmannen, universitetsledere og Nav-sjefen, og så videre. Toppledere som jobber i statlige virksomheter og får lønnen sin fra staten.Og det er disse vi må se på når vi skal diskuterer statlige lederlønninger. (Ledere i statseide selskaper er ikke regnet med, her er lønningene mange steder også svært høye).

Det er lite som tyder på at disse menneskene har gått ned i lønn det siste året, og det er dermed mange statlige ledere som tjener over 1,5 millioner. Utviklingen har lenge gått i helt feil retning.

En del ledere i staten har hatt en eventyrlig lønnsvekst de siste årene.

Det er også faktum at en del ledere i staten har hatt en eventyrlig lønnsvekst de siste årene, som ligger langt over det vanlige ansatte har fått. Også i snitt har statlige toppledere hatt bedre lønnsutviklingen enn andre ansatte. Det samme gjelder toppledere i kommuner og fylkeskommuner, slik Tankesmien Agenda beskriver i sitt notat om topplederlønn.

Dette skjer i en tid der de økonomiske forskjellene i Norge stadig øker. Og lønnsutviklingen er en stadig viktigere årsak til dette. Det blir større forskjeller mellom de som tjener minst og de som tjener mest. Forskjellene øker mest i offentlig sektor, viser tall fra SSB .

Skal forskjellene bli mindre, må vi løfte de som er nederst, men vi må også bremse lønnsgaloppen på toppen. Statlige topplederlønninger er et godt sted å begynne.

Det er nemlig lite som tyder på at kvaliteten på lederne i staten har økt i takt med lønningene.

Det er nemlig lite som tyder på at kvaliteten på lederne i staten har økt i takt med lønningene.

Argumentet for høyere lederlønninger har vært at det er bra for virksomhetenes effektivitet, men en oppsummering av forskningen på området konkluderer med at det er «tvilsomt om det er andre enn lederne selv som tjener på dagens ordninger».

Det finnes sikkert noen ytterst få ledere som kommer til å slutte dersom et slikt lønnstak blir innført, og gå til privat sektor i stedet. Det er helt greit. Alt tyder på at det er mer enn nok gode ledere å ta av, som er villige til å gjøre jobben for det som jo må sies å være en svært god lønn. Og dersom det å tjene mest mulig er det viktigste, er du kanskje ikke rette person for en slik jobb, uansett.

«Jeg synes det er ille at vi har kommet dit at noen har så enorme lønninger i staten. Det her er hardt opparbeidede skattepenger. Det skal være en nøkternhet og staten skal ikke være lønnsdrivende», sier Trygve Slagsvold Vedum. Det er et godt poeng, som ikke gjenspeiles i dagens virkelighet.

Vi kan ikke slå oss til ro med økende lønnsforskjeller i offentlig sektor. Et tak for lederlønninger i de staten, slik Senterpartiet nå foreslår, og som Tankesmien Agenda har tatt til orde for før, er en god ide. Det har støtte fra flere andre partier på Stortinget, og bør bli norsk politikk jo før jo heller.

At representanter for Erna Solbergs regjering forsøker å underspille problemet samtidig som statlige virksomheter hvert eneste år må kutte i budsjettene sine er uheldig. Både for tilliten til regjeringen, og for en viktig debatt om hvor vi faktisk bør spare penger i offentlig sektor, uten at det går ut over viktige tjenester.