Nekte å drepe, nekte å dø

Militarisme og maskulinitet – en karikert en sådan – preger samtiden når det gjelder hva som på overflaten anses tøft, metallisk og glanset, handlekraftig og ikke minst, medievennlig. Å slå et slag (!) for ikke-voldelig motstand, selv i møte med vold, eller for målet om et pasifistisk samfunn der konflikter løses på annet vis enn med bomber, fremstår i moderne tid som så aparte at det ikke er en del av offentlig debatt.

Det betyr også at ungdommen vår, noen av dem ikke eldre enn 15 år dersom det militære Forsvaret kommer på skolebesøk første året på videregående, ikke kjenner den lovfestede retten de har til å nekte militærtjeneste. Forsvaret har ressurser til å reise rundt, men vi har ikke lenger organiserte militærnektere etter at siviltjenesten forsvant i 2012. Så hvem forteller ungdom om andre former for motstand, og lærer dem ikke-voldelig forsvar av verdier de har kjære?

Du skal lære å drepe andre mennesker på kommando.

Unge aner ikke hva pasifisme er, eller hva som regnes som «fundamental overbevisning» hvis de er i tvil om de skal inn i militæret, de har ikke rom for å diskutere dilemmaer heller, og ender dermed med å tro at det militære forsvaret først og fremst er et sted for vennskap og personlige utfordringer. Men kjernen i det hele, det som skiller førstegangstjenesten fra alle andre steder du får venner og utfordringer, er: Du skal lære å drepe andre mennesker på kommando.

Våre unge får heller ingen kontekst eller informasjon rundt hva ikke-voldelig motstand har vært, hva som er vunnet, historisk, om hvilket mot militærnektere historisk har vist, og hva slags trakassering og forfølgelse folk som har vært villige til å dø, men ikke drepe for en sak, har stått i. Da gjenstår den militære tøffheten som den eneste, når man faktisk har lyst til å gjøre en innsats.

Denne uken er det 80 år siden atombomber ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, 6. og 9. august 1945. Som i konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen, er fredsmuseet i Japan et stille skrik om noen av de verste konsekvensene av krig: Dette er sånn det kan ende hvis dere ikke tar grep nå. Dette er krigers siste stopp.

Hvis ingen møtte opp for å krige, så ble det ingen krig.

Mennesker bør derfor ha som ambisjon å stanse kriger før de i det hele tatt starter, men det viser seg jo å ikke være så helt enkelt. Det som er enkelt er dette: Hvis ingen møtte opp for å krige, så ble det ingen krig. Hvis unge nektet å lære å drepe på kommando, hadde ikke nasjoner en hær å (mis)bruke.

Jeg vil heller ha denne utopien i behold, enn dystopien realpolitikken i dag har bestemt seg for å lede oss alle inn i. Den vanvittige opprustningen i dag går på bekostning av natur, klima, velferd, fremtidstro og aktivt fredsarbeid. At dette får skje, nesten uten protest, kommer jeg aldri helt til å begripe, selv om styrken i en såkalt etablert «fornuft» ikke skal undervurderes. Da får man heller lene seg på folk som den russiske forfatteren Leo Tolstoj (1828-1910), som mente at pasifister var det folket som var kallet til å tenke «det utenkelige». Det utenkelige i hans sammenheng var ideen om samfunn tuftet på fred.

Den europeiske menneskerettsdomstolen i Haag avgjorde i 2011 at retten til militærnekting av samvittighetsgrunner er beskyttet av artikkel 9 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Men etter at Norge reviderte lovverket som konsekvens av dette, tapte vi noe underveis:

Militærnekt handler om noe mer enn et privat overbevisningsvalg.

Vi har ikke lenger militærnekt som begrep innbakt i lovverket vårt, og dermed har de unge ikke engang ordet tilgjengelig når de skal orientere seg. Den gamle «Lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner» var kjent som Militærnekterloven. Men i 2016 ble retten til å nekte innbakt i Forsvarsloven, som jo teknisk sett gir den samme retten til å nekte. Det er likevel av stor betydning at selve Militærnektloven forsvant, og i omskrivingen også begrepet militærnekt, som ikke finnes i den nye Forsvarsloven.

Ord og begreper er redskaper vi bruker for å orientere oss i verden. Når ord forsvinner, mister vi også oversikten over terrenget vi vandrer i. I verste fall forsvinner hele ideer fra tankene våre.

Militærnekt handler om noe mer enn et privat overbevisningsvalg.

Å være militærnekter er ikke et angrep på dem som velger en militær karriere, eller som ønsker å utføre førstegangstjenesten før de gjør noe helt annet i livet. Det er et angrep på et system som med den største selvfølge knytter sammen nasjonalstaten med verneplikt til et militært forsvar. Å være militærnekter er å jobbe for fred, og er en aktiv invitasjon til noe annet: En sterkere kontakt mellom folk, en større forståelse for sivil motstand og ideer om andre former for verneplikt enn den militære. Militærnekting kan også ses som en protest mot utviklingen av et militarisert samfunn i fredstid. I dag kan militærnekting i tillegg settes i sammenheng med klima- og miljøutfordringer.

Vanlige menn og kvinner har lite å tjene på at konflikter skal løses med deres liv som innsats. Russere tvinges eller lokkes med penger for å krige mot naboer de har mest felles med. Ukrainske menn stanses med tvang på gaten av rekrutteringskontorer, hvis de i det hele tatt drister seg ut. Det er bare trist, og et dilemma vi som sender våpen burde diskutere åpent.

Vi ser få, men ekstremt modige israelere som nekter verneplikt og får hyllest på sosiale medier, men ingen hyllest i eget land eller blant egne venner og bekjente. De går rett i fengsel og skal sannsynligvis måtte slite på arbeidsmarkedet etterpå. Så langt vet vi om minst 50 israelske soldater som har tatt sitt liv etter invasjonen av Gaza for snart to år siden.

Å bli soldat er verden over sjelden et fritt valg.

Skrekken over hva slags mann som kommer hjem fra slagmarkene, mentalt, fysisk, river i kvinner både i Russland, Ukraina og Israel. Kvinnegrupper melder om det forutsigbare: Økning av vold i hjemmene og hvor vanskelig det kan være å be om hjelp når han som slår anses som en helt av storsamfunnet rundt.

I april i år skrev lærerne Stine Linnerud Jespersen og Miriam Angela Folland i Klassekampen om Forvarets rekruttering ved deres videregående skole i Oslo under overskriften:

«Skolen er ikke Forsvarets rekrutteringsarena.»

Utenom at, det er den jo. Hvorfor skulle de ellers være der?

Lærerne beskriver hvordan Forsvaret viser følelsesladde filmer av smilende ungdom i natur, og appellerer til elevenes nasjonalfølelse der førstegangstjenesten virker som et spennende år med fysisk aktivitet og selvutvikling, sammen med lukrative utdanningsmuligheter. Men, skriver de videre, Forsvaret viser ikke ungdommene krigens brutalitet, eller at «rekruttene blir trent til å følge ordre, og at en ordre kan være å skyte andre jevnaldrende.»

Lærerne viser til et besøk på skolen deres i Oslo sentrum høsten 2024 der det kom spørsmål fra salen om det er mulig å nekte militærtjeneste. Forsvarets representant svarte kontant nei.

Det er feil og en svært alvorlig villedning.

Det er sjelden de som bestemmer at det skal kriges som selv deltar i krigen.

Lærerne er også bekymret for fiendebildet som den økte militariseringen og opprustningen legger til grunn, for nettopp opprustning: «I Osloskolen har vi elever med bakgrunn fra Russland, Ukraina, Palestina, Israel, Kina og selvsagt resten av verden.»

Hvem blir soldat i dag? I land med verneplikt kan alle unge gutter – og mange steder også jenter – bli innkalt som soldat dersom det blir krig. Blir det krig, kan penger eller nettverk i noen land få deg ut av kamp ved fronten selv om det er verneplikt. I land uten verneplikt er en militær karriere ikke sjelden den eneste formen for karrieremulighet, eller mulighet til inntekt i det hele tatt, for folk i lavere klasser.

Å bli soldat er verden over sjelden et fritt valg. I fredstid kan alt militært høres spennende ut for en eventyrlysten ungdom også fra ressurssterke miljøer, men det kan fort se annerledes ut dersom det faktisk blir krig og man plikter å delta i den. I det store og hele er det arbeiderklassen eller underklassen som må ut på slagmarkene når politisk ledelse velger militære løsninger på en konflikt.

Selvsagt er det mange soldater, enten de er vernepliktige eller har meldt seg til tjeneste, som er overbevist om at de slåss for viktige verdier eller fedrelandet de har kjært. Men det er sjelden de som bestemmer at det skal kriges som selv deltar i krigen. Dette er et skille vi aldri må glemme.

I boken min Krig er forakt for liv skriver jeg om den amerikanske antikrigsaktivisten og forskeren Randall Forsberg (1943-2007) som jobbet hele livet for nedrustning og våpenkontroll, og i løpet av 1980-årene hadde stor innflytelse i amerikansk politikk, med ambisiøse planer for fred gjennom nedrustning. Men mot slutten av livet, i 2003, hadde hun konkludert med at fredsveien gikk langs andre linjer. Man måtte endre kulturen og moralen, mente hun.

Når det brenner under nasjonens føtter og et samlet politikerkorps med mediene på slep agiterer for våpenbruk og krig, kan det å tale på vegne av fred bli rett ut farlig.

For henne hadde krig alltid vært motbydelig, og fremstått irrasjonelt og amoralsk: «Bare ideen om at man skal løse politiske uenigheter gjennom å bombe i stykker kropper […] det er barbarisk på den mest primitive av måter.» Den kulturelle toleransen vi har for krig er det som må utfordres, mente hun, og at vi derfor må gripe fatt i folks moral, ikke bare maktpolitikken. Hun viste til at dette har skjedd tidligere i historien. Menneskeofringer, slaveri, dødsstraff, noe av dette er helt borte, noe av det eksisterer, men under sterk kritikk.

Det som en gang var ansett som «sivilisert», anses etter en tid som usivilisert. Krig blir det neste, trodde hun. Og det må begynne med at mennesker sier «Nok!», nekter å krige, og nekter krig å eksistere.

I tider med nasjonalisme, militarisme og krig kan det å være militærnekter være en voldsom privat belastning, i form av sosial latterliggjøring eller anklager om forræderi eller feighet. Når det brenner under nasjonens føtter og et samlet politikerkorps med mediene på slep agiterer for våpenbruk og krig, kan det å tale på vegne av fred bli rett ut farlig.

Likevel, å bli hånet som naiv når man forsøker seg med et fredsargument, er ingenting mot de lidelsene som skjer på krigens slagmarker, som rammer sivile og soldater i krigskaos. Å fremme for våre unge det som faktisk er en rettighet de har, å nekte militærtjeneste, burde vært en statlig plikt i et demokratisk land å opplyse våre unge om. At det militære Forsvaret får monopol på «forsvar» av verdier og nasjon, er livsfarlig, ikke bare for den enkelte vernepliktige, men for oss alle og jordkloden vår.