Øyeblikket som endret amerikansk politikk

Newt Gingrich har bølgete, gråhvitt hår. Det gutteaktige fjeset har smil og ansiktstrekk som fra en tegneserie. Politiske ukemagasiner har portrettert ham som alt fra en skrikende baby til onkel Skrue og Grinchen. Det harmløse utseendet til tross, Newt Gingrich er ikke så uskyldig som han kan virke.

I 1980- og 90-årene førte han en politisk strategi som var med på å forgifte forholdet mellom republikanerne og demokratene i den amerikanske Kongressen. Gamle normer ble visket ut, kameratskap mellom partiene forsvant, og respekt for de politiske institusjonene falmet. Gingrich var sentral i disse endringene.

Republikanere uten makt

Da Newt Gingrich først stilte til valg til representantenes hus på 1970-tallet, fremsto han som en moderat republikaner. Han hadde tidligere jobbet for nominasjonskampanjen til den liberale republikaneren Nelson Rockefeller, var miljøforkjemper, motstander av Vietnamkrigen og aktiv i studentbevegelser – ikke akkurat det man tenker på som konservativ i dag. Etter to mislykkede forsøk på å bli valgt dreide han imidlertid mot høyre før valget i 1988, og kastet seg på et konservativt stemningsskifte som grep om USA på slutten av 1970-tallet.

Republikanerne var lenge kjent som husets «permanente minoritet».

Gingrich kom til en Kongress som var dominert av demokratene. Republikanerne var lenge kjent som husets «permanente minoritet», og den republikanske partiledelsen i representantenes hus slått seg til ro med mantraet «Go along to get along» – en forsiktig strategi med vekt på samarbeid med motparten.

Gingrich var skråsikker på at denne strategien kun ville fortsette å gi svake resultater. Så snart han var på plass i Washington, gikk han i gang med å endre partiets minoritetstilværelse. I 1983 etablerte han The Conservative Opportunity Society (COS), en gruppe bestående av tolv likesinnede republikanere som ønsket å legge seg på en krassere linje.

Kjedelige kveldstaler på CSPAN

Noen år før hadde TV-kanalen Cable-Satellite Public Affairs Network (C-SPAN) startet sine sendinger fra Washington D.C. Fjernsynskanalen tilbød live-sendinger fra debattene i representantenes hus, og ga folk et nytt, om ikke monotont blikk inn i politikkens verden.

I representantenes hus hadde alle folkevalgte rett til å bruke taletid i kammeret på slutten av dagen, for å ta opp temaer som var viktige for egne velgere. Rettigheten ble kalt «Special Orders». Få av kongressmedlemmene brydde seg om hva som ble tatt opp under disse talene, da de ofte handlet om lokale saker.

Som regel var det få andre i salen utenom vedkommende som sto på talerstolen. Seerne hjemme visste derimot ikke at salen var tom, siden TV-kameraene kun viste dem som talte.

Gingrichs og hans medsammensvorne bestemte seg for å bruke disse kveldstalene til å angripe demokrater som ikke selv var til stede. Siden ingen andre grep mikrofonen, kunne det for TV-seerne se ut som om demokratene ikke hadde noe svar på tiltale.

Ved å vise den tomme salen forsøkte O’Neill å ydmyke de rebelske republikanerne.

Etter hvert lot motparten seg irritere av COS-gruppens fantestreker. Speaker of the House, lederen i representantenes hus, var en bauta: demokraten Tip O’Neill. I et forsøk på å få republikanerne til å gi seg med kveldstalene, beordret O’Neill i all hemmelighet at TV-kameraene skulle begynne å zoome ut under en av talene. Ved å vise den tomme salen forsøkte O’Neill å ydmyke de rebelske republikanerne, men motangrepet bare motiverte Gingrich til å fortsette med sine metoder.

Til slutt gikk Tip O’Neill fem på. Demokraten angrep Gingrich foran et fullsatt representantenes hus, og beskrev opptredenen i kveldstalene som «den dårligste oppførselen jeg har sett i løpet av mine 32 år her i huset». I en kongress bygd på streng kutyme og finurlige debattregler ble O’Neills kommentarer tolket som et personangrep. Ordstyreren hadde ikke noe annet valg enn å gi lederen av representantenes hus, demokraten O’Neill, en offisiell reprimande – en anmerkning som var sjelden kost i datidens politiske klima.

TV-kjendis med makt

I en tid med Trump og alt dramaet som oppstår i hans kjølvann, kan feiden mellom Gingrich og O’Neill fremstå som ubetydelig, men i historien om amerikansk polarisering har den vært avgjørende. Samme kveld som krangelen i Kongressen utspant seg, ble den vist på samtlige av de tre nasjonale nyhetssendingene. På den tiden var dette et titalls millioner amerikaneres primærkilde til nyheter, og en smørblid Gingrich konkluderte kort: «Nå er jeg berømt.»

Du må gi dem konfrontasjoner. Når du gir dem konfrontasjoner, får du oppmerksomhet. Når du får oppmerksomhet, kan du lære opp folk.

Angrepet på Tip O’Neill gjorde ikke bare Gingrich til en nasjonal politiker, det beviste for partifeller at det var hensiktsmessig å være mer konfronterende overfor demokratene. Gingrich oppsummerte selv suksessen i et intervju etter hendelsen: «Du må gi dem konfrontasjoner. Når du gir dem konfrontasjoner, får du oppmerksomhet. Når du får oppmerksomhet, kan du lære opp folk.» Gingrich hadde funnet sin suksessformel, og den strategien kom etter hvert til å endre hele det republikanske partiets tilnærming til politikk.

Utover 1980-tallet fortsatte Gingrich å promotere sitt offensive budskap. Han tok kontroll over republikanernes interesseorganisasjon GOPAC, en forening som ble brukt til å rekruttere unge politikere inn i partiet. Gingrich produserte kassetter fulle av hans egne forelesninger om konservativ ideologi og hans tanker om republikanernes vei fremover. Denne allmenngjøringen av COS’ aggressive filosofi nådde tusenvis av unge, håpefulle politikere på høyresiden.

Et sentralt poeng i Gingrichs kassettopptak var å knytte positive ord som «frihet», «sannhet» og «muligheter» til republikanernes politikk. Negativt ladede ord var forbeholdt demokratenes forslag. Med dette bevæpnet Gingrich tusenvis av aspirerende politikere med splittende retorikk. I tillegg kanaliserte gjennom GOPAC mer penger til politiske kandidater som ble inspirert av kassettene.

«Gingrich-revolusjonen»

Før mellomvalget i 1994 hadde Gingrich blitt partiets kronprins. Hans valgstrategi ga republikanerne 54 nye seter i representantenes hus, og det beste valgresultatet i Kongressen siden andre verdenskrig. Samme kveld skal en av Gingrichs rådgivere ha sagt til sjefen at han hadde en god nyhet og en dårlig nyhet: «Den gode nyheten er at vi kommer til å vinne veldig mange seter i Kongressen i kveld.» «Og, den dårlige nyheten?» undret Gingrich. «Vent til du møter dem som vant.

Du aner ikke hvilken gjeng med ideologer du må hanskes med. De kommer til å ta livet av deg», advarte rådgiveren.

Valget i 1994 blir kalt «Gingrich-revolusjonen». Den symboliserte at republikanernes «Go along to get along»-doktrine død og begravet, en gang for alle. Den krasse tilnærmingen som nå var allmenngjort sikret at det politiske ordskiftet i USA var forandret for alltid, lenge før Donald Trump kom på banen.

Teksten er skrevet av Thor Steinhovden, og er et utdrag fra hans nye bok Det amerikanske marerittet.