Noe må det koste

I noen land går myndighetene rutinemessig inn og setter ned prisen på varer som bensin, strøm, brød eller annet når folket murrer eller når lønnsforhandlingene nærmer seg. De gjør det ved å redusere avgiftene, eller ved direkte subsidier. Land som gjør det har et par ting til felles. De er mye dårligere land å bo i enn Norge. Og ikke minst: Når de har gjort det en gang, forventes de å gjøre det igjen.

Vi blir mer selvstendige mennesker slik.

Det du gjør da er å flytte kampen om kjøpekraften ut av ansvarsområdet til arbeidsgivere og arbeidstakere, og overlater det til politikere. Det er en grunnleggende dårlig ide. Hele poenget med at det er partene i arbeidslivet som forhandler, er at det er de som må bære de direkte konsekvensene av resultatet i form av økt eller minsket lønnsomhet, konkurser, arbeidsledighet, eller kjøpekraftsvekst. De veit hva ting koster.

Det blir ikke billigere gass, bensin, strøm eller brød av at staten tar en del av regninga, det blir bare mindre tydelig hva vi faktisk betaler. Det er en grunnleggende veldig mye bedre ide å legge til rette for at befolkningen har høy kjøpekraft og at prisene på varer og tjenester er reelle. Da kan folk selv prioritere sine egne penger.

Det fører til bedre beslutninger, for eksempel at folk kjører mindre bil når bensinprisen er høy. Og det er dessuten mer verdig enn at myndighetene skal prioritere for oss. Vi blir mer selvstendige mennesker slik.

Det vil alltid komme kritikk for at statlige kompensasjonsordninger er for lite rause. Alltid.

Samtidig er det slik at det ikke er noen regler uten unntak. Hvis den enorme økningen i strømprisen vi ser nå er midlertidig, og vi hadde kompensert den med permanente økninger i lønninger, trygder og pensjoner, hadde vi forrykket balansen permanent. Derfor gir det mening med midlertidige tiltak som strømpris-støtten, øket bostøtte og slike ting. Men det fører også til at vi ikke tilpasser oss disse endringene som skjer. Det er ikke nødvendigvis så lurt.

Det er dessuten vanskelig å vite hvor grensa går. Hva er en legitim, midlertidig krise som bør kompenseres? Og hva er en ny normal som vi finner en måte å tilpasse oss på? Er det rimelig at vi overhodet ikke skal merke på lommeboka at det er krig i Europa eller klimakrise på planeten?

Det er en utrolig vanskelig oppgave å avgjøre, og dessuten utakknemlig. Det vil alltid komme kritikk for at statlige kompensasjonsordninger er for lite rause. Alltid. Uansett.

Det samme gjelder for bedrifter.

Hvis vi først venner oss til tanken på at staten skal kompensere en hver endring, mister vi evnen til å endre oss.

Da alle måtte holde seg hjemme under pandemien, gikk faktisk dødeligheten i Norge ned. Det var fantastisk. Men det førte også til et omsetningsfall for begravelsesbyråene. Alle skjønner jo at det kun var midlertidig. «Kundene» kommer selvsagt tilbake før eller siden. Vi skal alle innom et slikt byrå, én gang.

Men det forhindret ikke enkelte begravelsesbyråer i å søke om statlig kompensasjon for tapte inntekter. (Det er helt sant). Det var en grunnleggende dårlig ide. Det kunne jo tenkes at selv et begravelsesbyrå kunne finne en ny og bedre måte å drive på, hvis de måtte. Til glede for både ansatte, eiere, pårørende og samfunnet.

Hvis vi først venner oss til tanken på at staten skal kompensere en hver endring, mister vi evnen til å endre oss. Den vil vi savne.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 28. april, 2022.)