Noen må gå nå

Det er et selsomt skue å følge regjeringens baklengs klatring ned fra barrikadene. Store ord er blitt tomme ord, og næringsminister Cecilie Myrseth (Ap) framstår som maktesløs og impotent. Før var det i hvert fall vilje, nå mangler det både vilje og evne til å tvinge ned lederlønningene i statlig eide selskaper.

Etter tiår med politisk varmluft var det på tide med konkret handling.

Først må vi skru klokka tilbake til oktober 2022. Daværende næringsminister Jan Christian Vestre, framtida i Det norske Arbeiderpartiet, tok da et kraftig oppgjør med den ville lønnsveksten blant lederne i selskapene staten eier.

Den handlekraftige, utålmodige og uredde Vestre var en løve da han brølte ut sine forventninger og krav om at lønn- og bonusfesten måtte ta slutt. Staten skulle bli en mer aktiv eier på mange felt, på klima, natur og bærekraft, men det var statsrådens svært tydelige inngripen i lønnsspiralen i toppen som stjal overskriftene da han la fram regjeringens første eiermelding.

Etter tiår med politisk varmluft var det på tide med konkret handling. Det hadde ikke stått på oppmerksomheten rundt lønningene på toppen, eller på antall bekymringsrynker fra både høyre- og venstresideregjeringer, men ingenting skjedde. Lederne gled sakte, men sikkert ifra sine ansatte i lønn. Toppene hadde i løpet av de siste ti årene, tross politiske signaler og offentlig debatt, økt lønningene sine med nesten dobbelt så mye som befolkningen ellers.

Det skulle ikke være tvil om hvem som bestemte.

Vestre − eieren − slo nærmest i bordet, og kom med helt konkrete regler for hvordan lønnsdannelsen i direktørsjiktet skulle skje framover på Arbeiderpartiets vakt. «Vi gjør en kraftig innstramming i forventningene til lønn, bonuser og andre ytelser for ledere i de statlige selskapene.

Dette handler om å dempe lønnsveksten og bidra til å minske forskjellene», sa Vestre om eierskapsmeldinga. Ledere i statlig eide selskap skulle ikke ha høyere lønnsvekst enn andre ansatte.

Det var et tydelig taktskifte. Det skulle ikke være tvil om hvem som bestemte, om hvem som hadde buksene på. Det er staten, eieren. Og det var en ny sheriff i byen, og denne lovens vokter Vestre fôret styrelederne med en helt idiotsikker instruks:

Ledernes lønn skal ikke overstige den gjennomsnittlige utviklingen for de øvrige ansatte − i kroner.

Jeg lot meg faktisk rive med, for det var så forløsende, så tydelig etter så mange år med tåkeprat og tomme trusler. Endelig var det handling. Og hvilken makt bak krava, den store staten!

«Vestre lever i takt med Al Capones læresetning om at man kommer langt med et smil, men lenger med et smil og en pistol. Det vil mange av landets styrerom få erfare», skrev jeg.

Det siste var håpløst naivt.

Men det ante meg at motstanden fra styrerommene ville bli stor. De er bemannet med store egoer vant med å få det som de vil, og tjent med at standens godtgjørelser holdes oppe. De har sin egen logikk.

«Det skal bli spennende å se hva styrene vil forsøke seg med for å bedre betingelsene for sine ansettelser. Høyere startlønn kan for eksempel bli en konsekvens», skrev jeg, og fortsatte med følgende formaning: «Da må staten vise fasthet på selskapets generalforsamling og bytte ut hele eller deler av styret».

Det siste var håpløst naivt. Nå, drøyt halvannet år seinere, har vi fått fasit. Ingen av de statlige selskapene har brydd seg om ånden i regjeringens instrukser. Ingen. Ifølge Dagens Næringsliv skal det bare være Telenors utgående toppleder, som den eneste av 62 ledere i statens børsselskaper, som faktisk fikk lønnstillegg på nivå med de ansatte.

Det er vondt å se på.

I Equinor ga de faen, det samme i DNB. De ga blaffen i Hydro og i Kongsberggruppen. Børsens største selskaper, eid av staten og fellesskapet, kjørte på som før. Det samme har mange av de andre statlige selskapene gjort. Vestre-regelen om at de største og konkurranseutsatte statlige pengemaskinene kunne ha inntil rause 25 prosent av grunnlønn i bonus, ble sprengt i filler.

Nei, det er feil bilde, regelen ble arrogant forbigått i stillhet. I Kongsberggruppen gjorde de akkurat som de pleide å gjøre, gi 50 prosent bonus i gode år. Og jaggu er det gode år i våpenindustrien.

I Equinor tok de en elegant omkjøring og gjorde en «ekstraordinær justering av grunnlønn» for sine topper, slik at ingen leder faktisk ble omfattet av de nye instruksene.

Eivind Reiten, styreleder i Kongsberggruppen som staten eier over halvparten av, er blitt en slags opprørsgeneral, en revolusjonær blådressmytterist. Han uttalte at han ikke hadde noen planer «om å gjøre tilpasninger til retningslinjene». På Dagsnytt 18 knirket han at «vi har kommet til … og valgt å beholde et system vi har hatt i mange år».

Business as usual, altså.

Ingen av styrelederne i statens selskaper har lyttet, alle blir sittende.

Bonuser hadde fungert som ei kule for Kongsberggruppen. Det var ingen grunn til å endre på oppskriften. Selv om sjefen hans, eieren, hadde instruert han om noe annet. Reitens aktive opposisjon og ordrenekt får ingen konsekvenser.

Det var nemlig én liten sprekk i Vestres panser. Det kunne gjøres unntak fra reglene, men da «må det begrunnes særskilt». Og det trengte åpenbart ikke å være mer særskilt enn rein motvilje for at samtlige selskap fikk unntak fra Vestres løveregler.

Det er Vestres etterfølger Cecilie Myrseth som har fått jobben med å følge opp regjeringens strenge linje. Det er et ynkelig syn, og sprekken i Vestre-linja er det Myrseth nå prøver å klemme seg tilbake inn i.

Det er vondt å se på.

Dagens næringsminister sier til DN om staten og regjeringen at «vi gir forventninger». Krav formulert i krigstyper av hennes forgjenger, er redusert til svada. Det blir ikke mer passivt eierskap enn å «gi» forventninger.

Språkvalget er avslørende. Hun har fått døra til styrerommene midt i fleisen. Borte er all makt bak krava. Regjeringen er ydmyket, og den har tapt maktkampen mot styrerommets logikk og pengemaktas menn.

Ingen av styrelederne i statens selskaper har lyttet, alle blir sittende.

Selv den nakne næringsstatsråden.

(Teksten ble først publisert hos Dagsavisen.)