Nok mat i verden – men ikke til alle

Etter flere tiår med gradvis nedgang, har det siden 2014 vært en økning i antall mennesker som lever med vedvarende matusikkerhet og kronisk sult. Nesten 690 millioner mennesker opplevde daglig sult i 2019, en økning på 10 millioner siden 2018.

Én av hovedårsakene er krig og konflikt, en annen er klimaendringene. Den negative utviklingen har skjedd nesten ubemerket, uten de store overskriftene vi kjenner fra tidligere sultkatastrofer. Sviket mot de som rammes er intet mindre. Nobelkomiteen fortjener ros for å løfte tematikken med årets pris til Verdens Matvareprogram (WFP).

 

Pandemien forverrer

Den pågående koronakrisen har gjort livene til de som allerede sultet enda verre, og ført til at flere spiser mindre enn før. For eksempel har 370 millioner barn mistet tilgangen til et skolemåltid fordi skolene er stengt. For mange av dem var det kanskje det eneste hele, daglige måltidet de før hadde tilgang til.

Den pågående koronakrisen har gjort livene til de som allerede sultet enda verre, og ført til at flere spiser mindre enn før

Nye tall fra FN viser at 83-132 millioner flere mennesker kan bli rammet av sult som en følge av koronakrisen. Matprisene har skutt i været. Reiserestriksjoner har gjort at bønder ikke har kunnet dyrke jorda eller frakte varene til markedet.

Stengte grenser mellom land, fly som ikke flyr og skip som ikke seiler, har gjort det vanskeligere og dyrere å frakte mat over landegrensene. Dette rammer spesielt land med lite egenproduksjon av matvarer og som er avhengige av import.

 

Sult er politisk

Selv om internasjonal handel generelt har brakt velstand og utvikling med seg, avslører pandemien alvorlige hull i det internasjonale systemet knyttet til mat.

Paradoksalt nok er det nemlig mer enn nok mat i verden til å brødfø dagens befolkning. Områder som er av særlig bekymring inkluderer deler av Jemen, Sør-Sudan, Nordøst-Nigeria og det sentrale Sahel i Vest-Afrika. Her lever millioner av mennesker fra hånd til munn, prisgitt matutdeling fra organisasjoner som WFP.

Problemet er at disse og andre lands myndigheter ikke har den politiske viljen eller de økonomiske midlene til å levere politikk som trygger matsikkerheten.

Sult er menneskeskapt, og det er politisk

Hadde de hatt det, ville de investert i landbruket direkte, for eksempel gjennom å støtte småbønder med gjødsel, eller i infrastruktur som gjør at bøndene kan frakte varene sine til et marked. Eller de ville investert i velferdsordninger som helse og utdanning som gjør at fattige folk kan spare eller investere inntekten sin i stedet for å bruke den på skolepenger eller sykehusregninger.

I tillegg er kampen om retten til mat, en kamp om makt. Svært mange land mangler definerte og rettferdige landrettigheter. Ofte er det rike landeiere, selskaper eller staten som eier jord, mens fattige folk, ofte kvinner, ikke en gang eier de små åkerlappene de selv dyrker.

Sult er derfor menneskeskapt, og det er politisk.

 

Mer overvekt

Det ikke alle vet, er at sult og underernæring faktisk også øker i noen høyinntekstland, som Storbritannia og USA. Dette parallelt med at overvekt og fedme øker raskt over hele verden, inkludert i lav- og mellominntektsland.

Mange lands helsesystemer opplever dermed en «trippel byrde», der underernæring øker og sameksisterer med feilernæring. Økende økonomisk ulikhet er én driver, mangel på kunnskap en annen, aggressiv markedsføring fra store, globale selskaper en tredje.

Derfor må dagens matsystemer endres med politikk – fordeling av makt, politisk vilje og reguleringer, både fra det internasjonale samfunnet, og fra lands myndigheter.

 

To sider av samme sak

Samtidig er det liten tvil om at sult og konflikt har en direkte sammenheng. Konflikt fører til mangel på mat, og motsatt: mangel på mat kan føre til konflikt. Matmangel kan forverre eksisterende sosiale spenninger, fyre opp under misnøye og frustrasjoner og gi grobunn til ekstremistgrupper.

Konflikt fører til mangel på mat, og motsatt: mangel på mat kan føre til konflikt

I Nord-Øst-Nigeria for eksempel, ser man at klimaendringer og tørke, i en kombinasjon med økonomisk og politisk marginalisering har ført til økt matusikkerhet og drevet fattige folk på flukt fra sine magre åkerlapper. Klare til å ta imot frustrerte – og sultne – mennesker, ofte unge menn, står Boko Haram, en islamistisk militant gruppe som terroriserer sin egen befolkning.

Som Nobelkomitéen riktig pekte på i sin begrunnelse, brukes også sult som våpen i konflikt. I flere land har man sett at stridende parter holder tilbake matvarehjelp, og at mat byttes mot våpen og seksuelle tjenester.

 

En menneskerettighet

Det er en menneskerett å spise seg mett, uttalt i FNs verdenserklæring for menneskerettigheter fra 1948, og gjentatt i konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som trådte i kraft i 1976. Også andre konvensjoner tar opp i seg matsikkerhet og retten til mat.

I 2004 lanserte FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) frivillige retningslinjer for gradvis realisering av retten til mat. Disse retningslinjene bygger på internasjonal lov, og er anbefalinger til stater på hvordan retten til mat i konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter skal iverksettes. Også i FNs bærekraftsmål, spesifisert i mål nr. 2, er retten til mat gjentatt og bekreftet.

Men selv om mange land har konvensjonene og retningslinjene i sine nasjonale lover, og flere til og med i sine grunnlover, innfris ikke innbyggernes rett til mat. Dette skyldes manglende politisk vilje, svake offentlige institusjoner, lite demokratisk kontroll, lav deltagelse fra sivilsamfunn og marginaliserte grupper, og manglende koordinering mellom ulike politiske nivå.

 

En politisk vitamininnsprøyting?

WFP er verdens største humanitære organisasjon, og leverer mat til mennesker i mer enn 88 land – ofte ved å dele ut matforsyninger i flyktningleirer, andre ganger med flydropp til områder kontrollert av gerilja- og militsgrupper.

Organisasjonen gir også i økende grad direkte kontantoverføringer til mottakerne, slik at de selv handler mat på lokale markeder, og støtter lokale bønder slik at disse er bedre rustet til å møte for eksempel tørke.

Dette er en fornuftig måte å drive humanitært arbeid på i 2020, og ikke minst positivt fra en organisasjon som tidligere har måttet tåle kritikk for å dumpe amerikanskprodusert mat i sekker med den kjente blå logoen.

Det er vanskelig å se hvordan årets pris i seg selv skal bidra til å stanse pågående konflikter eller sultkatastrofer

Men, selv om det er sårt tiltrengt og redder liv, er det ikke mer matvarehjelp som vil endre strukturene som er skyld i at mennesker sulter. Det er derfor vanskelig å se hvordan årets pris i seg selv skal bidra til å stanse pågående konflikter eller sultkatastrofer.

Det beste vi kan håpe på er at WFP får sårt tiltrengte midler til å hjelpe flere i krise, og at prisen blir en påminnelse til verdens ledere om at sult er et brudd på deres menneskerettslige forpliktelser og et svik mot menneskeheten. Politiske grep må til.