Det er nok nå. Mer enn nok

Sola skinner fra en blå himmel, og det nærmer seg ferie. Men det har vi småbarnsforeldre ingen tid til å nyte, for her skal det stilles opp, samværes og smiles. Og det skal lages mat.

Hver eneste dag, eller ganske i nærheten. Den årlige junifestivalen på skolen. Tredje trinn skal stille med varm mat! Sommerfesten i barnehagen. Ta med hver deres rett! Avslutning på skolen, for klassen, avdelingen i barnehagen, fotballaget.

Klart det er hyggelig. Alt er hyggelig, alle er hyggelige.

Foreldre med etternavn som begynner på «b» stiller med varmmat! Om barnet ditt har brune øyne må du også ta med gelé.

Klart det er hyggelig. Alt er hyggelig, alle er hyggelige. Hver for seg, og sammen. Men nesten daglig?

De fleste av oss foreldre har en jobb. Det er ikke bare enkelt å kombinere arbeidslivet med å stille med en varmrett mellom klokka 15 og 16 på skolen torsdag, og i barnehagen dagen etter.

Ikke når det også hoper seg opp med utsatte fotballkamper som må spilles før sommerpausen. Og det skal skåles med kolleger på jobben, og en rekke ulike organisasjoner ber inn til sommerfest.

Og før man har rukket å hvile ut, er det ny uke og nye muligheter. Vi møtes på lekeplassen for sommeravslutning, dere. Ta med mat!

Husk halal, da. Og nøtteallergier og null gluten, og er ikke du veggis, da?

Vi gjør jo dette for barna, du vet, disse små menneskene som plutselig er blitt hele vårt livsprosjekt.

Det er svært få mennesker jeg misliker. Jeg tror ikke jeg kan komme på noen slike blant dem jeg har stått ved siden av de siste ukene, og sett på barna, og spist, drukket eller skålt med i sommeravslutningens navn.

Jeg liker dere alle! Det er ikke det dette hjertesukket handler om, ikke dere.

Jeg sitter og skriver dette og vil egentlig bare bli sittende, men det er jo juni, så jeg må ut igjen straks for å si god sommer til enda en gjeng folk. Alle stiller med egen drikke!

Hvem var det som bestemte at juni skulle bli sommerens svar på desember, en måned der man ikke har tid til å puste og like gjerne kan la bakrus gå over i rus allerede fra morgenen av? Jeg fikk aldri stemme i saken, men jeg håper jeg ville ha stemt nei.

Men jeg kan ikke vite helt sikkert. For vi gjør jo dette for barna, du vet, disse små menneskene som plutselig er blitt hele vårt livsprosjekt.

Jeg er ikke mindre middelklasse enn deg, så jeg kan ikke koste banen foran mine to med mindre intensitet enn deg. Skal det curles og tilstedeværes, så skal det curles og tilstedeværes! Hva var det jeg skulle bake, sa du?

Om ikke barnevernet akkurat kommer trampende inn døra, er jeg ikke sterk nok til å tåle et rykte som han som ikke gidder.

Jeg har lyst til å hoppe av, til å si nei, vet du meg hva, nå orker jeg ikke mer. Lag så mye mat dere kan spise og møtes så ofte dere bare makter, men det skjer uten meg.

Jeg har ting å gjøre, tekster å skrive, av og til en liten øl å drikke. Kanskje også tanker å tenke, om jeg skulle være så heldig og inspirert en dag.

Men jeg tør ikke si noe. Selvsagt ikke. Om ikke barnevernet akkurat kommer trampende inn døra, er jeg ikke sterk nok til å tåle et rykte som han som ikke gidder. Han som nekter å bake boller, eller som, Gud forby, dukker opp med kjøpte lefser – uten å pakke dem opp.

Så jeg står der og smiler og ser på at barna leker og spiser og slåss. Smiler og klapper for lærere og dansende barn og barnehageansatte som har søkt seg videre i livet.

Takk for maten og samværet, folkens. Jeg gleder meg allerede til neste år! Jeg skal bare overleve resten av juni først, og så desember, så er jeg klar!

 

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 18. juni 2023.