Nøkkelen til å løse produktivitetsgåten

(CAMBRIDGE): Den avdøde økonomen Mancur Olson holdt i 1996 en forelesning med tittelen «Big Bills Left on the Sidewalk». Her poengterte han følgende: En person fra et fattig land – for eksempel Haiti – som flytter til et rikere land – som USA – blir umiddelbart langt mer produktiv og tjener langt mer enn det vedkommende gjorde i sitt opprinnelige hjemland. Denne personen har ikke endret seg over natten; vedkommendes ferdigheter og kulturelle holdninger kan ikke forklare denne forbedringen. Svaret ligger i stedet i den nye sosiale konteksten.

Olson konkluderte derfor med at mange (eller de fleste) økonomier ikke er sosialt effektive. Hvis man lever og arbeider i et samfunn med bedre institusjoner – og mer kapital som følge av lang tids investeringer – vil man være mer produktiv og ha høyere levestandard.

Forbedringene som må til for å heve produktiviteten i et helt land krever koordinert, kollektiv handling

Utfordringen, som Olson påpeker, er at man ikke kan endre den ytre konteksten man lever og virker i, bortsett fra å flytte til et annet sted. Forbedringene som må til for å heve produktiviteten i et helt land krever koordinert, kollektiv handling. Olson forsøkte, gjennom sin forskning på den kollektive handlingens logikk, å finne ut av hvorfor dette er så vanskelig å få til.

Økonomer diskuterer i dag hvorfor produktiviteten i mange OECD-land nærmest har stått stille siden midten av 00-tallet – og hvilke tiltak som kan bidra til å revitalisere byer og regioner som har sakket akterut. Dessverre blir Olsons innsikt om behovet for koordinering sjelden nevnt i dagens produktivitetsdebatt. I stedet har diskusjonen dreid seg om mulige medvirkende faktorer, framfor behovet for koordinert handling.

Politiske beslutningstagere gjennomfører gjerne kost-nytte-vurderinger av mulige investeringer i infrastruktur ved å vurdere ett og ett prosjekt om gangen. Men avkastningen til et prosjekt avhenger også av andre beslutninger i privat og offentlig sektor. Hvis en ny jernbanelinje anlegges, hva vil da skje med bussrutene? Vil eiendomsutviklere bygge nye boliger i nærheten, og vil andre offentlige etater åpne skoler i området? Dessverre har offentlige myndigheter sjelden en helhetlig tilnærming til denne type spørsmål.

Områder hvor folk har lite kompetanse byr på lignende problemer. Hvis det ikke finnes godt betalte jobber i et bestemt område, har man ingen incentiver til å investere i egen utdannelse. Og hvis den lokale tilgangen på kvalifisert arbeidskraft er liten, har arbeidsgivere ingen incentiver til å åpne opp kontorer eller fabrikker der. Det eneste alternativet for folk som ønsker å komme seg opp og fram i livet er å flytte til et annet sted.

Det eneste alternativet for folk som ønsker å komme seg opp og fram i livet er å flytte til et annet sted

Problemene slike eksempler illustrerer er i dag nærmest opplest og vedtatt blant økonomiske forskere, gitt den allmenne aksepten for at «institusjoner» er viktige for vekst og utvikling. Men økonomer må knytte analysen til en forståelse av det politiske endringspotensialet, organisasjonslivets sosiologi og beslutningsprosessenes psykologi. Man kan ikke bare oppfordre regioner til å «bli mer som Silicon Valley». Forskere og politiske beslutningstagere må forstå hvilken form for koordinering som skal til for å øke produktiviteten i en gitt kontekst, hvilke handlinger som kan føre til dette og hvem som skal utføre dem.

De geografiske forskjellene er store. Folk som bor forskjellige steder har ulike muligheter. Dette er et betent politisk tema i mange land, noe de siste årenes valgsjokk og politiske polarisering er tydelige tegn på. Vår tids kriser – koronapandemien, økt fare for økonomisk kaos som følge av ekstremvær og sosiale gnisninger, det akutte behovet for å bli et nullutslippssamfunn og det digitale skiftet – gjør det stadig mer nødvendig å finne fram til løsninger som kan bidra til en mer inkluderende økonomisk utvikling.

Folk som bor forskjellige steder har ulike muligheter

Faktorene som holder produktivitetsveksten tilbake finnes nesten over alt. Likevel må løsningene tilpasses hvert enkelt sted og gjenspeile lokale forhold (ervervet kapital, industriell historie etc.). Det finnes foreløpig ingen forskning som kan gi svar på hvilke beslutninger som bør tas på hvilket beslutningsnivå eller hvordan disse beslutningene skal koordineres på tvers av ulike offentlige etater og budsjetter. (Derfor har det nylig etablerte britiske produktivitets-instituttet satt disse spørsmålene på dagsorden.)

Man vet i dag hvilke faktorer som bidrar til lav (eller ingen) vekst i produktiviteten: mangel på investeringer i fysisk og ikke-fysisk kapital, manglende ferdigheter, dårlig infrastruktur, dårlig styring og svake makroøkonomiske forhold. Det man ikke vet er hvordan man skal håndtere disse problemene på en mer samordnet måte. Økonomer og politiske beslutningstagere må ta tak i dette umiddelbart.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2020.