Norsk ukultur

Du er kanskje blant de mange som syns norsk kultur er truet? Du er kanskje som faren til Ola Svenneby, som ikke kjenner seg igjen i sitt eget samfunn. Da anbefaler jeg deg å sette deg på ferja i Sandefjord.

Vent gjerne til sommeren, når du kan stå på dekk og skue utover skjærgården og alle hytter og hus, og de akkompagnerende hvite flaggstengene som strekker seg så langt øyet rekker. Tett i tett ser det ut som om de tråkker hverandre ned i panisk kamp om strandlinja. Arbeiderpartiets Kari Nessa Nordtun har også prøvd å klemme seg inn på dette eksklusive beach-partyet. Og når du ankommer Strømstad på den andre sida, så forstår hva som har gått tapt.

Han har brukt faren sin som eksempel på den hvite, voksne mannen på bygda som ser rundt seg og føler seg bortkommen.

For der venter et Norge anno 1970. Norge slik det var. Før vi tillot en irreversibel utnytting av fellesskapets indrefileter ved sjøen. Bare noen spredte hytter på svenskesida og en intakt strandlinje, tilgjengelig for alle. Det er til og med plass til blågule nudister.

Høyres nye kronprins, unge Svenneby, bare spør da han denne helga lanserte en antologi om veien tilbake for Høyre. Han vil slåss for å bevare den norske kulturen. Han har brukt faren sin som eksempel på den hvite, voksne mannen på bygda som ser rundt seg og føler seg bortkommen, som den «delen av majoriteten som føler seg fremmedgjort i sitt eget land».

Underteksten er at innvandringen har lagt et press på oss og det norske. Livet og holdningene i by (der innvandrerne er mange) og land sklir fra hverandre. Og Svenneby ser det på som sin generasjons viktigste oppgave å bevare Norge. Det kan jeg fortelle Svenneby at er for seint. Og det er ikke Mohammeds feil.

Ingenting provoserer meg mer enn når folk på bygda er opprørt over tilstandene i Oslo.

Den nye nestlederen skriver seg inn i en stor samfunnsdebatt, som speiler en reaksjon på at veldig mye har gått veldig fort de siste tiårene. Globalisering, teknologirevolusjon, Trump, pandemi, krig og Trump igjen, og verden virker ukjent, og nå snakker selv de klokeste hoder om slutten på en global orden. Når det snakkes om endetid og forfall, er det fint for politikere å ha noe å peke på, som også regjeringen gjør. En forklaringsmodell. For hva er den nye faktoren i denne ligningen som utgjør Norge? Innvandring.

Det er for lett. Ingenting provoserer meg mer enn når folk på bygda er opprørt over tilstandene i Oslo. Eller når milliardærer, som for lengst har forlatt det norske fellesskapet til fordel for Sveits, i Nettavisen skal fortelle oss som blei igjen og som lever livene våre i Oslo, at vi er ferd med «å miste kontrollen på volds- og gjengkriminalitet» – og at bare en miks av militære og politi kan redde oss. Bjørn Maaseide burde holde seg til det han kan, slå en ball veldig hardt.

Vi må ha soldater i våre gater, hilsen mann (58) fra Sveits.

Ja, dette landet har utfordringer. Det har det alltid hatt, men alarmismen nå er øredøvende. Som når kriminaliteten omtales som ute av kontroll. Bildet er i verste fall skiftende. Ungdomskriminaliteten er på vei ned. Over de siste 15 årene er antall siktelser for vold mer enn halvert, blant de under 20 år. Antall siktelser for ran og alvorlige seksuallovbrudd har sunket med nesten 70 prosent, ifølge SSB.

Det er samtidig urovekkende med mange gjengangere i storbyene og at vi har fått innslag av gjenger fra Sverige. Men i fjor ble det drept 20 mennesker i Norge. Det er ikke blitt drept færre i Norge siden Kripos begynte å føre statistikk i 1990. Sannsynligvis må man tilbake til 1976 for å finne færre drap. Det er et faktum som svinner som dugg for sola fordi det passer så dårlig inn i fortellinga om at alt går til helvete. Om at vi må ha soldater i våre gater, hilsen mann (58) fra Sveits.

Nei, ting var faktisk ikke bedre under krigen.

Nei, norsk kultur er ikke til å kjenne igjen. Og godt er jo det. Norge er et veldig annet land enn da jeg vokste opp på 1970-tallet med én TV-kanal. Det er knapt den ting som har bestått. Men spurte man folk født i 1920 om hva man tenkte om 1970-tallet, ville de sagt det samme: Det er knapt den ting som har bestått.

Ideen om at ting var bedre før, er sannsynligvis like gammel som mennesket. Og lever godt, selv her i verdens beste samfunn gjennom alle tider. Nei, ting var faktisk ikke bedre under krigen.

Vi lever lenger. Det er mindre arbeidsledighet. Man kan leve det livet man vil, med den man vil. Så når folk slår alarm på vegne av den norske kulturen, forstår jeg ikke hva de mener. Det har aldri vært flere bunader i Oslo, så det kan ikke være det. Det har aldri vært flere hytter.

Selv ikke et kritthvitt Norge hadde føltes mindre fremmed enn det nå gjør i 2026.

Hva er det vi savner? Det er kanskje ideen om dugnad og fellesskap. Frivilligheten og verdiene. Tilliten og respekten. Nøysomheten, anstendigheten og skikkeligheten. Er det i bunn og grunn den absolutte tryggheten. Et romantisk, men fortegna bilde av det som var. Som om alt var mariusgenser, skolegudstjenester og Ivar Aasen. Jeg kan love én ting: Selv ikke et kritthvitt Norge hadde føltes mindre fremmed enn det nå gjør i 2026. Det hadde vært like polarisert. Like oppjaget.

Det som virkelig har ødelagt norsk kultur, slik den var i en ikke tidsavgrenset før-tilstand, er kapitalismen og markedstenkningen vi slapp til. Eller har måttet slippe til, og som har formet modernismen: tempoet, jaget, egoismen og kravene som fulgte med. En verden som gjør oss syke av stress og som er så dyr at vi ikke lenger får mange nok barn.

Dette var kulturen høyresida valgte foran «den norske», som har gjort Svenneby senior fremmedgjort, og som sosialdemokratene ikke var våkne nok i møte med.

Vi har høstet av globalisering, frihandel og teknologi, som har gjort at vi har kunne kjøpe billig, reise fritt og forbruke som gale og ha kloden som vår leikegrind. Men det har gjort oss rotløse og misfornøyde. Rike, men fattigere. Og derfor tilbakeskuende. Men vi har bevisst valgt å bygge ned naturen, som langs kysten og i fjellet, vi har valgt børsen som eneste verdiforvalter, vi la ned boligbyggelagene og vi har markedsutsatt, liberalisert, konkurranseutsatt, kommersialisert, privatisert og økonomisert samfunnet vårt til de grader at det er ugjenkjennelig.

Dette var kulturen høyresida valgte foran «den norske», som har gjort Svenneby senior fremmedgjort, og som sosialdemokratene ikke var våkne nok i møte med. Det er ikke Mohammeds feil at hjula spinner så vilt fort at vi brøler stopp.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.