Kan nye «Bidenomics» redde USA?

«Økonomers og politiske filosofers ideer, både når de har rett og når de tar feil, er mektigere enn hva folk tror. Faktisk er verden styrt av lite annet.» Sitatet er fra økonomen John Maynard Keynes. Han burde vite hva han snakker om. Keynes var i spissen for den tenkningen som slo inn i politikken på 30-tallet, om at bare staten har musklene til å skape nok etterspørsel i økonomien i krisetid.

Motkonjunkturpolitikken var født, og ble en sentral del av venstresidens økonomiske kanon. Med Keynes ble en grunnleggende antakelse fra økonomifaget lagt bort, nemlig tanken om at markeder alltid korrigerer seg selv ut av en krise.

Økonomisk ulikhet har tatt plass i forsetet i økonomifaget

En ny bok – Heather Bousheys Unbound: How Inequality Constricts Our Economy And What We Can Do About It – argumenterer for at vi igjen står foran det filosofen Thomas Kuhn kalte et paradigmeskifte: Økonomisk ulikhet har tatt plass i forsetet i økonomifaget.

 

Teori mot empiri

Mens Reaganomics, politikken for minimal stat og maksimalt marked lente seg på teoretiske antakelser om homo economicus, at individer er rasjonelle og drevet av egeninteresse, har en ny empirisk våg slått inn over økonomifaget. I de fremste økonomiske tidsskriftene er nå en ikke ubetydelig del av artiklene skrevet av økonomer som gjør empiriske analyser på sine egne datasett. Metodene er mer sofistikerte og gjør det mulig å identifisere årsak-virkning-forhold med langt større sikkerhet. På 60-tallet, i forkant av høyredreiningen som kom med Thatcher og Reagan, var halvparten av artiklene i de største tidsskriftene rene teoretiske øvelser.

Tanken om at så lenge den økonomiske veksten sikres, så løser resten seg selv, er lagt bort

Synet på hva økonomifaget er og hvilken rolle det spiller, er i endring. Tanken om at så lenge den økonomiske veksten sikres, så løser resten seg selv, er lagt bort. Empirien har vist oss at ikke alle får bli med på oppturen. Etter at en rekke studier har vist hvordan ulikheten stadig øker, har en ny generasjon økonomer begynt å undersøke ulikhet som en faktor som påvirker økonomien. Det er ikke sant at «et stigende tidevann løfter alle båter». Bousheys bok går gjennom et vidt spenn av økonomisk forskning som har dette faktum som utgangspunkt. Resultatet er et portrett av økonomisk ulikhet som en klam hånd rundt samfunnet.

 

Den skadelige ulikheten

Økonomisk ulikhet bremser den økonomiske motoren. Når den sosiale avstanden mellom folk blir for stor, begrenses viljen til å ta utdanning. Da velger flere å gå i foreldrenes fotspor, framfor å velge en jobb de har talent for. Større ulikhet gjør det også vanskeligere å være en gluping fra et arbeiderklassemiljø som tar patent på en oppfinnelse. Raj Chetty har for eksempel vist hvordan nesten alle patenter blir tatt av barn av foreldre med høy inntekt – selv om det ikke er noe som tilsier at barn av rike foreldre er smartere eller mer oppfinnsomme enn andre. Det gir «lost Einsteins», ifølge Chetty.

Også politikken tar skade av ulikhet. Polariseringen i amerikansk politikk har gått hånd i hånd med økende økonomisk ulikhet. Økt ulikhet konsentrerer politisk makt. Mindre enn 200 familier sto for mer enn halvparten av alle donasjoner til 2016-valgkampen i USA.

Polariseringen i amerikansk politikk har gått hånd i hånd med økende økonomisk ulikhet

Ulikhetens effekt på det politiske systemet er også skadelig for den økonomiske veksten. I USA utarmes offentlig sektor til fordel for skattereduksjoner som ble påstått å gi økonomisk vekst – men som vi nå vet ikke gjorde det. Et mindretall av velgerne mener at skattenivået er for høyt, men likevel har skattereduksjoner i billiondollarstørrelsen vært blant Donald Trumps viktigste politiske gjennomslag. De samme økonomiske interessene jobber fram svekket konkurranselovgivning som gjør at noen få selskaper kan støvsuge opp hele markeder og pumpe opp overskuddet uten å innovere. En survey blant Chicago-innbyggere med over 14 millioner dollar i formue viste at mer enn halvparten hadde vært i kontakt med en kongressrepresentant. Skjevheten i politisk makt rammer vekst.

Boushey minner oss om en klassisk innsikt fra Keynes som også er interessant for den økonomiske situasjonen vi er i nå: Det er bedre for økonomien om mer av den økonomiske veksten går til de som befinner seg i den nedre delen av inntektsfordelingen, fordi de sender det meste tilbake ut i økonomien som nødvendig forbruk. For Keynes var det en «selvfølgelighet», men det var ikke empirisk belagt. Dette var et av Milton Friedmans angrepspunkter mot Keynes i det som la grunnlaget for Reaganomics.

I dag har vi de empiriske metodene og dataene for langt på vei å bekrefte Keynes’ antakelse: I USA forbruker den fattigste 20 prosenten i praksis hele inntekten sin, mens den rikeste prosenten sparer over halvparten av sin. Når vi nå setter opp – i Keynes’ ånd – motkonjunkturtiltak for å sette fart på økonomien, er dette viktig å huske: Etterspørselen i økonomien stimuleres best ved å innrette kriseløsninger i favør de som har de største behovene.

 

Se til Norden

Bousheys bok er et maskingevær av referanser til forskning som viser hvordan ulikhet slår inn i økonomien. Den fører et overbevisende argument for at det er et paradigmeskift som skjer i den økonomiske forskningen.

Etterspørselen i økonomien stimuleres best ved å innrette kriseløsninger i favør de som har de største behovene

Forfatteren selv, Heather Boushey, er ingen hvemsomhelst. I et stort portrett i New York Times nylig ble hun omtalt som en av de nærmeste økonomiske rådgiverne til Joe Biden. Hun var også sjefsøkonom for Hillary-kampanjen. Hun er unikt godt posisjonert for å bidra til at endringene i økonomifaget blir oversatt til politisk handling. Hennes oppskrift er en kombinasjon av sterkere konkurransepolitikk, mer skatt, sterkere velferdsstat, mer utdanning og sterkere fagforeninger. «Se til Norden!», står det mellom linjene. Det er en radikalt annerledes visjon for Amerika.

Hvis Biden blir president og dette blir stående igjen som gjennomført politikk – Bidenomics – kan det redde USA fra det uføret Trump har stilt landet i. Tiden vil vise om landet ønsker å reddes.