Økonomien er for viktig til å være forbeholdt økonomene

En innrømmelse jeg ofte hører fra venner som bryr seg om samfunn og politikk, er at de skulle ønske de kunne mer om økonomi. De føler at samtalen om økonomi er utilgjengelig, og at de må kunne utrolig mye før de kan si noe uten å bli skutt ned av noen som sitter på mer fakta enn dem selv.

Ofte bidrar økonomer i disse samtalene med å kommentere hva som er feil, i stedet for å forklare hva som er rett.

Matkøene som inntil nylig var et uttrykk for krise, har blitt en permanent del av tilværelsen i Norge.

Dette er synd. Ikke bare fordi samtalen om økonomi blir dårligere når færre deltar med sine perspektiver, men også fordi økonomi ikke trenger å være et utilgjengelig felt. Økonomi er ikke et veldig vanskelig fag. Det er i alle fall mye lettere enn kjernefysikk, og vi har ingen mangel på personer i dette landet med sterke meninger om atomkraft.

Likevel er det økonomi som oppleves som utilgjengelig. Hvorfor er det slik?

Jeg har selv studert samfunnsøkonomi. Min erfaring er at faget ikke så vanskelig å forstå, men ofte litt mer vanskelig å forklare. Faget preges av lange resonnementer som ofte forkortes gjennom hyppig bruk av faguttrykk. Når økonomi diskuteres utenfor økonom-kretser, blir disse faguttrykkene et hinder for god kommunikasjon og virker fort ekskluderende i stedet for oppklarende.

Men økonomi er et fag som krever gode formidlere. Spesielt i tider da økonomien er under press og folk naturligvis ønsker å forstå hvorfor ting har blitt vanskeligere – og hva som kan gjøres.

Hvis de som kan økonomi ikke driver god formidling da, så vil de som ikke kan økonomi fort ta deres plass. I fravær av gode forklaringer, blir dårlige forklaringer det nest beste man kan få.

Vi trenger gode historier om økonomi. Disse trenger heller ikke å tilhøre venstresiden. De må tilhøre virkeligheten.

Det er nettopp dette vi har sett i Norge de siste årene. Strømkrisen, dyrtiden og rentehevingene ga nordmenn et økonomisk sjokk vi ikke var vant til, og for mange av oss ble økonomien så stram at det gjorde vondt.

Plutselig vet alle hvilken strømsone de bor i. Matkøene som inntil nylig var et uttrykk for krise, har blitt en permanent del av tilværelsen i Norge. Da er det naturlig at mange har stilt seg spørsmålet om hva i alle dager som har skjedd.

Det er mange dyktige økonomer i Norge, men disse har frem til nå ikke nådd gjennom til de mange som har lurt på hva som har skjedd med økonomien. I deres plass har det oppstått en egen industri av hjemmesnekra influensere og forståsegpåere som forteller oss hva som «egentlig» har skjedd.

Skikkelser som Sindre Wiig Nordby, Ole Asbjørn Ness, Sløseriombudsmannen Are Søberg og (økonomen) Martin Bech Holte har gjort et imponerende arbeid med knakende god historiefortelling og det vi må kunne kalle folkejournalistikk. De har skapt en slags helhetlig fortelling om hva som har gått galt i norsk økonomi.

Disse serverer oss en forlokkende fortelling om skattepenger som sløses med i hundre milliarder-klassen, om oljepenger som doper statsbudsjettet, og om politikere og «Blindern-økonomer» som ikke har peil. Denne historiens styrke er at den er veldig god og underholdende. Svakheten er at den er riv ruskende gal.

Det at den alternative historien om norsk økonomi som florerer på nett og i bestselgende bøker er feil, ser ikke ut til å gjøre særlig inntrykk. Bech Holte alene har fått hard kritikk for sin tallbruk fra økonomer fra SSB, sjefsøkonomer fra privat næringsliv, akademiske forskere, og økonomer hos partene i arbeidslivet.

Jeg har troen på en fremtid hvor både Øystein Olsen og Ali Esbati blir virale Tiktok-influensere.

At dette ikke har satt en demper på populariteten til fortellingene, burde ikke være overraskende. Det holder ikke med en faktasjekk. Folk vil ikke bare vite hva som er feil. De vil vite hva som er rett.

Vi trenger gode historier om økonomi. Disse trenger heller ikke å tilhøre venstresiden. De må tilhøre virkeligheten.

I så måte har de siste ukene vært oppløftende. Bokhøsten har startet med utgivelse at to nye bøker om norsk økonomi.

Den ene, «Vårt Rike Land», er skrevet av tidligere sentralbanksjef Øyvind Olsen og professor i økonomisk historie Eivind Thomassen, og er en slags systematisk gjennomgang av Bech Holte sine bøker.

Den andre, «For rikt for hvem», er skrevet av samfunnsøkonomen Ali Esbati og en rekke andre bidragsytere, blant annet en av mine kolleger i Agenda.

Samlet gir bøkene en god faktasjekk av de mange misoppfatningene som eksisterer om norsk økonomi i dag, og etter mitt skjønn gjør de også noe enda viktigere. De gir gode og tilgjengelige historier om hvordan økonomien vår faktisk er, og hvilke utfordringer vi står overfor. De peker ikke bare hånende på det som er feil, men forteller oss på underholdende vis hva som er rett. Dette trenger vi mer av.

Jeg har troen på en fremtid hvor både Øystein Olsen og Ali Esbati blir virale Tiktok-influensere. Inntil den tid er gode bøker som tilgjengeliggjør økonomi for folk, et stort steg i riktig retning.

For økonomien er alt for viktig til at økonomene skal få sitte med den alene.

(Boka “For rikt for hvem” utkommer på Res Publica. Forlaget og magasinet er del av samme selskap. )