Økt misnøye på vestfronten

WARSAWA: Rundt 2,7 millioner ukrainske flyktninger befinner seg nå i Polen. 1,2 millioner ankom etter 2014 og ytterligere 1,5 millioner kom til Polen etter Russlands invasjon 24. februar. Til sammenligning har Tyskland tatt imot én million ukrainere, Tsjekkia 464 000 og flere andre land 200 000 eller mindre, ifølge FNs høykommissær for flyktninger.

Offisielle tall fra midten av oktober viser at rundt 4,7 millioner ukrainere har søkt om midlertidig beskyttelse utenfor hjemlandet.

Trenger du noen å legge skylden på for dine problemer, er det bare å legge skylden på ukrainerne.

Ukrainere uttrykker, på sin side, stadig takknemlighet overfor polakker for at de har blitt tatt så godt imot og for den militære støtten som Polen har gitt til Ukraina etter invasjonen. Men det er ukrainerne som fortjener takk. Det er de som kjemper og dør — ikke bare for sin egen frihet, men også for Polens. Likevel har intervjuer, som Przemysław Sadura og jeg har gjennomført, avdekket at polakker ser med økt misnøye på disse flyktningene.

Denne misnøyen er preget av noen stygge paradokser som i siste instans har lite å gjøre med ukrainerne selv. Polakker er redde for å bli nedprioritert når offentlige goder og tjenester, som helsetjenester og utdanning, skal fordeles. Og mange misliker at ukrainere blir gitt nasjonale ID-nummere, fri offentlig transport og andre goder. Mange mener at denne formen for «sjenerøsitet» vil gjøre at flyktningene ikke vil reise hjem igjen. De frykter at det i sin tur vil føre til overbelastning av offentlige tjenester, som ikke fungerer så godt fra før. Og de frykter at flyktningene vil ta jobber fra polakker.

Men mer enn 400 000 av nykommerne, som kom til i Polen i 2022, hadde faktisk jobb fra før. Og økonomer påpeker at arbeidsmarkedet kan ta imot minst dobbelt så mange. Fakta betyr imidlertid lite for de som har denne typen synspunkter — som gjerne baserer seg på noe de har hørt fra andre. Det er tydeligvis «flyktningtid» i Polen: Trenger du noen å legge skylden på for dine problemer, er det bare å legge skylden på ukrainerne.

Foreløpig har ikke misnøyen med ukrainske flyktninger ført til umenneskeliggjøring eller hatefulle ytringer.

Det å gjøre ukrainere til syndebukker, er å gjøre dem til offer for Polens tiltagende økonomiske problemer. Inflasjonen ligger nå på rundt 18 %. Energiprisene har skutt i været. Og offentlige tjenester er lammet. Det hjelper ikke flyktningene at polsk statlig propaganda legger skylden på krigen for alle disse problemene.

Det som gjør bildet enda mer komplisert, er at den økte misnøyen med ukrainske flyktninger ikke innebærer noen motvilje mot å hjelpe selve Ukraina. Få polakker kommer trekkende med gamle klagemål basert på landets vanskelige historie med Ukraina — som f.eks. Volhynia-massakren i 1943 — og det offentlige ordskiftet er nesten blottet for motstridende syn på krigen.

Misnøyen med flyktningene er for det meste begrenset til sladder, ikke førstehåndshistorier. Med unntak av Konføderasjonspartiet på ytre høyre, forsøker verken regjeringspartiet PiS eller noe annet parti å utnytte innbyggernes økte misnøye med de ukrainske flyktningene. Når det er sagt, er det heller ingen partier som har tatt opp dette spørsmålet på en ordentlig måte.

Det er ikke nødvendigvis de som sitter ved makten som vil lage bråk.

Foreløpig har ikke misnøyen med ukrainske flyktninger ført til umenneskeliggjøring eller hatefulle ytringer, slik vi så da Belarus forsøkte å lede flyktninger fra Midtøsten inn i Polen. I motsetning til migranter fra andre kulturer, blir fortsatt ukrainere stort sett akseptert som gjester.

Men man må gjøre noe med den stadig dårligere stemningen. Man bør oppfordre innbyggerne i Polen til å dele noen av sine følelser som ledd i en mer omfattende dialog. Det kan bidra til at folk innser at problemet egentlig ikke dreier seg om ukrainerne. Problemet er i stedet mangel på tillit til staten og tillit til hverandre. Opposisjonspartier bør innta en ledende rolle i denne samtalen. Hvis man ikke diskuterer flyktningspørsmålet på en åpen og reflektert måte, vil populister før eller senere utnytte situasjonen.

Det er ikke nødvendigvis de som sitter ved makten som vil lage bråk. PiS-regjeringen ønsker ikke å kaste bort den internasjonale anseelsen den har fått som følge av at den har ønsket ukrainere velkommen og støttet krigsinnsatsen.

Fordi man sjelden snakker om integrering, forblir slike initiativer ofte overfladiske.

Situasjonen kan minne om det som skjedde i Tyskland i 2015. Fordi innbyggernes bekymringer for den enorme strømmen av flyktninger som kom inn i landet ikke kom til uttrykk i mediene eller de etablerte partiene, var det høyreorienterte partiet AfD i stand til å fylle tomrommet og vant seter i det tyske parlamentet (Bundestag) for første gang i 2017.

Noe lignende kan skje i Polen under det nasjonale valget neste år. For å desarmere den tikkende bomben bør opposisjonspartiene utforme et budskap om at polakker har rett til å være bekymret i møte med økende boligpriser, mangel på barnehageplasser og vansker med å få legetimer. De har rett til å være lei av å hjelpe. Etter å ha erkjent dette, bør polske ledere tålmodig forklare at flyktningene ikke er den virkelige faren.

Det er feil å overøse polakker med smiger for hvordan de har svart på krigen.

Samtidig bør det polske sivilsamfunnet gripe inn for å gi mer reell — ikke bare rettslig — støtte til integrering av flyktninger slik at flere polakker kan få førstehåndskjennskap til ukrainere, belarusere og andre flyktninger. Fordi man sjelden snakker om integrering, forblir slike initiativer ofte overfladiske. Det er opp til mediene, ikke-statlige organisasjoner og offentlige myndigheter å endre på dette.

Slik det er nå, blir sosiale medier i stadig større grad fylt med flyktningfiendtlige uttalelser — og mange av disse kommer fra anonyme nett-troll og bot’er. Når de etablerte mediene ikke tar opp dette temaet, skaper slike uttalelser et inntrykk av at elitene forsøker å skjule «det som egentlig skjer».

Det er feil å overøse polakker med smiger for hvordan de har svart på krigen. Men det er like dumt å høylytt forakte polakker som ser med misnøye på flyktninger. Det landet trenger er en ærlig samtale om de økonomiske problemene folk opplever. Jo lenger politikere tier i håp om at problemet vil gå bort av seg selv, jo verre kan oppgjøret bli.

Oversatt av Marius Gustavson 

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org