Økt rente og økt ulikhet

Blant oss vanlige folk går samtaler om mulige renteøkninger omtrent sånn: Vi som har store lån og rammes hardest, vi er jo ikke blant dem som driver opp prisene i utgangspunktet, så hvorfor tror bank og politikk at dette skal hindre mer prisvekst?

Har du penger i banken gjør renteøkninger at du får mer av dem.

Hvordan er det tenkt at de som har mest gjeld, eller leier av dem som har mest gjeld, og på grunn av renteøkning begynner å jakte på enda billigere tomater, skal løse noe som helst, når økt prisvekst i stor grad kommer utenfra i form av økte råvarepriser, energipriser, og problemer med frakt, ikke minst på grunn av USAs, Russlands og Israels vanvittige krigføringer?

Og på motsatt side, har du penger nok, gjør ikke en renteøkning mye fra eller til. En tusenlapp eller to ekstra i måneden kan møtes med et skuldertrekk, og forbruket, inkludert luksusforbruket, fortsetter som før. Det samme skjer med mulig prisvekst, som rammer dem som har minst fra før.

I tillegg – har du penger i banken gjør renteøkninger at du får mer av dem.

Spørsmålet er hvem den virker gjennom, om det i det hele tatt gjør det.

Renteøkninger er en driver for økt ulikhet, og når Norges Bank velger denne metoden, velger de også bevisst eller ubevisst et fremtidig samfunn med mer ulikhet mellom folk, og ingen styrende politikere ser ut til å mene de har noen som helst kontroll over dette.

Norges Bank opererer ikke et vakuum. Det vi innser nå, er at vi er et samfunn der økonomiske modeller som vil øke ulikhet og folks bekymringer, er akseptert politikk, og pakket inn som fornuft, som noe akseptabelt, noe vi som har minst må tåle.

Renteøkninger plasserer den største byrden på dem som har det tyngst fra før. Øker arbeidsledigheten som konsekvens, vil det også ramme hardest dem som allerede sliter med å finne en jobb.

Renten settes opp for å bremse økonomien, som det heter. Tanken er enkel: Når det blir dyrere å låne, skal folk bruke mindre, og prisene stabiliseres. Men denne logikken forutsetter at folk faktisk har noe å kutte i. I et samfunn med økende ulikhet er det ikke lenger gitt at alle har det, og Norge har blitt et land der ulikheten øker, og særlig gjelder det formue. Spørsmålet er derfor ikke bare om rente virker.

Spørsmålet er hvem den virker gjennom, om det i det hele tatt gjør det.

Hvorfor betaler vi renter i det hele tatt?

Det er lett å avvise vanlige folks spørsmål om økonomi, fordi de fleste av oss ikke forstår økonomiske modeller. Men vi forstår noe annet, vi vet at økonomi ikke er det samme som matematikk.

Økonomi er et samfunnsfag, og skal som alle samfunnsfag alltid gå inn i sin tid og forholde seg til mennesker, politiske valg, prioriteringer og fordeling. Økonomifaget er opptatt av ressurser, hvem som har og ikke har, og hvordan politikk påvirker alle samfunnsgrupper.

To økonomer med den samme utdannelsen kan derfor være sterkt uenige med hverandre om hva som er en klok prioritering. Men to matematikere er alltid enige om at 2 + 2 = 4, fordi i dette faget gjelder noe annet: Universelle og nøytrale regler.

Derfor kan vi alle med rette delta i debatter om renter, selv om vi ikke skjønner alle detaljer, fordi i økonomisk valg, er valg er stikkordet, fordi man kunne valgt noe annet. Å skattlegge de som har mest, mer, for eksempel, i denne sammenhengen.

Vi som har store boliglån, betaler store summer kun i renter til banken hvert eneste år. Hva skjer med de pengene egentlig?

Tenk på noen tall: Har du et boliglån på fire millioner kroner og 5.1 prosent rente, betaler du 204.000 kroner til banken i renter, hvert år. Minus skattefradrag på 22 prosent er den reelle kostnaden omtrent 160.000.

Spørsmålet er hvorfor vi aksepterer det.

Har du fire millioner i banken og en gjennomsnittlig innskuddsrente på 3 prosent, får du 120.000 kroner i renteinntekter, før skatt, så den reelle gevinsten er rundt 93.500 kroner.

Mellomrommet på 65.000 kroner, etter alle skattene, er da bankens inntekter til drift, til å dekke andres tap, egenkapital og administrasjon, men noe av det kan også gå til overskudd til eierne, altså aksjonærene, i gode renteår (for banken).

Når styringsrenten går opp, øker både lånerenten og sparerenten, men ikke like mye; det er dette som er bankenes forretningsmodell, og i den modellen ligger også muligheten til å utbetale overskudd til eierne. Fordi lånerenter oftest øker raskere enn sparerenter, tjener bankene på renteøkninger i mellomrommet, og derfor kan det som er stress, bekymringer og utfordringer for kunder med store lån, gi rentefest og utbetalinger til aksjonærer i bankene.

Og hvem er eierne? Det er både stat og oljefond, men også en rekke andre: For eksempel, når rentene øker i Norge, kan deler av bankenes overskudd tilfalle globale investorer på eiersiden; fra BlackRock og Vanguard i DNB til Cevian i Nordea og internasjonale forvaltere som State Street i banker tilknyttet SpareBank 1-alliansen.

Vi som bor i et system som har valgt å integrere kommersielle banker inn i det helt basale, som det å bo under tak og mellom varme vegger, burde blande oss mye mer inn i det helt grunnleggende og spørre om ting som: Hvorfor betaler vi renter i det hele tatt? Hva er i så fall et passende og rettferdig rentenivå? Hvorfor skal velstående aksjeeiere og andre med masse penger i sparing få enda mer som konsekvens av at jeg får mindre?

Vi vet hvem som betaler prisen for renteøkninger og hvem som tjener på dem.

Hvis politikere i Arbeiderpartiet, som statsminister Jonas Gahr Støre selv sa på NRK fredag morgen, hevder de ønsker å begrense økende ulikhet i Norge, hvorfor støtter de da grunnleggende opp rundt et system som strukturelt øker ulikheten?

I Norge er vi blant dem med høyest boliggjeld i hele verden. Norske husholdninger har i gjennomsnitt gjeld på over 200 prosent av inntekten, mot rundt 100 prosent i Europa. Samtidig ligger boliglånsrentene rundt 5 prosent i Norge, og på 3–4 prosent i Europa. Nordmenn er dermed langt mer sårbare for renteøkninger enn mange andre. Det må også med i samfunnsfaget økonomi.

Det kan virke smålig å bry seg om dårligere råd for mange mennesker i Velferds-Norge, når verden rundt på alle vis står i brann. Men er det ikke nettopp økt økonomisk ulikhet; grotesk rikdom mot brutal fattigdom, som er en av årsakene til demokratier går opp i limingen, til ytre høyres politiske appell og til samfunn som ikke lenger henger sammen med seg selv?

Hvis det er sånn, og jeg tror det er sånn, burde vi bruke alle politiske og økonomiske midler vi har for å motvirke ulikheten, og ikke finne fram en hammer fra gamle dager som banker inn nok en spiker i fellesskapets kiste ved å lempe renteøkninger over en forgjeldet befolkning.

Vi vet hvem som betaler prisen for renteøkninger og hvem som tjener på dem.

Spørsmålet er hvorfor vi aksepterer det.

(Først publisert i Dagsavisen.)