Kronekursen – kronebluesen – suger livskraften ut av oss. Det er kjipt å være fattig og uønsket.
Pizzaen og den greske salaten blir dyr i sommer, hvis man skal innta den på deres respektive opprinnelsessteder. Som nordmenn jo må i juli.
Hakkebøffen også. Når danskene krever 60 prosent mer av oss enn prislappen i danske tyder på, så går feriepengene fort. Det brenner godt i allerede dyrtidssvidde norske lommebøker. Selv räkmackan blir dyr, for oss som legger sommerferielista så lavt. Ja, alt, overalt blir dyrere i sommer for sommernødne nordmenn.
Man hører nå mange historier om at den svake kronekursen gir folk kalde føtter. Sydenturen avlyses. Det er ikke noe å si på den smule uro som nå sprer seg over landet i påvente av sommerferien. For krona er svakere enn kanskje noen gang. Målt mot den mektige dollaren har den ikke vært svakere siden første verdenskrig.
Det er kanskje fattig trøst, når Mythosen er blitt mye dyrere bare på noen sommerferier, at staten håver inn penger.
Ola og Kari er rett og slett blitt dramatisk mye fattigere − når vi gjør det vi liker aller best − er på tur der ute i verden.
I en analyse Dagens Næringsliv gjorde i mars befinner Norge seg i svært uvanlig selskap der vi ser at krona, vår kjære krone, blir mindre og mindre populær. Og kjøper oss mindre og mindre.
I analysen er vi bak økonomier vi ellers vil le høflig av. Etter Argentina, Tyrkia, Colombia, Brasil og Sør-Afrika kommer de staute norske og svenske kronene. Både Malaysia og Algerie ser bedre utvikling for sin valuta. Bare japanske yen er selskap på lista som vi vel føler oss hjemme i.
For et folk som har tillært seg som naturlover at norskekrona er sterkere enn den svenske, rimelig lik med den danske, at euroen koster åtte kroner og dollaren sju, er det på tide å våkne. Vil du handle for 100 danske nå, må du ut med 160 norske kroner. Euroen fryktes å nå 12,30 i løpet av sommeren og dollaren er på 11 kroner. Det snur opp-ned på verdensbildet vårt.
Mange peker på at det er regjeringas feil.
Dette svir i det nasjonale selvbildet. Argentina og Sør-Afrika, liksom. Men det er bare å akseptere, krona vår er uønsket. Men hvorfor, strides de lærde om.
Helt grunnleggende handler det om at færre ønsker å investere i kroner. De vil ikke eie norske penger og selger seg ut av norske aksjer. Kapitalen flyter i usikre tider til de største valutaene, til euro og dollar. Det er andre land som er mer løfterike enn vårt. Tenk det! Det pekes på at det norske rentenivået er relativt lavt, og at kapitalen derfor søker seg til andre økonomier der avkastningen er større.
Den norske krona og økonomi er svært knyttet til energiprisene. Prisene på nordsjøolje har gått kraftig tilbake det siste året, og forklarer noe av motvinden. Kanskje ses også norsk økonomi på som en one trick pony, at olje og gass er det eneste vi holder på med og kan. Og olje og gass er jo ikke framtida.
Den siste dejlige sommeren med Erna kostet det 140 norske kroner for 100 danske.
Mange peker på at det er regjeringas feil. Det også. De norske skatteflyktningene til Sveits gjør nok inntrykk der ute, som det gjorde det da russisk borgerskap flykta fra bolsjevikene. Men at Norge skal være politisk ustabilt og økonomisk uforutsigbart, er jo bare tull. Flere analytikere peker på vårt høye kostnadsnivå, som forklaring på den manglende tilliten. Men i Norge skal alle med, både før under og etter pandemien. Da får heller den globale kapitalismen være skeptisk.
Det er riktig at svekkelsen av krona har tiltatt på statsminister Jonas Gahr Støres vakt. Men norske og danske kroner var én til én fram til for ti år siden. Så tok Erna Solberg over. Den siste dejlige sommeren med Erna kostet det 140 norske kroner for 100 danske. Den samme sommeren 2021 kosta dollaren nesten ni kroner, opp tre kroner og 50 prosent på hennes åtte år. Ingen snakket vel om at det var Erna Solbergs feil at flæskestegen var blitt ulidelig dyr?
Det er kanskje fattig trøst, når Mythosen er blitt mye dyrere bare på noen sommerferier, at staten håver inn penger. For staten mottar sin betaling for olje og gass i dollar. I kroner stiger oljefondet i en takt som er svimlende. Ved nyttår var fondet på 12.429 milliarder kroner. 17. mai var det hurra for 15.000, mens det nå på mandag sto i 15.480 milliarder. 480 milliarder i økt verdi på knappe tre uker.
Det som er reell trøst på stranda i sommer, er at norsk eksportindustri og reiseliv kan prise seg lykkelig over økt konkurransekraft med historisk svak krone. Det kan trygge mange jobber. Det kan fort være verdt en skål i dyr øl.
Kommentarer