Hva skjer når titalls millioner av indere som lever av å frakte passasjerer på trehjulssykler må konkurrere på pris med førerløse biler med aircondition?
I forrige uke tok denne spaltisten et litt unorsk valg. Jeg var på jobb i New Delhi av alle steder, og skulle fra den ene siden av byen til den andre. Det eneste naturlige er å ta en taxi. Gjør man det, fraktes man fra et luftavkjølt bygg bak en høy mur, til et annet luftavkjølt bygg bak en høy mur, i en luftavkjølt taxi. Enkelt, greit og behagelig. Akkurat som hjemme. Alle fra Vesten som er på jobb i Delhi, velger dette.
Men det var enda mer travelt i gatene enn det pleier å være (og det sier litt). Jeg var medskyldig. Konferansen jeg var på, hadde mange viktige gjester som fikk politiet til å sperre gatene. Det gikk ut over alle andre i byen som ikke var like viktige. Så jeg valgte å spasere.
Det er en endret by i et endret land.
Det er en interessant opplevelse å spasere gjennom New Delhi i morgenrushet. Livet leves intenst, lukter og lyder er voldsomme for en som er vant til en søvnig norsk drabantby.
Konferansen handlet om kunstig intelligens. Det må jeg skrive mer om neste gang. Nå får det bli reisebrev. Men jeg lover at du som forventer en økonomispalte, skal få levert, altså. Jeg rakk jo å tenke litt på det som allerede skjer på KI-fronten, og som kommer til å skje hvis vi skal tro de tek-braminene som innledet på denne konferansen.
Først litt om det som allerede har skjedd. Jeg har nemlig vært i denne utrolige byen en gang før. For 22 år siden. Det er en endret by i et endret land.
La oss begynne med gatene. Det er fortsatt stappfullt i alle retninger, og antall kjøretøy i bredden varierer konstant mellom fire og sju. Rent fysisk er det påtakelig at bussene nå går på strøm. Også en del personbiler har fått batteri. Bra for luftkvalitet og støynivå.
Å endre kultur er jo skikkelig vanskelig, så det må ha skjedd noe mer, tenkte jeg.
Kulturelt har det også skjedd ting. For 22 år siden var det en stor debatt i de engelskspråklige avisene om «PDA». Jeg husker det fordi for meg betød de bokstavene den gang «Personal Digital Assistant». Men i India betød bokstavene «Public display of affection». Artiklene jeg leste handlet om hva som var ok og ikke ok for mennesker av ulikt kjønn å gjøre på gata. Leie hverandre, for eksempel. Eller kysse.
Slike debatter står ikke i avisene i dag. Nå går unge kvinner og menn og leier hverandre med den største selvfølge. De har en smarttelefon i den ledige hånda. Mon om det ikke henger sammen.
Færre unge mennesker går i tradisjonelle klær (selv om det fortsatt er helt vanlig), og det som var allestedsnærværende i 2004 – store, blodrøde, rennende spyttklyser på enhver vegg – er fullstendig borte. Det var en slags bete og tobakk det var vanlig å tygge. Forskjellen fra da til nå var som å gå på en brun pub i Oslo før og etter røykeloven.
En rusletur er ikke grunnlag for en analyse, så ta disse anekdotene for hva de er. Men jeg diskuterte disse tingene med nordmenn som er bosatt i India. Å endre kultur er jo skikkelig vanskelig, så det må ha skjedd noe mer, tenkte jeg.
Hva skjer med disse menneskene hvis tek-mogulene der inne i den luftavkjølte arenaen får det som de vil?
Det har jo det. Velstanden har økt. Tilgangen til internett er stor og voksende. IT-tjenester er en indisk kjempenæring med kunder over hele verden. Hundrevis av millioner av mennesker har fått sitt første personnummer og dermed muligheten til å få bankkonto. Sivilisatoriske blodårer, usynlige for mitt overfladiske turistøye. Det er et enormt sprang. Folk har smarttelefoner som de betaler med.
Tradisjoner utfordres. Ambisjonene og dimensjonene er enorme, stoltheten likeså. Med god grunn. India skal vokse innen avanserte IT-tjenester, ikke minst KI.
Det er da tankene vandrer tilbake til de tusenvis av menneskene jeg traff under min spasertur i morgenrushet. De var jo på jobb. På gata. Enorme mengder med rickshawer og sykkelrickshawer som fraktet folk eller ventet på tur. Taxier. Varebiler. Busser. Og langs veggene på begge sider av hver eneste gate: Folk som selger noe. Mat, klær, mynter, mobildeksler. Hva som helst. Butikken er gata, gata er butikken. De jobber og jobber.
Hva skjer med disse menneskene hvis tek-mogulene der inne i den luftavkjølte arenaen får det som de vil?
Hva skjer med de som ikke kan oppgraderes til Menneske 2.0?
Hvis titalls millioner av indere som i dag lever av å frakte passasjerer på trehjulssykler med eller uten motor, eller i en Uber, må konkurrere på pris med førerløse biler med aircondition? Hvis et mobildeksel eller en kilo ris blir handlet med et klikk på telefonen og fritt levert på døra med en drone? Hvis hundre millioner indiske bønder blir erstattet av roboter som sår, luker, sprøyter og høster? Bedre og billigere enn selv de med verdens kanskje laveste lønninger kan gjøre det?
Over hele verden lurer folk på hva som skjer med arbeidsplassene våre. Det er det god grunn til. Men mens vi i Norge for lengst har mekanisert bort nitti prosent av årsverkene i landbruket og omstrukturert bort hundre prosent av våre postkontorer og bankfilialer, er det andre land som fortatt har slike ekstremt arbeidsintensive sektorer.
Det er liten grunn til å tro at KI og avanserte roboter kommer til å skille på dem og oss. Fallet kan bli hardt hvis land med enorme folketall og store grupper analfabeter skal bytte til selvbetjente kasser, KI-agent-styrte kontorprosesser, selvkjørende biler eller hypereffektive, ubemannede sikkerhetskontroller.
Jeg lover deg, kamerat: Ingen av oss jobber like hardt som en grovt underbetalt indisk sykkelrickshaw-sjåfør.
Å omstille gjennom kompetanseheving er utfordrende nok i lille, rike, velutdannede Norge. Prøv i et gigaland med analfabetisme og enorm uformell økonomi.
Svaret må bli politisk. Hvem skal få gevinsten ved den nye teknologien? Hva skjer med de som ikke kan oppgraderes til Menneske 2.0? Det som er helt sikkert er at ingen land forblir stabile hvis de brått får masseledighet. Protestene vil bli voldsomme. Og voldelige.
Vi snakker tross alt om folk som er vant til å jobbe hardt, svært hardt. Du som leser dette jobber sikkert også hardt. Jeg som skriver denne teksten også. Men jeg lover deg, kamerat: Ingen av oss jobber like hardt som en grovt underbetalt indisk sykkelrickshaw-sjåfør.
For milliarder av mennesker er hardt arbeid mer som å gå i ei myr.
I Norge er vi vant til å tenke at hardt arbeid skal lønne seg. Det skal ta deg steder. Det er som å gå i en trapp. Legg inn krefter så går det oppover. Ikke alle har det sånn.
For milliarder av mennesker er hardt arbeid mer som å gå i ei myr. Det går framover, ikke oppover. Det er knallhardt, og hvis du stopper opp, synker du nedi. En feil og du mister støvelen.
Det solide fotfestet norske arbeidstakere har under føttene, er bygget opp av folk som gikk foran oss. Vi skal være så ellevilt takknemlige. Ikke alle har det sånn. En KI-revolusjon ledet av monopol-giganter som vil legge hele verden under seg samtidig, er dømt til å skape konflikt. Her – og der.
Kommentarer