Omkampen for tilværelsen

Mandag slo den ellers så sindige LO-lederen neven i bordet. Tilliten var borte. Peggy Hessen Følsvik hadde fått nok og bryter samarbeidet med arbeidsgiverne. Hun kunne revet invitasjonen til NHOs paljettbefengte årskonferanse i januar i to, hvis hun ønsket å være litt teatralsk. Men denne situasjonen trenger ikke mer drama.

En voldsom selvtillit preger nå høyresiden i det offentlige ordskiftet.

Folks rett til full lønn ved sjukdom var alvorlig nok. Men det handler om så mye, mye mer. Om å stoppe et forsøk på å bygge ned et kjent Norge og opp et annet. Det var motstandskampen som startet denne uka. En forsvarskamp. Mot en høyreside som ikke har hatt kraftigere medvind siden 1930-tallet. Beklager assosiasjonen denne tidsepoken gir, men det er ikke til å komme unna. Det er sant.

Og da USA valgte seg Donald Trump igjen, var det som å slippe vestavinden til bak høyresidens seil. Også her hjemme. Reaksjonen sist han vant i 2016 var sjokk og vantro. Det er noe annet i emning nå. Husk hva en av Norges rikeste menn, Stein-Erik Hagen, utbasunerte på Dagens Næringslivs forside dagen derpå: «Dette kan bli meget bra!». For hvem?

Det fagligpolitiske samarbeidet som la grunnlaget for det moderne Norge, er i fare.

En voldsom selvtillit preger nå høyresiden i det offentlige ordskiftet. Fremskrittspartiet var denne uka Norges største parti på vår meningsmåling. Det er noe Stutum, Bjørn Sands legendariske parodi på den norske folkesjela på 1970- og 80-tallet, over hva som nå kan sies.

Forsøkene på å gjøre noe med klimaendringene avvises som symbolpolitikk. Frp-leder Sylvi Listhaug gjør klima og verdig eldreomsorg til en motsetning. Kriminelle nordmenn med utenlandsk opprinnelse skal kastes ut. Folks lommebok trumfer alt. Staten er for stor, og offentlige ansatte? Ja, de er for mange og for late. Mediestøtten må bort og kulturlivet strupes.

Varianter av dette bankes nå ut i stadig mer populære podkaster, i sosiale medier og ytre høyre-organer. I en stadig heftigere politisk kulturkamp mellom høyre og venstre, pøses det ut teorier om hvor lett det er å bare kvitte seg med 200 milliarder av offentlige kostnader. Om hvor kul Trump er. Om hvor late politikere vi har som ikke engang befinner seg i stortingssalen fra ni til fire. Banale analyser vinner fram om en samfunnsvev som er ekstremt finmønstret og kompleks.

Farlige er også krav som tiltar i styrke om at Norge ikke lenger skal bruke sin stemme internasjonalt, ikke snakke Israel, USA og makta midt imot, men at vi må kjenne vår plass i hierarkiet. I så fall kan vi gravlegge idealene FN er tuftet på.

Og strømmen? Ja, hadde regjeringen innført 100 prosent refusjon, ville Listhaug rykket ut, med fønvind i håret og blødmende rysjebryst, og krevd kompensasjon for bortfall av ulempe. For tort og svie. Og det hadde gått rett hjem.

Kreftene til å møte dette er blitt dramatisk mye svakere på få år. Når den politiske fløyen av arbeiderbevegelsen har målinger på 14-tallet, slik vi fikk se denne uka, er det fare på ferde for at rettigheter og kamper vunnet siden 1945 kan ende i nederlag. Når Jonas Gahr Støres Arbeiderparti er på knærne, går alarmen på Folkets Hus. Det fagligpolitiske samarbeidet som la grunnlaget for det moderne Norge, er i fare.

Det er vanskelig å se for seg særlig mange andre spørsmål som vil kunne mobilisere vanlige arbeidsfolk mer.

Bruddet mellom de to partene i arbeidslivet, de to forvalterne av den nær hellige norske modellen og trepartssamarbeidet sammen med staten, er ikke spill for galleriet. LO bruser ikke med fjærene for å tøffe seg, ta tidlig juleferie og bli enige på nyåret. For LO var det hit, men ikke lenger.

Partiet er historisk svakt, oppslutningen rundt LO er stabil i tall, men andre arbeidstakerorganisasjoner vokser mer. Kollektive prinsipper forvitrer, en samfunnsstruktur er under press. Og har vært det lenge.

Antydninger om at LO ikke ønsket en avtale, er feil. De ønsket selvsagt en ny fireårig IA-avtale, som ville fredet sjukelønna gjennom det som ligger an til å bli en ny periode med høyrestyre. Men det er også riktig at arbeiderbevegelsen nå trengte en sak, de trengte en konflikt, en sak å samle seg rundt, som setter på spissen hva vanlige arbeidsfolk risikerer når høyrekreftene er på offensiven.

LO kan ha tapt slaget om IA-avtalen. Men kan fortsatt vinne krigen om sjukelønna. Et spørsmål som i en svært komplisert modernitet, veldig enkelt kan kommuniseres til alle: «Høyresida vil ta fra deg retten til full lønn under sjukdom. Vi vil beskytte deg mot dette». Det er vanskelig å se for seg særlig mange andre spørsmål som vil kunne mobilisere vanlige arbeidsfolk mer.

NHO har også gått i krigen med stor pondus for å skrote formuesskatten, som altså har sikret oss mot nullskatteytere.

På den andre siden av bordet har LO møtt et stadig mer cocky NHO. De ville ikke strekke seg lenger enn til to års avtale. Selvsagt ikke, for om to år er Listhaug eller Solberg kanskje statsminister, og klimaet for å endre på sjukelønnsordninga svært gunstig. Uten en avtale mellom partene i arbeidslivet, er det opp til regjeringen og stortinget å ensidig gjøre de endringene det er flertall for. Og dårligere sjukelønnsordning vil ikke ramme de som er organisert i Unio og Akademikerne, der mange har full lønn garantert i sine tariffavtaler, men det vil særlig ramme LOs folk.

Det ble snakket mye om at Erna Solberg, da hun styrte landet, klemte mye av det gamle Norge ut av tuben. Alle som har prøvd, vet hvor vanskelig å få innholdet inn igjen. Støre-regjeringen har prøvd. Men det er som kjent lettere å rive ned enn å bygge opp. Når arbeidsgiverne i NHO nå igjen kjenner medvinden fra høyre i ryggen, tar de nye omkamper om den norske tilværelsen. Som de ønsker å forme i sitt bilde. De har åpent utfordra sjukelønna, og gjort maksimalt ut av en sjukefraværsstatistikk som ikke viser at det er grunnlag for overspent moralsk panikk. Fraværet er høyt, men også rimelig stabilt over tid.

(I parentes vil jeg anbefale LO og alle andre norske arbeidstakere, når NHO først plukker på sjukefraværet, å begynne å regne på alle timene vanlige norske lønnsmotakere legger gratis inn på kvelder og i helger med PC’en på fanger. Det er et regnestykke arbeidsgiver vil komme dårlig ut av.)

Den er kjempet fram av arbeidsfolk gjennom generasjoner.

NHO har også gått i krigen med stor pondus for å skrote formuesskatten, som altså har sikret oss mot nullskatteytere. Arveavgiften er allerede borte og alle andre skattesatser er senket betydelig de siste 20 årene. Men det er ikke nok. Med krigstyperetorikk har NHO advart mot et skattesystem mange andre hevder er helt gjennomsnittlig strengt mot kapitaleierne. Ønsket om å vinne fram i debatten, der venstre og høyre nå opererer etter to helt ulike kart, har vært så stor at NHO tok seg friheter med en faglig rapport for virkelig å sikre seg overtaket. Avsløringen Dagens Næringsliv har gjort, er lite annet enn en skandale.

NHOs omsorg for gründerne (som om det bare er i Norge det er tøft!), for verdiskapingen og framtiden har nådd hysteriske høyder og til de grader at de er villige til å ofre forholdet til LO. Men den norske modellen, som har sikret relativ fred, enighet og kloke kompromisser mellom partene i arbeidslivet i 80 år, er ingen naturtilstand. Snarere tvert om. Den er kjempet fram av arbeidsfolk gjennom generasjoner.

Dette tillitsbaserte systemet, denne dialogen mellom partene som har bidratt til å bygge verdens beste, rikeste og mest likestilte samfunn, er altså NHO villige til å ofre. For å høvle ned tersklene og sikre kapitalen overtaket i samfunnets klassekamp.

Det er jaggu høyt spill.

(Først publisert i Dagsavisen.)