Opp på barrikadene – for hva?

Det siste året har vært en kalddusj for dem som sa at valget mellom Donald Trump og Kamala Harris var som et valg mellom pest og kolera. Vi vet nå at Trump 2.0 er en ulykke for Latin-Amerika og Karibia, og en gavepakke til banditter som Javier Milei og Juan Orlando Hernandez.

Vi vet at Trump 2.0 er en katastrofe for kurderne, som opplever at USA og NATO stiller seg bak den syriske regjeringshæren, Tyrkia og deres medløpere, mens de åpner helvetes porter mot Rojava – nærmere bestemt fengselsportene som har holdt svartskjortene fra Den islamske staten (IS) innelåst.

Vi vet også hva Trump 2.0 har betydd for klima.

Vi vet at Trump 2.0 har lagt kjepper i hjulene for ukrainernes forsvarskrig mot Russland, og forlenget og forsterket lidelsene deres. Etter årevis med ideologisk samarbeid står ytre høyre i USA og Russland forent, ikke bare mot demokratiet i Ukraina, men også i Europa. Målet er regimeskifte, og midlene involverer raketter, droner, sult og kulde for ukrainernes del, og hybridkrig i form av sabotasje, desinformasjon og destabilisering, for oss andre. Enn så lenge.

For palestinerne representerer Trump 2.0 mer kontinuitet enn et virkelig brudd, ettersom Likud og alliansepartnerne deres satte i gang folkemordet lenge før MAGA inntok Det hvite hus. Men selv om den såkalte «freden» de nå lever og dør under er preget av mindre spektakulær vold, er framtida i skyggen av Trump og Netanyahu mørk.

Planene deres for Gaza har blitt visualisert i all sin glorete gru av Grok, den kunstige intelligensen til Elon Musk som allerede har skapt så mye ekte stupiditet og genuin grusomhet. Vi har sett KI-bildene fra Trumps og Musks beach party i et etnisk renset Gaza, der palestinerne i beste fall er tiltenkt en tilværelse som tjenere eller slaver, i et Midtøstens Mar-a-Lago.

Mange valg er valg mellom onder.

Vi vet også hva Trump 2.0 har betydd for klima, for bistand, og for noen av verdens fattigste, sykeste og mest utsatte mennesker.

For palestinernes del kan man kanskje si at forskjellen på Joe Biden og Trump er en gradsforskjell, ikke en vesensforskjell. Men alle som har vært ute en vinternatt før, vet at gradsforskjeller kan være forskjellen på liv og død.

Her i Europa er betydningen av Trump 2.0 ikke en gradsforskjell, men en dramatisk revolusjonær endring – en reaksjonær revolusjon. Hele det transatlantiske forholdet som utviklet seg under kampen mot fascismen for 80 år siden, bryter sammen, til stor glede for russiske fascister som Aleksandr Dugin.

For ham og hans alliansepartnere er dette the long game: å bryte forbindelsen mellom Europa og USA, og legge fundamentet for et Eurasia som strekker seg fra Vladivostok i øst til Dublin i vest; en prorussisk geopolitisk struktur med en uttalt antivestlig og anti-atlantisk orientering, som det heter i en av Dugins nøkkeltekster.

Et mer sosialt rettferdig Europa, der pengeseddelen ikke trumfer stemmeseddelen.

Mange valg er valg mellom onder. Men i valg mellom onder er det ikke uvesentlig hvilket onde som er det største. Den erkjennelsen må vi ha med oss inn i de krevende diskusjonene vi skal ta framover, om hvem våre allierte er, både i nord og i sør, og hvilket minste felles multiplum vi kan samle oss om.

For å unngå å tape den kampen som allerede er i full gang, og som kommer til å pågå lenge, holder det imidlertid ikke å verge seg mot et onde. Vi trenger også noe å kjempe for. Ytre høyres apostler står klare med sin versjon, som handler om å vende tilbake til en innbilt fortid. Men verken den innbilte eller den virkelige verden av i går er noe å kjempe for; den første er en løgn, og den andre har brakt oss dit vi er i dag.

Flere av de systemfeilene som har ført Russland og USA mot kanten av stupet, preger også Europa. Det gjelder milliardærklassen av oligarker som i stigende grad vender seg mot et demokrati de ikke ser seg tjent med, og i den motsatte enden av klassestrukturen, en utslått arbeiderklasse som søker beskyttelse under vingene til sine egne undertrykkere, i et fånyttes håp om å gjenvinne en privilegert posisjon på andre arbeideres bekostning.

Et sekulært Europa, som ikke behandler religion som et våpen.

På samme måte som formødrene og -fedrene våre i 1939–45 ikke bare kjempet for Europa slik det var i 1920- og 30-årene, bør vår kamp for et fritt og demokratisk Europa i dag derfor også være en kamp for et bedre Europa:

Et mer sosialt rettferdig Europa, der pengeseddelen ikke trumfer stemmeseddelen.

Et grønnere Europa, der vi ikke bare finner nye måter å produsere på, men der vi gjør noe med måten vi forbruker og lever på, og hvor vi skaper et arbeidsliv mindre preget av stress, usikkerhet og maktubalanse.

Et mangfoldig Europa, som bærer sitt etniske, seksuelle og menneskelige mangfold med stolthet, og som skjønner at korstoget mot «woke» aldri var en kamp for ytringsfrihet og romslighet, men en trojansk hest i kamp mot selvsamme rettigheter.

Et mer demokratisk Europa, som tør å eksperimentere med nye former for medborgerskap, medbestemmelse og økonomisk folkestyre, og der frie og selvstendige fagforeninger spiller en sentral rolle.

Et fritt Europa, der det ikke finnes «feil» måter å være i verden på.

Et mer egalitært Europa, som ikke aksepterer de tilstandene Oxfam beskriver i sin siste rapport: En verden der de 12 rikeste menneskene eier mer enn 4 milliarder andre, og der 100 milliardærfamilier brukte mer enn 30 milliarder kroner for å få Trump valgt som president.

Et sekulært Europa, som ikke behandler religion som et våpen, men som respekterer alle menneskers rett til å tro og mene fritt; et Europa der det som hører til privatsfæren ikke blir omsydd til en tvangstrøye for alle, og der religiøse forestillinger behandles som tradisjoner, ikke Tradisjonen.

Et åndelig opprustet Europa, der fri kunst og vitenskap – ekte intelligens – ikke fortrenges av tekoligarkenes språkmodeller og algoritmer.

Et fritt Europa, der det ikke finnes «feil» måter å være i verden på, bare ulike måter, og der ingen av oss må leve på andres midlertidige nåde. Et Europa der vi alle er medborgere med ufravikelige menneskelige og borgerlige rettigheter, uansett hvordan vi ser ut, hvem vi er eller hva vi tror på.

(Først publisert i Dagsavisen.)